Vi ble invitert på spontan par-ferie, men turen ble et mareritt

For noen år siden ble Henrik og jeg enige om at vi skulle tilbringe sommerferien hjemme det året. 

Etter at det hadde høljeregnet de to første ukene, og værmeldingen bare lovet enda mer regn i den siste uken av ferien vår, begynte vi likevel å bli ganske nedslåtte.

En ettermiddag stakk Henriks beste venn, Finn, spontant innom for en kopp kaffe. Finn og Henrik hadde vært venner siden de var unge, og det var ingen som klarte å muntre oss opp som ham. 

Han var alltid i godt humør, og mens regnet trommet på taket, slo han ut med armene og foreslo at vi jo bare kunne pakke koffertene og reise med ham og hans nye kjæreste, Pia, til Kreta et par dager etter. 

Møttes for første gang

Han hadde bestilt reisene deres samme formiddag, så hvis vi var raske, var det kanskje fortsatt to plasser igjen?

Før vi rakk å tenke oss om, hadde Finn bestilt oss samme fly og hotell. «Det er Finn i et nøtteskall», lo vi, da vi tidlig om morgenen et par dager senere møttes ute på flyplassen og hilste på Pia for første gang.

Hun rakte oss hånden med et smil, mens Finn derimot var i litt dårlig humør. Det var nesten umulig å få ett ord ut av ham. Han hadde heller aldri vært et morgenmenneske, som Henrik forklarte Pia, og hun smilte igjen.

Da vi hadde landet på Kreta og blitt innkvartert på hotellet, gikk vi ned til etasjen under oss og banket på døren til Finn og Pia. Vi ville invitere dem opp på balkongen vår, så vi kunne drikke et glass kjølig hvitvin og skåle for en god ferie. 

Lignet ikke Finn

Finn trakk på skuldrene idet han åpnet døra, og mente at det var litt tidlig å drikke alkohol. 

Litt ille til mote gikk vi opp til rommet vårt igjen. Det var jo ikke sånn at vi hadde tenkt å tømme flere flasker, sa vi til hverandre. 

Det lignet ikke Finn i det hele tatt.

Litt senere fikk vi øye på ham og Pia nede ved bassenget, der de hadde lagt seg i hver sin solseng under den skyfrie himmelen. Med badehåndklærne rundt halsen gikk vi ned dit og dro et par ledige solsenger bort ved siden av deres. 

I det samme reiste Finn seg og hoppet i bassenget. Der satt jeg og smurte solkrem på ryggen til Henrik, mens vi snakket med Pia om vær og vind.

Da vi samme kveld satt på en restaurant på havna, var det fortsatt nesten umulig å få et ord ut av Finn. Vi forsøkte å løfte stemningen og foreslo at vi tok kaffen og cognacen på en av de små tavernaene i nærheten. 

Pia så spørrende på Finn, som igjen avslo med unnskyldningen om at de skulle tidlig opp neste morgen og kjøre en tur opp i fjellene i bilen vi i fellesskap hadde leid.

Følte at vi trengte oss på

Da de reiste seg og gikk tilbake mot hotellet, ble vi sittende undrende igjen. Det var ikke fordi vi hadde forventet at vi skulle sitte klistret til hverandre hele uken, men det kom likevel overraskende på oss at Finn oppfattet leiebilen som en vi skulle dele mellom oss – og ikke kjøre av gårde sammen i.

I de påfølgende dagene fortsatte Finn å trekke seg unna. Når vi kom ned til frokostbuffeen og satte oss ved bordet til Finn og Pia, var det med en ubehagelig følelse av at vi trengte oss på. 

Vi skjønte ingenting, for det var jo Finn selv som hadde foreslått at vi skulle reise med dem på ferie, så det ville jo være merkelig om vi satte oss i den andre enden av restauranten. 

Hva var det som foregikk?

Men selv om Henrik flere ganger diskret spurte Finn om det var noe galt, ristet Finn bare irritert på hodet.

Den tredje kvelden var helt forferdelig. Ved middagstid gikk Finn og Pia inn til byen uten å si noe til oss. Senere fikk vi øye på dem på en restaurant. 

Da han skjønte at vi hadde fått øye på dem, løftet Finn menyen opp foran ansiktet og gjemte seg bak. Hva var det som foregikk? Vi klarte ikke å finne ut hva vi hadde gjort eller sagt, siden Finn så tydelig unngikk å være sammen med oss.

Det fikk vi omsider svar på, da vi samme kveld satt på balkongen vår med et glass vin og ble overdøvet av Pias sinte stemme fra etasjen under:

«Jeg fatter ikke at du kunne finne på å invitere dem med hit, uten først å ha spurt om jeg hadde lyst til å være sammen med dem!»

Forsto reaksjonen

Nå falt brikkene på plass. Det var slett ikke Finn, men Pia som hadde et problem med at vi hadde blitt med til Kreta. Utad holdt hun fasaden, men når hun hadde Finn på tomannshånd, var hun tilsynelatende rasende.

Egentlig forsto vi godt reaksjonen hennes, og i hvert fall kunne vi nå også forstå Finns underlige oppførsel. Han hadde jo havnet i en skikkelig skvis. 

Vi kjente Finn og hans spontane innfall. Så for å hjelpe ham ut av den pinlige knipen, bestemte vi oss for at vi fra nå av skulle late som ingenting. 

Vi kunne lett finne et annet opplegg for ferien vår enn å gå dem i hælene. Når alt kom til alt, hadde vi jo selv reist til Kreta for å slappe av og nyte hverandres gode selskap.

Derfor tilbrakte vi resten av ferien med å gjøre akkurat som det passet oss. Når vi møttes med Finn og Pia, snakket vi om opplevelsene våre, men foreslo ikke lenger at vi skulle gjøre noe sammen.

Slappet ikke av

Likevel var det anstrengende. For vi kunne jo ikke unngå å støte på hverandre på hotellet eller om kvelden når vi var ute og spiste. Og mens Pia smilte og lot som ingenting, kjente vi Finn så godt at vi nå kunne se på ham at han slett ikke slappet av på samme måte som han ellers pleide.

Først da vi hadde kommet hjem igjen, kom Finn alene hjem til oss og ba om unnskyldning for oppførselen sin. Han innrømmet at Pia hadde laget en kjempescene allerede før de reiste hjemme ifra fordi han hadde invitert oss med. 

Hun hadde sagt at hvis han tvang henne til å tilbringe hele uken sammen med oss, var hun ferdig med ham.

I stedet hadde Finn nå selv gjort det slutt med Pia. For riktig nok hadde han dummet seg skikkelig ut overfor både oss og Pia, men i stedet for å tilgi ham hadde hun ikke gjort annet enn å ødelegge ferien for dem begge to. Han hadde i tillegg vært nær ved å miste oss. 

En kjæreste som oppførte seg på den måten, var Finn overhodet ikke interessert i.

Nå var det ikke bare Finn som hadde blitt litt klokere etter turen til Kreta. 

For når han i ettertid har forsøkt å lokke oss med på en av sine spontane ideer, tenker vi oss om en ekstra gang før vi slår til. 

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.