Det startet som med at jeg så en reklamefilm på tv. Det holdt på å knekke meg for godt

Én reklamefilm på tv og min egen svake viljestyrke har en stor del av skylden for at livet mitt på et tidspunkt spant fullstendig ut av kontroll.

Det startet for noen år siden.

Jeg hadde sett reklame for online-kasino på TV og syntes det så morsomt ut. Jeg fikk lyst til å prøve selv. Jeg hadde alltid likt å spille, men å satse penger var nytt for meg.

Jeg opprettet en konto og satte inn et ubetydelig beløp. Jeg begynte straks å vinne. Først småsummer, som 50 og 100 kroner. Innsatsen var lav, derfor var gevinsten også lav.

Etter hvert som jeg lærte meg spillet, ble jeg tøffere og høynet innsatsen. Og jeg fortsatte å vinne, nå vant jeg firesifrede beløp. Selvtilliten økte. Dette skulle jeg virkelig komme ut av med tykk lommebok.

Jeg fortsatte å høyne innsatsen. Det tok ikke lang tid før jeg vant selve jackpoten, den var på hele 10 000 kroner!

Det var nå jeg skulle ha stoppet, tatt ut pengene og aldri mer logget meg inn. Men selvtilliten var på topp. Derfor gjorde jeg det stikk motsatte. Jeg fortsatte å spille og økte innsatsen. Snart var alle pengene brukt opp.

Nå skulle man tro at jeg hadde fått meg en skikkelig lærepenge. Men jeg bare fortsatte. Enden på visa ble at jeg utviklet en spillavhengighet som ødela livet mitt fullstendig.

Ingen visste at jeg spilte. Jeg gjorde det bare når jeg var alene. Det var min måte å finne glede og spenning på.

Men jeg endte opp med å være konstant blakk, og kredittkortgjelden bare vokste. Nå spilte jeg bort hele lønnen min før faste avgifter var betalt.

Jeg fikk den lure ideen at jeg skulle ta opp et forbrukslån. Da kunne jeg betale all gjelden og likevel ha en god slump penger å spille for.

Alt dette skjedde uten at samboeren min ante hva som foregikk. Jeg søkte og fikk innvilget et forbrukslån bak hans rygg. Med tiden ble det flere lån, og jeg spilte bort alle pengene.

På denne tiden tenkte jeg bare på spill. Livet rundt meg ble uviktig. Jeg fant stadig nye måter å få lånt penger på, slik at jeg alltid hadde nok å spille for.

Jeg sluttet å betale regninger og fikk snart betalingspåminnelser i posten. Deretter kom inkassovarslene. Til slutt åpnet jeg ikke engang brevene. Jeg la dem bare i en skuff. Planen var å åpne dem så snart jeg hadde nok penger til å betale.

En dag lå det en stor konvolutt til meg i postkassa fra politiet. Jeg turte ikke annet enn å åpne. I brevet sto det at namsmannen krevde penger for et av lånene jeg hadde misligholdt. Jeg måtte betale hele summen på 150 000 kroner med en gang.

Det svimlet for meg. Jeg ble skikkelig dårlig og kastet opp. Jeg visste at dette var noe jeg aldri kom til å klare.

Det kom det flere brev fra politiet med nye krav. Snart hadde jeg en gjeld på til sammen 400 000 kroner som måtte betales innen 14 dager. Det var jo helt umulig.

Nå åpnet jeg også de uåpnede brevene. Det viste seg å være enda flere krav som snart ville havne hos namsmannen.

Endelig klarte jeg å foreta meg noe fornuftig. Jeg kastet meg rundt og fikk ordnet nedbetalingsavtaler med inkassobyråene i siste liten.

Men jeg var livredd og fryktelig nedbrutt. Jeg ble sykemeldt fra jobben, jeg fikk ikke sove om nettene og jeg kastet opp.

Jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne komme meg ut av dette. Både hus og innbo tilhørte samboeren min, så jeg hadde ingenting å pantsette.

Jeg var livredd for at samboeren min skulle få vite hvor tankeløs jeg hadde vært. Men til slutt innså jeg at jeg måtte fortelle ham alt. Jeg var sikker på at han kom til å kaste meg på dør.

Jeg mannet meg opp og ba om en prat. Samboeren min ble både sint og skuffet. Vi ble sittende og snakke i mange timer. Men samtalen endte utrolig nok med en lang klem og et løfte om at vi skulle se på det sammen neste dag.

Jeg må si at jeg har verdens rausest og mest forståelsesfulle samboer. Dagen etter søkte han om et lån i sitt navn. Hele gjelden ble betalt, og alle sakene ble henlagt.

Vi laget en avtale som gikk ut på at jeg skulle betale ham en fast sum hver måned. Alle regninger som kom i mitt navn, skulle betales samme dag som de kom. Jeg fikk klar beskjed om at dette var en hjelp jeg bare fikk én gang. Nå gjaldt det å holde seg på matta, ellers var det rett ut.

Jeg var så takknemlig og glad. Samtidig var jeg redd for at jeg skulle sprekke. Tanken på at jeg aldri mer skulle få spille, ga meg en stor sorg. Det var som om jeg hadde mistet en av mine nærmeste.

Jeg klarte meg fint lenge. Men jeg hadde abstinenser på lik linje med en alkoholiker. Jeg begynte å leste artikler om spilleavhengighet. Selv om en del av meg som nektet å innse det, skjønte jeg at jeg var rammet av spillavhengighet.

Jeg leste historier om andre som hadde spilt bort millioner. Det fantes altså andre som var enda verre enn meg. Det var en slags trøst, midt oppi det hele.

I denne perioden var jeg konstant blakk. Alle regninger ble betalt, men jeg hadde det ikke bra. Jeg håpet hele tiden at penger skulle komme min vei, slik at gjelden forsvant. Men det skjedde selvsagt ikke. Borte var pengene, og borte var all gleden spillingen hadde gitt meg.

Jeg ble deprimert og følte sjelden noen ekte glede. Jeg følte meg skamfull og mislykket. Jeg hadde fått så sjenerøs hjelp av samboeren min og burde ha vært lykkelig. Men noe manglet i livet mitt, noe jeg aldri mer skulle få oppleve.

Jeg husker ikke riktig når jeg begynte å spille igjen. Det var ment som et engangstilfelle, bare for å få oppleve litt glede igjen etter måneder med depresjon.

Les også (+) Alle visste at mannen min var notorisk utro. Jeg ante ingenting

Det ble en skikkelig opptur. Jeg følte både mestring og glede igjen. Jeg passet på så jeg ikke spilte over evne og sørget for at alle regninger var betalt før jeg brukte penger på spill.

Jeg unnskyldte meg med at så lenge jeg ikke pådro meg mer gjeld, var det greit. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Det hadde jeg selvsagt ikke. Over tid klarte jeg nok en gang å skaffe meg mer gjeld.

Denne gangen gikk jeg helt i kjelleren. Jeg fikk selvmordstanker. Jeg så ingen annen utvei enn å, i verste fall, avslutte alt. Dette hadde gått for langt. Jeg turte ikke å fortelle samboeren min om tabben, for jeg visste at jeg ikke ville få en ny sjanse. Jeg elsket ham mer enn noe annet, og jeg ville ikke såre ham ved å fortelle dette.

Til slutt klarte jeg heldigvis å tenke klart, det skjedde da jeg oppsøkte en gruppe for spilleavhengige. Der fikk jeg masse god hjelp og støtte.

Nå har jeg sluttet helt å spille. Lysten kommer fremdeles tilbake med jevne mellomrom. Men nå vet jeg hvordan jeg skal klare å motstå den. Det er en herlig følelse!

Jeg har fortsatt ikke fortalt samboeren min om sprekken. Så lenge jeg klarer å betjene gjelden min, ser jeg heller ingen grunn til å gjøre det.

Det føles fryktelig å ha en slik hemmelighet for ham. Men jeg vet også at det er nødvendig for at forholdet ikke skal gå i stykker.

Vi er utrolig glad i hverandre og har det så fint sammen nå. Dette skal ikke ødelegges fordi jeg mistet kontrollen en siste gang.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller