Skilsmisse og sykdom holdt på å knekke meg

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

For bare få år si­den var jeg i full jobb og had­de en ak­tiv til­væ­rel­se. Så kom smer­te­ne, helt ut av det blå.

Et­ter en lang pe­ri­ode med syk­mel­din­ger og ut­red­nin­ger, fikk jeg til slutt en dia­gno­se på en kro­nisk syk­dom, og det end­te med at jeg ble ufør. Å vite at jeg kom til å bli ver­re med tiden, var en stor sorg. Jeg var ned­brutt og klar­te ikke an­net enn å se for meg alle pro­ble­me­ne som var i vente, ikke minst øko­no­misk.

Jeg had­de vært skilt i man­ge år, og min enes­te sønn had­de flyt­tet uten­bys med fa­mi­li­en. Alle ven­ne­ne mine var i full jobb, og jeg føl­te meg som ver­dens en­som­ste men­nes­ke. I over et år led jeg i still­het.

Jeg had­de ikke ka­pa­si­tet til å leve slik som tid­li­ge­re, og al­ler minst være med ven­nin­ne­ne mine på fjell­tu­rer el­ler and­re fy­sisk kre­ven­de ak­ti­vi­te­ter. Å bo i en stor by som Oslo og føle seg en­som, var tungt.

Jeg kun­ne se ut vin­du­et og ned på folk som has­tet for­bi by­går­den hvor jeg bod­de. Det ble et­ter hvert tungt å gå opp og ned alle trap­pe­ne, så jeg holdt meg mye in­nen­dørs.

Jeg kjen­te på me­nings­løs­he­ten og føl­te at li­vet var urett­fer­dig.

En tan­ke slo rot

Grad­vis be­gyn­te jeg å for­so­ne meg med til­væ­rel­sen. Til slutt klar­te jeg også å se frem­over. Skul­le jeg bli bo­en­de i Oslo, el­ler skul­le jeg finne en ri­me­li­ge­re bo­lig et an­net sted? Jeg kun­ne få mye for pen­ge­ne hvis jeg solg­te lei­lig­he­ten. Sam­ti­dig var jeg litt redd for å ta et så dras­tisk valg.

Som ung had­de jeg man­ge brev­ven­ner rundt om­kring. Jeg had­de ikke kon­takt med dem len­ger, men jeg had­de vært på be­søk hos et par av dem og husket hvor hyg­ge­lig og na­tur­skjønt det var på et lite tett­sted på Vestlandet.

Jeg gjor­de grun­di­ge un­der­sø­kel­ser ved hjelp av In­ter­nett, og til slutt be­stem­te jeg meg: Skul­le jeg få det bedre, så måt­te jeg gjø­re noe, for å finne ut av hvil­ke fa­si­li­te­ter som fan­tes, og jeg fant en lei­lig­het som var til salgs, i et stort kom­pleks ved sjø­en. Der bod­de det ho­ved­sa­ke­lig men­nes­ker på min egen al­der.

Jeg kon­tak­tet meg­ler, og snø­bal­len be­gyn­te å rul­le. Snart had­de jeg solgt min gam­le lei­lig­het og kjøpt en ny, og satt igjen gjeld­fri og med en god slump i ban­ken.

For meg ble flyt­tin­gen et po­si­tivt ven­de­punkt.

Jeg kom inn i et nytt mil­jø hvor jeg føl­te meg vel­kom­men. Det å bo så nær sjø­en gjor­de noe med meg men­talt. Snart har jeg bodd her i to år, og jeg har ald­ri hatt det bedre enn nå. Jeg har lært krop­pen min bedre å kjen­ne, og på en god dag kan jeg ut­ford­re meg selv med fy­sisk ak­ti­vi­tet.

Jeg har blitt mer so­si­al og har knyt­tet ver­di­ful­le nye venn­skap. Ikke minst har jeg fått kon­takt med min gam­le brev­venn­in­ne, som syn­tes det var stor stas at jeg flyt­tet til hen­nes hjem­sted.

Holder kontakten

Jeg har et gjes­te­rom hvor mine gam­le ven­ner kan bo når de be­sø­ker meg, og ikke minst min sønn og fa­mi­li­en, som titt og ofte kom­mer på be­søk.

Jeg har fått bedre øko­no­mi og mer­ker at det også på­vir­ker hvor­dan jeg har det psy­kisk. Jeg er ikke så be­kym­ret over ut­gif­te­ne mine len­ger, slik jeg var da jeg bod­de i Oslo.

Det er man­ge grun­ner til at folk flyt­ter på seg, og for min del har det gitt meg et mye bedre hver­dags­liv. Jeg har ald­ri følt meg rot­fast til noe som helst, men har tenkt at li­vet blir til der jeg bor. Og det stem­mer med hvor­dan jeg har det i dag.

Les også: Horoskop for alle stjernetegn