Én sleivete kommentar ødela langt mer enn noen kunne ane

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Snart drar jeg til Budapest med koret mitt. Vi skal oppleve byen sammen med et annet kor, og jeg gleder meg veldig. Det skjer mye fremover, og jeg kjenner at det bobler inni meg. Jeg elsker koret, det har nærmest blitt en livsstil.

All den gleden jeg opplever, tar jeg ikke for gitt. For jeg opplevde noe som 12-åring som tok fra meg alt mot og tro på meg selv. Som godt voksen kan jeg le litt av det, men én eneste setning som falt den gangen, styrte valgene mine gjennom veldig mange år.

Allerede som barn sang jeg mye. Jeg satt ofte på husken ute i hagen og sang for full hals. Og inne på rommet mitt brukte jeg hårbørsten som mikrofon. Det var også stas å få låne pappas båndopptaker, slik at jeg kunne høre meg selv synge.

Den gangen syntes jeg at jeg var litt flink, og jeg hadde en plan om å synge i kor.

Slengbemerkning

Det var før den gangen hjemme hos en venninne, hvor alt endret seg. Hun hadde en storesøster som vi begge beundret, fordi hun var så pen, hadde mange venner og var populær hos guttene. Hjemme hos min venninne pleide vi også å synge. Vi sang de samme sangene om og om igjen, uten tanke på at andre kunne høre oss.

En kveld mens foreldrene hennes var borte og vi sto og sang, kom storesøsteren hennes plutselig inn på rommet og ba oss om å slutte med den stygge gaulingen. Hun så strengt på meg og slengte ut at jeg sang falskt og at jeg burde skåne andre for sangstemmen min. Deretter smalt hun igjen døren.

Det var nok for meg. Jeg tok det så sterkt inn over meg at jeg bestemte meg for aldri mer å synge. Slengbemerkningen etset seg fast i hukommelsen min, og jeg trodde oppriktig at hun hadde rett. Tenk at jeg ikke hadde skjønt det selv! Jeg la bort alle tanker og drømmer om å gå i kor, helt overbevist om at jeg ikke hadde noe der å gjøre.

Først som voksen kom jeg på bedre tanker. For fire år siden var jeg på hyttetur sammen med noen venninner, og vi koste oss på alle måter. Vi hadde drukket litt rødvin da musikken ble satt på, og jeg følte meg så levende og glad at jeg sang sammen med de andre.

Det var første gang jeg overhodet sang en strofe etter den kvelden hos venninnen min. Nå ble det satt på gamle slagere fra ungdomstiden vår, og vi var flere som sang for full hals.

Les også (+) "Far ukjent" sto det på fødselsattesten min. Sannheten var et sjokk

Fornyet selvtillit

På hytteturen sa de andre at jeg hadde så fin stemme og at jeg virkelig burde synge mer. De foreslo at jeg burde begynne i kor, og jeg ble så overrasket over denne tilbakemeldingen at jeg knapt trodde på det de sa. Hadde jeg fin stemme? Jeg, som hadde fått beskjed om at jeg sang falskt og burde skåne andre for stemmen min?

De utfordret meg og tok opp sangen min med mobilene sine, og da fikk jeg høre det selv, hvor klokkeklart jeg sang. Det var overraskende, og jeg satt og rødmet etter at de hadde rost meg opp i skyene.

Jeg fortalte om episoden den gangen i barndommen og fortalte hvordan denne ene setningen hadde preget meg gjennom livet. Det førte til at vi begynte å diskutere hvor lett det er å ta til seg alt det som er negativt, fremfor å fokusere på det positive.

Der og da bestemte jeg meg for å ta et oppgjør med den ene setningen som hadde styrt meg i årevis. Nå ville jeg begynne i kor og finne ut av det selv.

I dag vet jeg at jeg har en fin sangstemme, og det er ikke noe jeg skammer meg over å si. Tvert imot, jeg er stolt av den. Jeg har funnet tilbake sanggleden jeg hadde som barn, men jeg blir fortsatt trist når jeg tenker på hvordan én liten kommentar har fått prege livet mitt i så mange år.