Samtale i natten
Til slutt måtte jeg fortelle barna om selvmordet til mamma
Olas store kjærlighet, Nina, så ut til å elske livet. Bak den vakre fasaden slet hun med tunge depresjoner. – Nina var et varmt menneske, som både imponerte og fortryllet oss alle! Bare hennes aller nærmeste visste at det også fantes en annen side ved henne, deler han.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
– Hver dag fortalte jeg Nina (som ble 46) hvor høyt hun var elsket. Hun var min store kjærlighet. Jenta jeg møtte da vi begge studerte. Det høres ut som en klisjé, men allerede etter første prat på en studiefest visste jeg at «hun vil jeg gifte meg med!»
Ola (51) smiler – melankolsk.
–Det skortet ikke på kjærlighet eller oppmerksomhet i Ninas liv. Den vakre jenta hadde omsorgsfulle foreldre, trofaste venner, jobb og kollegaer hun stortrivdes med, og ikke minst to skjønne døtre med meg.
Da det skjedde var jentene 11 og 13 år ...
Han hviler sitt blankbarberte hode tungt i nevene. Det er tre år siden kona tok et valg som sjokkerte. Også ham som visste at hun bak fasaden slet med depresjoner.
– Da en kjent person i julen også valgte å ende livet, kjentes først åpenheten om det som salt i et ennå ugrodd sår, beskriver han.
Åpenhet skulle imidlertid vise seg å være hva døtrene og han trengte.
Smitteeffekt
Nyheten som første juledag rørte hele kongeriket, gikk hardt inn på Ola og familien.
– Som jeg føler med dem! sier han med intensitet i stemmen.
Den massive mediedekningen vekket til live hver detalj av egen tilsvarende opplevelse.
– Vi vet hvor vondt hans pårørende må ha det.
Åpenhet var ikke Olas første valg.
– Med smitteeffekten som argument valgte foreldrene hennes og jeg ikke å prate om hva som hadde skjedd med Nina. I Norge velger jo et økende antall å ta sitt eget liv. Min største skrekk var at døtrene våre en dag ville identifisere seg med morens valg.
– Spurte aldri barna?
Han rister på hodet.
– Kanskje var de for unge? Trolig var det også altfor skremmende å spørre om. Spesielt fordi ingen voksne i familien pratet om hvordan hun døde.
Han forteller at døtrene var på ferie hos venner da det skjedde.
– Siden ferien ble avkortet, ante de nok at noe hadde skjedd. Det var jeg som tok imot dem hjemme og med store problemer fortalte at «mamma våknet ikke i dag morges».
– Ja, hvordan forteller man noe sånt? sier han og puster tungt.
De stakkars ungene slet med naturlig nok i likhet med de voksne, å fatte tragedien.
– Vi nærmeste hadde jo sett at Nina kunne få en tristhet over seg, men det hadde aldri, aldri slått meg at hun ville ende livet! Stort sett smilte hun.
– Ville det ha gjort en forskjell å ha visst at det lå mer under smilet?
– Ikke i Ninas tilfelle. Det hun slet med lå i det indre. Dessverre hjalp hverken medisiner eller terapi, sier han.
En psykolog rådet ham til å la barna se moren.
– Det ble en riktig beslutning, om enn et forferdelig sårt «farvel».
Selv i kisten var Nina vakker.
Viktig åpenhet
Hverdagen hadde kommet i gjenge igjen, da hendelsen i julen fikk dem til å stoppe opp.
– Jentene har gode venner, trives på skolen og er aktive innen idrett. Jeg tok det som et bevis på at det ikke er nødvendig å prate om alt.
– Er det mulig å tie om et slikt alvor?
– Nei, det var snarere et feigt valg, synes han i dag.
– Et fortvilet forsøk på å skåne både dem og meg selv.
Døtrenes reaksjon på mediedekningen i julen førte dem i en ny retning.
– Det var Henriette, den eldste, som kom til meg og fortalte at Oda slet med å sove. Nyhetsbildet hadde gjort henne engstelig.
«Og når hun sovner, gråter hun og roper etter mamma», sa hun.
De ble enige om å ta en prat om det som verserte i nyhetene.
–Det ble inngangen til en større åpenhet mellom oss, forteller han takknemlig.
– Som Henriette sa: «Vi har jo aldri pratet om hva som skjedde med mamma».
Døtrene hadde mange spørsmål.
«Hvorfor tok hun livet av seg?» undret de.
Ærlig fortalte han at moren deres siden tyveårene hadde slitt med depresjoner. Legene mente hun var bipolar, men ingen medisiner hadde ønsket virkning. Det var likevel bare noen få som visste at hun slet med et mørke.
«Selv om mamma kunne bli veldig trist, elsket hun også livet – og mest dere to!» forsikret jeg.
«Derfor må det som tok henne fra oss ha vært veldig smertefullt!»
Selv ikke kjærligheten var motvekt nok til å skyve det vekk.
Nina etterlot ingen skrevne ord.
Gode minner
Ola bærer ikke nag til kona for valget hun tok.
– Med henne ble en stor del av også våre liv revet vekk, men jeg synes først og fremst synd på Nina. Jeg er sikker på at hun til det siste kjempet for å leve.
Han kremter for å klarne stemmen.
– Om jeg kan få gi et råd til andre pårørende, må det bli å prate om det som har skjedd. Vi inviterte besteforeldrene på begge sider med i praten. Alle er vi lettere til sinns.
Nå fokuserer de i fellesskap på gode minner av Nina.
– Vi prater om henne, ser på bilder, mimrer, gråter og ler. Kjærligheten hun ga, vil for alltid knytte oss sammen.
Ola sier han har en annen far og familie å takke for åpenheten.
– Varme tanker går til de tre jentene som mistet sin pappa i julen og andre pårørende.
– Hvordan har døtrene dine det nå?
– Begge sover godt. Åpenheten har gjort livet lettere å leve og glede seg over.
– Hvordan har du det?
– Jeg er stort sett en blid kar, sier han og smiler.
– En ny partner derimot er jeg ennå ikke klar for. Kanskje blir jeg det aldri?
Litt brydd røper han:
– Det hender jeg våkner om morgenen og føler at Nina ligger siden av meg. Jeg kan sanse at hun er der... Når jeg rører meg forsvinner hun, men den klassiske blomsterduften hennes henger igjen i luften...
Denne saken ble første gang publisert 26/05 2020, og sist oppdatert 27/05 2020.
