SPØR BJØRG – NÅ OGSÅ PÅ NETT!
– Hun hentet kofferten og forlot meg og tre små barn
Leserne forteller om små og store kriser i hverdagen og får råd fra eksperten.
Hun reiste fra oss
Det snakkes og skrives så mye om menn som forlater hus og barn. Men hva med kvinner som drar sin kos?
Jeg er en mann som ble forlatt. Jeg ble igjen med tre små barn, hund, marsvin, gjeld og en gammel bil. Og fullt kaos. Merkelig nok har det gått bra. Bruddet kom helt uventet på meg, men jeg har siden fått høre at vi menn ofte ikke er lydhøre for signalene som kommer i forkant. Det var sikkert ikke jeg heller.
Hun og jeg har heldigvis fått snakket ut. Hun dro helt til Australia og ble borte et halvt år. Men lengselen etter barna vant, sa hun. Samtidig viste det seg at hennes flamme viste seg å være gift og ha egne barn. I Australia. Hun ville tilbake og angret dypt.
Vi forsøker å finne tilbake til hverandre igjen, men såret er stort, og skepsisen sitter dypt i meg.
Jeg kan se at det ville vært det beste for oss alle, ikke minst barna, om vi flyttet sammen igjen. Vi går i terapi, så vi får se hva som skjer.
Men jeg er selvsagt redd for at det samme vil skje igjen. Jeg ber ikke om råd, for jeg vet at vi på en eller annen måte finner ut av det og skaper gode løsninger for barna uansett. Jeg ville bare skrive og si at menn også opplever dette.
Hilsen Ole Dole
BJØRG SVARER: Takk for at du tok deg tid til å skrive og fortelle din historie. Selvsagt skjer dette også med menn.Det virker som om dere søker mot gode løsninger, og det er jeg ganske sikker på at dere finner.
Du og barna har klart dere. Nå gjelder det å etablere en ordning her hjemme i Norge. En ordning som de barna og dere kan forholde dere til, enten dere flytter sammen eller ikke. Det var jo ganske drastisk det hun gjorde.
Hun ble nok drevet av forelskelsens galskap, kanskje helt uforberedt. Det viktige er ikke hva som er skjedd, men hva som skjer i fremtiden. Mange lesere vil nok tenke over din historie. Det gjør noe med oss å få slikt fortalt.
For dette kan ramme nesten hvem som helst, gitt visse omstendigheter. Heldigvis har vi fornuften med oss, selv om den noen ganger er godt kamuflert. Og den vant. Og hun fikk et sjokk da det viste seg at den hun valgte, ikke var til å stole på. Ønsker dere lykke til!
Les også (+) Jeg gjør alt hjemme, min mann ser bare sport på TV og roter overalt
Jeg savner hverdagene
Jeg har truffet en mann på godt over femti år, og vi har det kjempekjekt sammen. Vi har begge vært gift og har barn og barnebarn. Vi reiser en del sammen og bytter på å bo hos hverandre.
Etter to år ønsker jeg nå at vi flytter sammen for godt og blir et offisielt par, om man kan si det slik. Men han vegrer seg. Han sier at han trives som det er. At det å være særboer er helt greit for ham, og at det betyr at han kan få vært litt alene (som han elsker!) og sammen med kameratene sine.
Vi har hilst på hverandres familier, de vet at vi er et par. Men jeg føler at han ikke er glad noki meg når han ikke vil føre forholdet videre.
Jeg savner at vi er to i hverdagen, selv om jeg også trives greit med dette livet. Men jeg føler at noe mangler.
Hilsen Litt lei
BJØRG SVARER: Dere har det fint. Dere har begge et levd liv bak dere og liker og aksepterer hverandres familier. Dere bor hos hverandre på skift. Mange som bor sammen, ville sagt at dette må være et perfekt forhold. Dere slipper unna mye av hverdags-strevet. Likevel sliter det på deg. Kanskje det sliter på ham også? Simpelthen fordi dere har ulike behov?
Her bare gjetter jeg, men jeg får meg liksom ikke til å tro at det er fordi han ikke er glad nok i deg. Det du skriver indikerer jo tvert om at han trives veldig bra.
Han vil gjerne være litt alene og vil kunne være sammen med kamerater når han ønsker det. Er det dette du ikke er fornøyd med, at han lever for «selvstendig»?
Føler du at han får i pose og sekk, både livet med deg og livet som enslig? Kan ikke du få et slikt liv også, eller klarer du ikke å nyte ensomheten slik han gjør? Du skriver at du gjerne vil ha hverdagene med ham, og at du savner tosomheten. Det kan jeg godt forstå, men kanskje han ikke kan gi deg dette? Kanskje han faktisk gjerne vil ha det slik han har det og har funnet sin «form» når det gjelder samliv? Da er spørsmålet: Kan du fortsette et slikt liv? Eller tror du at du vil gå enda mer lei?
Jeg tror dere må snakke grundig igjennom dette. Diskutere hva dere begge har på plussiden – og hva som føres opp på minussiden.
En annen bo-ordning kan kanskje ødelegge det dere nå har nå. Har du tenkt på det? Kanskje forholdet er så bra nettopp fordi dere bor slik dere gjør? Det kan jo også hende.
Ta ikke bare en runde på dette, men flere, slik at dere begge får tenkt dere godt om. Også når det gjelder alternativene.
For det kan godt hende at han – som godt liker å være litt alene – også vil ha dette i et samliv hvor dere alltid har felles adresse. Ligger det innenfor det du ønsker deg? Vil du gi ham så lang line, eller vil det bli et problem da også?
Ordet «ubalanse» ligger på tungen min. Du har så stor «pott» i forholdet, både med det du har opplevd sammen med din mann – og med barna.
Han føler seg kanskje mer alene, og det er han vel også. Det er ikke å forvente at han på kort varsel skal bli glad i dine barn, slikt tar tid. Du må heller ikke glemme barnas følelser. Hva de eventuelt føler for ham og om det «klaffer». Det tar tid å bli glad i andres barn, og i mellomtiden går dere nok begge som på nåler. Kanskje barna også. Det er ikke bra for noen. Kanskje dere kunne snakke med en familieterapeut? I hvert fall hvis du synes forholdet er verd å satse på.
Ferie uten mobil
Det skjedde noe underlig da vi dro på ferie. Både min samboer og jeg glemte mobilene våre hjemme. Det har aldri hendt før, og vi oppdaget det først da vi satt på flyet.
Vi hadde lagt dem klare ved entredøren, og hastet for å komme oss til flyplassen. Vi tenkte at vi fikk kjøpe et par billige mobiler der vi kom, men det ble det aldri noe av. Og hva skjedde så? Vi hadde en alle tiders ferie! Rolig og uten en eneste pipelyd.
Vi ringte min gamle mor fra hotellet og ga beskjed, og hun lo og ønsket oss god ferie. Og det ble det! Ingen hadde savnet oss, ingen spurte etter bilder på Instagram heller. Ferien var helt uten stress, dette kommer vi til å gjøre igjen! Nå legger vi fra oss mobilen når vi kommer hjem også, og det går kjempebra. Vi savner den ikke!
Hilsen Trine og T
BJØRG SVARER: Herlig! Kanskje det var underbevisstheten som ikke ville plukke opp mobilene på veien ut av døren?
Flere og flere begrenser mobilbruken sin og velger å bruke tid på noe annet. Det er jo så mye å være opptatt av. Mobilen er bare en av mange interesser som fenger oss. Foreløpig ligger den høyt på listen over hva vi bruker mest tid på. Det bør vi tenke over.
Bjørg Larsen Rygh er journalist og forfatter. Gjennom flere tiår har hun svart leserne i Norsk Ukeblad og gitt velmenende råd og hjelp rundt lives mange store og små spørsmål.
Denne saken ble første gang publisert 03/02 2021, og sist oppdatert 03/02 2021.
