Ingen vet hvor håpløst trist tilværelsen min er. Jeg er besatt av hvor mye jeg veier

De fleste ser for seg tynne, bleke og usikre jenter når det snakkes om spiseforstyrrelser. Å ha et vanskelig forhold til mat kobles mot ungdommens jag etter å få den perfekte kroppen. Dette gjelder ikke damer på min alder, som nærmer seg 40 år. Tror alle.

Jeg vet bedre. Som ung hadde jeg en slank kropp som jeg var fornøyd med, og jeg spiste det jeg ville hele tiden. Å slanke seg var noe andre jenter gjorde, ikke jeg. Jeg trengte ikke å tenke i de baner. «Naturlig slank» ble det sagt hvis min kropp ble nevnt.

Når jeg ser tilbake på bilder fra barndommen min, ser jeg en syltynn jente som elsket å løpe, hoppe tau og klatre i trær. Jeg var et fysisk aktivt barn. Da jeg var ungdom, spilte jeg håndball og stortrivdes i livet. Mens de andre jentene utviklet seg og ble litt lubne, fortsatte jeg å være svært slank.

Nøt å være meg

Da jeg var rundt 20 år, husker jeg at jeg hadde en samtale med min aller nærmeste venninne, som hadde lagt på seg så mye at buksene ikke lenger passet. «Jeg skjønner ikke hvordan du kan være så tynn. Alle sier at vi blir lik mødrene våre, men din mor er rund, og du har ikke ett gram for mye på kroppen», sa hun.

Hun hadde rett. Og faktisk var begge foreldrene mine litt overvektige, slo det meg. Min mamma pleide å si: «Bare vent til du får barn. Da forandrer kroppen seg. Slik var det med min mor også.»

Jeg pleide å tenke at hun sa det for å unnskylde seg selv, og at det var en dårlig forklaring på hvorfor hun hadde lagt på seg. At jeg skulle bli som henne, var utelukket. Jeg nøt å være akkurat som jeg var. Det deilige var at jeg kunne spise hva jeg ville, uten at det vistes på vekten.

Jeg møtte Snorre, og vi giftet oss. Jeg var slank som et siv da jeg gikk opp kirkegulvet, og han sa at jeg var den vakreste bruden han hadde sett. Lykke, lykke! Og bare noen uker senere var jeg gravid.

Les også (+) Jeg var for ung til å forstå at mannen jeg giftet meg med var psykopat

Rakket ned på kroppen min

Kroppen endret seg som over natten, føltes det som. Jeg fikk større lår og rumpe, og brystene mine, som hadde vært små, ble mye større. Det var forunderlig, men jeg sa til meg selv at jeg kom til å bli meg selv igjen bare barnet kom ut.

Jeg ble mamma til en nydelig, liten prinsesse. At hun bare veide 2999 gram overrasket både meg og mannen min, fordi magen min hadde vært så stor.

Jeg oppdaget at kroppen min var blitt fortvilende lik min mors. Jeg så meg selv i speilet og tenkte at jeg så gravid ut fremdeles. «Nå skal jeg ned!», sa jeg til meg selv.

Men jeg ammet et barn og var sulten. Jeg våknet om natten også og måtte spise. De kiloene jeg ble fortalt skulle rase av meg fordi jeg var en døgnkontinuerlig matstasjon, satt som polstret på kroppen. Jeg hatet at det var slik. – Det gjør ikke noe, jeg er like glad i deg, sa Snorre, men det gikk ikke inn. Hver time på dagen rakket jeg ned på de store formene mine.

Besatt av vekten

Ni måneder etter at jeg ble mor for første gang, ble jeg gravid igjen. Også i dette svangerskapet la jeg på meg kraftig. «Etter dette skal jeg ikke ha flere barn», lovet jeg meg selv.

Jeg følte meg som en flodhest. Midt i svangerskapet fikk jeg bekkenløsning, og det ble slutt på turene jeg hadde pleid å ta tidligere.

Jeg ble som min mor. Etter å ha født en datter til, gikk jeg på vekten og fikk sjokk. Jeg veide 35 kilo mer enn før jeg ble mor. At 20 kilo måtte bort, minst, var ikke til å komme fra.

I dag vet jeg at det er fullt mulig å få spiseforstyrrelser som voksen. Jeg ble besatt av vekten og ønsket desperat å bli slank. Samtidig skrek kroppen min etter masse mat. Jeg var konstant sulten.

Snorre holdt ut i tre år. Jeg tror jeg kan si at han gjorde så godt han kunne. Problemet var meg. Jeg var misfornøyd med meg selv, og derfor klarte jeg ikke å være glad og fornøyd mot ham. Blant folk ellers var jeg blid og tilsynelatende fornøyd. Jeg begynte å jobbe igjen etter barselpermisjonen og fremsto som ressurssterk og balansert.

Evig sulten

Da jeg ble skilt, ga det fart til spiseforstyrrelsene jeg allerede hadde et snev av. Jeg følte meg så totalt mislykket og var ensom.

Om kveldene, når ungene hadde sovnet, spiste jeg alt jeg kom over, for så å få dårlig samvittighet og kaste alt opp igjen. Noen uker var jeg så flink til dette at jeg gikk ned et halvt kilo, andre uker sto vekten på stedet hvil.

Jeg har skrevet i fortid, som om problemene mine nå er blitt borte. Det er de ikke. Nå er barna mine fire og fem år. Jeg har vært alene i ett år, og jeg sliter med meg selv. Jeg fungerer som mor og arbeidstager, men alenetiden er en utfordring. Jeg spiser og spyr, spiser og spyr. Og jeg er full av selvforakt.

Når jeg er i butikken og handler, er jeg alltid ekstremt sulten fordi jeg som regel bare har spist en liten brødskive til frokost og en frukt til lunsj, og da fyller jeg matkurven med alt som frister. Jeg har opplevd å møte kjente under slike «ekstremhandleturer», og da har jeg hørt meg selv si, mens jeg kaster et blikk på den fulle handlevognen: «Jeg handler bare én dag i uken, skjønner du.»

Føler meg fortapt

Det har også hendt at jeg har sett en bekjent og forlatt vognen for at vedkommende ikke skal se hvor mye usunn mat jeg kjøper. Den vonde spiralen har fått meg til å lyve og dekke over.

Det finnes mange typer spiseforstyrrelser, og bulimi er ikke livsfarlig, fordi jeg ikke blir sykelig tynn av å holde på som jeg gjør.

Men jeg kan skrive under på at det er energikrevende å leve et liv som mitt. Etter to runder med spising og påfølgende oppkast, gjør jeg rent toalettet og skyller og pusser tennene i flere omganger for at det ikke skal lukte av meg. Etter det, er jeg helt ferdig og må legge meg. Jeg har mistet mitt sosiale liv og føler meg fortapt.

Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt

Jeg trenger hjelp

Jeg vet at jeg ikke kan leve som jeg gjør. Jeg vet at noe må skje. De siste ukene har jeg lest alt jeg kommer over om behandlingsformene som finnes.

Jeg har innsett at jeg trenger hjelp, både til å bryte de destruktive mønstrene og å finne tilbake tilfredsheten jeg en gang hadde overfor egen kropp. Jeg forteller om min hverdag som voksen og spiseforstyrret for bedre å se meg selv. Jeg nekter å tro at jeg er alene om å ha slike problemer.

Fordi jeg er en reflektert og ansvarlig mor, forstår jeg at det må bli slutt på kveldsritualene jeg har fått. Mine døtre skal ikke ende opp som meg. De skal lære seg å bli glade i kroppen sin slik den er, og de skal være avslappet til at den en dag forandrer seg.

Jeg tror nøkkelen til min lykke ligger i dette. Jeg må lære meg å akseptere at kroppen min har båret frem og født barn, og at den bærer preg av det. Jeg må trene og trene på å bli glad i meg selv, slik jeg er. Jeg har ringt og meldt meg på et kurs i «mindfulness» (tilstedeværelse), og håper og tror at det vil hjelpe meg til å bli frisk. Ingen kan leve slik jeg gjør nå.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller