Mamma og pappa gikk hverandre på nervene i 40 år før de ble skilt. Så skjedde det noe overraskende

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

I dag har jeg kjørt mamma og venninnen hennes til flyplassen. De skal på rundreise i Østen. De var som to tenåringer der de satt i bilen og pratet om alt de gledet seg til. Jeg har aldri sett min egen mor på denne måten, så levende og glad. Jeg hadde aldri trodd at hun kom til å legge ut på en slik reise.

Foreldrene mine var gift i godt over førti år, og det var alltid et turbulent ekteskap.

Jeg husker godt kranglingen mellom dem da jeg og søsteren min, Vilde, var barn. Vilde stilte seg ofte mellom dem og ba dem om å slutte.

Pappa var periodedranker, og mamma stelte i hus og hjem. I de periodene da pappa drakk, ble han sårbar og sa at mamma ikke brydde seg om han. Hun, på sin side, kjeftet på ham fordi han drakk og gjentok at han ikke fortjente kjærligheten hennes.

Slik holdt de på, og i dette miljøet ble både Vilde og jeg tidlig voksne. Vi tok oss av pappa når han var full, for da forsvant gjerne mamma ut døren. Hun sa at hun ikke orket mer. Hun dro til en
venninne for å skjerme seg.

Vi plukket opp glasskårene hver gang et glass eller en kopp ble kastet i veggen, og vi ryddet opp etter pappa når han hadde rotet til rundt seg.

De gikk i terapi i et par perioder i et forsøk på å få et bedre ekteskap. Det ble gjerne litt bedre i en periode, men så tilbake til det gamle mønsteret.

Da Vilde og jeg ble tenåringer, søkte vi oss ut for å slippe den ubehagelige stemningen hjemme. Vi hadde heldigvis forskjellige fritidsaktiviteter og mange venner. I praksis gjorde vi det samme som mamma, vi trakk oss vekk fra situasjonen.

Det samme gjorde vi da vi skulle studere. Vi flyttet så langt unna vi kunne. Vi måtte redde oss selv og trengte en pause fra våre foreldre sin kompliserte dynamikk.

Mamma sa en gang at hun ikke hadde nok selvtillit til å gå fra pappa, og at hun i det lengste håpet at ting skulle bli bedre. Ikke trodde hun at pappa ville klare seg selv, heller. Derfor ble hun, år etter år.

Da de ble pensjonister, holdt de på å gå hverandre fullstendig på nervene. Først da innså mamma at noe måtte skje. Hun ville skilles. Hun orket ikke mer, og hun fikk full støtte fra Vilde og meg.

Men vi trodde ikke at det faktisk kom til å skje, før hun faktisk skaffet seg et nytt bosted og flyttet ut.

Merkelig nok reagerte ikke pappa slik vi hadde forestilt oss. Vi trodde at han kom til å ty til flasken og bli en hjelpeløs, aldrende mann, sittende handlingslammet i en stol. Men nei, han brettet opp ermene og sa at han var lettet. Han var like klar for å leve alene som mamma.

Begge hadde lengtet etter denne endringen gjennom hele ekteskapet. Først nå klarte de å snakke sammen ordentlig, uten å hakke på hverandre.

I dag har vi to foreldre som er friske og raske, og som lever et godt liv hver for seg.

Pappa har meldt seg inn i en fiskeklubb og er aktiv fisker. Han har funnet en ro med fiskingen og noterer ivrig opp all fisken han får. Mamma har fått nye venner og er besatt av å reise. Hun sier at hun har så mye å ta igjen.

Men det aller beste er at skilsmissen har ført til at vi som familie nå kan omgås i ro og fordragelighet. Mamma bryr seg ikke lenger om hva pappa sier eller gjør. Eller hva han har på seg. Og pappa har ikke rørt alkohol på lenge og sier at han fått ro i sjelen.

Vi har snakket om at de burde ha skilt seg mye tidligere, og at livene våre har vært preget av all kranglingen deres. Men vi får ikke gjort noe med fortiden.

Det viktigste er at vi ser at mamma og pappa har det bra, og Vilde og jeg kan omgås foreldrene våre uten tanke på at det skal oppstå noe ubehagelig. Det setter vi stor pris på.