De blå sidene
Skilsmissen kom som lyn fra klar himmel. Nå er jeg fanget i en spiral jeg ikke klarer å komme ut av
I ungdomstiden forelsket jeg meg i et sett, men da jeg giftet meg, falt jeg til ro. For en stund. For da min mann ville skilles og flyttet, kom ensomheten og rastløsheten over meg. Så da bar det ut på byen i en ustanselig jakt på menn og forelskelse.
Min siste flamme, Leif, hadde gjort det slutt, og nå ringte jeg desperat rundt for å få utløp for frustrasjonen. Men ingen hadde tid til å høre på meg, og jeg skjønte godt hvorfor.
De siste tre årene hadde jeg kastet meg inn i det ene forholdet etter det andre, og alle endte med fortvilelse og kjærlighetssorg.
I starten stilte alle venninnene mine opp. De slo ring om meg, trøstet, inviterte meg ut, vartet opp med ferdiglagde middager og visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. Kveld etter kveld øste jeg ut av meg min fortvilelse og vrede over å ha blitt sveket og forlatt.
Alle var hjertens enige i at mannen som hadde forlatt meg var en psykopat med sterkt svekkede sjelsevner.
Det var en skilsmisse som sendte meg ut i dette livet. I 11 år levde jeg i et normalt, om enn nokså stillestående ekteskap. Jeg var fornøyd med livet og krevde ikke mer. Jobben min tok mye energi, og datteren vår, Thea, betydde alt for meg.
Og selv om det ene ekteskapet etter det andre gikk i oppløsning i vennekretsen vår, tenkte jeg aldri at Steinar og jeg kom til å skille lag.
Men så en dag bekjente Steinar at han hadde hatt et forhold gående i lang tid, og at han nå ønsket å satse på denne nye damen. Kort tid etter flyttet han ut, og vi ble enige om at Thea skulle bo en uke hos hver av oss. Jeg var 35 år gammel og måtte begynne en ny fase i livet mitt.
I alle de årene jeg var gift, hadde jeg vært en hjemmets kvinne, men ungdomstiden min hadde vært temmelig vilter. Før jeg møtte Steinar, var jeg ganske utagerende.
– Du skifter kjærester like hyppig som du skifter undertøy!, sa mamma ofte med en oppgitt mine.
Hun hadde et poeng, for jeg var ikke akkurat stabil.
Forelskelsene kom lett, men holdt ikke lenge. Kjærester kom og gikk, men slik er jo ungdomstiden, og jeg skilte meg på ingen måte ut fra venninnene mine. Og da jeg giftet meg, var jeg uansett helt sikker på at jeg var hundre prosent ferdig med dette livet.
Men så kom skilsmissen, og rastløsheten grep meg raskt etter at Steinar flyttet ut. De ukene jeg hadde Thea hos meg, gikk det greit, men når hun var hos Steinar, kom ensomheten. Jeg var ikke vant til å sitte hjemme alene. Så i stedet for å sitte der deprimert og ensom foran fjernsynet ble jeg med single venninner ut på byen.
Jeg kjøpte nye, fine klær, gikk til frisøren og følte meg ung og attraktiv igjen. Det var herlig for selvtilliten å få oppmerksomhet og komplimenter fra menn.
– Hvor har en flott dame som deg gjemt seg hen? fikk jeg høre, og ordene gikk rett hjem. Jeg hadde fortsatt draget!
Allerede en av de første kveldene jeg var ute, møtte jeg Jonas, en kjekk mann som var noen år yngre enn meg. Og akkurat som da jeg var tenåring, stormforelsket jeg meg spontant.
I løpet av den måneden forholdet vårt varte, enset jeg ikke noe annet enn ham. Jeg tenkte på Jonas døgnet rundt, sov lite og var ukonsentrert på jobb.
Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Thea merket at noe var annerledes
– Hva har skjedd med deg, mamma? Du virker så stresset, bemerket hun.
Etter en måned gjorde Jonas det slutt. Forholdet ble for tett for ham. Fra å sveve på en rosenrød sky, stupte jeg rett ned i en bunnløs kjærlighetssorg.
Jeg orket ingenting og kastet meg på telefonen til venninnene mine. I time etter time øste jeg ut kjærlighetssorgen min, akkurat slik jeg hadde gjort den gangen vi var tenåringer.
Det var godt å høre de trøstende ordene og føle omsorgen de ga meg.
Det gikk ikke lang tid før jeg kom over Jonas. Vi hadde jo tross alt ikke rukket å bli særlig godt kjent. Heretter skal jeg holde meg i ro hjemme, lovet jeg meg selv.
Jeg ville bruke tid på Thea, og hele uken hun var hos meg, gjorde vi hyggelige ting sammen.
Men da helgen kom og hun dro til Steinar, veltet tomheten og rastløsheten innover meg igjen. Jeg visste at noen venninner skulle ut og spise middag og drikke litt vin, og jeg hengte meg på.
Det gikk ikke bedre enn at jeg møtte en mann også denne kvelden.
– Du oppfører deg jo som den reneste tenåringen, kommenterte venninnene mine litt syrlig.
Min nye flamme het Carl, og jeg var fra meg av begeistring.
Jeg nøt forelskelsesrusen, som fylte meg med selvtillit og glede. Carl var oppmerksom, ga meg blomster og tok meg med på restauranter de ukene jeg ikke hadde Thea. Nok en gang gikk jeg fullstendig opp i forelskelsen.
Men heller ikke denne gangen varte lykken. Carl bodde nokså langt unna, og etter bare noen uker var forholdet over. I det samme han gjorde det slutt, falt jeg sammen. Jeg orket ikke å være alene, og så bar det ut på byen igjen. Der ventet det nye menn, nye, vettløse forelskelser og etterpå de uunngåelige nedturene.
Nå har jeg vært fanget i dette mønsteret i tre år. Hver gang et forhold har tatt slutt, har jeg vendt meg til venninner for å få trøst i kjærlighetssorgen. Og gang på gang har de stilt opp, om enn litt mer avmålt for hver gang.
– Du er en voksen dame med forpliktelser nå, sa en av dem til meg nylig. – Hva med å ta det litt mer rolig?
Jeg vet at hun har rett, men jeg klarer ikke å følge rådet. Faktisk kjenner jeg meg ikke som et voksent menneske i det hele tatt. I alle de årene jeg var gift, så jeg på meg selv som en reflektert, rolig og sindig person som ikke lot følelsene ta overhånd, men nå har jeg ikke lenger styring.
Tanken på å være alene gir meg panikk, så jeg klamrer meg til menn som en druknende til en livbøye. Og antagelig blir jeg for intens og skremmer mennene bort.
Likevel klarer jeg ikke å legge bånd på meg og la være å ringe eller sende tekstmeldinger i ett kjør når vi ikke er sammen.
– Du er ikke akkurat selektiv når det gjelder menn for tiden, kom det tørt fra en annen av venninnene mine etter et av de siste bruddene.
Motvillig måtte jeg gi henne rett.
Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!
Merkelige typer
De siste årene har jeg vært sammen med de merkeligste typer. Det kan virke som om jeg higer mer etter selve forelskelsen enn etter de mennene jeg er sammen med. Alt dette ser jeg tydelig, men jeg er ikke i stand til å stoppe galskapen.
Thea lider også under dette. Hun fortjener å ha en ansvarlig mor, men i stedet har hun en mor som oppfører seg som en uansvarlig tenåring som kaster seg inn i den ene vettløse forelskelsen etter den andre.
På jobben er jeg dessuten ofte sliten og ukonsentrert. Jeg har merket at jeg ikke lenger får nye oppgaver og utfordringer, og siden det er et tøft arbeidsmarked for tiden, har jeg på ingen måte råd til å miste jobben.
Bare tanken på å stå uten arbeid gjør meg skrekkslagen. Jeg er jo alene om å betjene boliglånet og alle andre utgifter. Tenk om Thea må flytte fra barndomshjemmet sitt fordi mammaen hennes roter til livet sitt?
Mitt største ønske er å komme meg ut av dette destruktive mønsteret.
Jeg lengter etter å kunne bruke fritiden min på konstruktive ting – som å gå på kurs, se filmer på kino eller invitere venner hjem til meg, i stedet for å bruke all energien min på menn, forelskelse og kjærlighetssorg.
Fra og med i dag lover jeg meg selv at jeg er ferdig med utelivet! Jeg skal holde meg hjemme og unna alt som heter menn. Tror jeg …
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
