Da jeg skilte meg fra mannen, gjorde han livet mitt til et helvete

Da jeg ble skilt fra Karl, ble det så mye drama at jeg også mistet kontakten med foreldrene hans, Mona og Nils. Derfor var det åtte år siden jeg hadde sett dem, da jeg plutselig en dag oppdaget at jeg sto ved siden av dem i en bokhandel. Vi ble alle tatt litt på senga. De hadde blitt mye eldre.

Min første innskytelse var å skynde meg vekk. Jeg kunne se at de også så litt fiendtlig på meg. Samtidig virket det merkelig å bare skilles uten å veksle noen ord. Så da Nils foreslo at vi kunne møtes litt senere på en kafé i nærheten, takket jeg ja.

Mens jeg gjorde ferdig innkjøpene mine, tenke jeg på hvorfor jeg hadde vansker med å tilgi dem.

Forholdet til Karl startet med en lidenskapelig forelskelse. Vi fikk sønnen William og hadde syv gode år sammen.

Jeg ble sterkt knyttet til Nils og Mona. Mine egne foreldre hadde dødd mens jeg var veldig ung, så det var fantastisk å få en ny familie.

Mona og Nils passet ofte på William, og de var hjelpsomme og snille. De hadde god råd og hjalp oss både med nye møbler og noen ekstra ferieturer. De var også gavmilde til alle bursdager og til jul, jeg fikk mange flotte gaver.

Da ekteskapet gikk inn i en krise, så vi mindre til dem. Jeg følte at Karl gradvis ble kald overfor meg. Han brukte mer og mer tid på sin store fritidsinteresse, seilflyging. Når han var hjemme, satt han på kontoret og jobbet. Han ville bare komme inn i stua hvis han fikk se på sport eller nyheter.

Vi sluttet nesten helt å snakke sammen, vi hadde aldri sex og gjorde ingen ting sammen lenger.

Jeg tror Karl kanskje var i en dyp identitetskrise, men jeg fikk ikke lov til å hjelpe ham. Hvis jeg prøvde å snakke om forholdet vårt, ble han aggressiv og sa at jeg stilte altfor høye krav. En kveld vi hadde kranglet høylytt, sendte 10 år gamle William et brev inn i stua til oss. Der sto det: «Kan dere ikke holde opp med å krangle hele tiden.»

Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ville skilles. Kjærligheten vår var død, og nå hadde det begynt å gå ut over sønnen vår også. Men selv om Karl åpenbart unngikk å være sammen med meg, ville han ikke skilles. Han tålte ikke at det var jeg som gjorde det slutt. Han ropte at jeg kom til å angre hvis jeg vraket ham.

Det skulle vise seg å være et forvarsel.

Jeg har tenkt mye på hva jeg kunne ha gjort annerledes, men jeg vet ikke hva det skulle være. Karl ble som et såret dyr. Han gjorde alt i sin makt for å ødelegge livet mitt. Foreldrene hans blandet seg aldri åpenlyst inn i konflikten vår. Men opplevelsen min var at de støttet ham og syntes at jeg var skurken.

Det ble riktig stygt da Karl prøvde å få foreldreretten til William. Han dro inn forskjellige fagfolk for å bevise hvilken dårlig mor jeg var. En gang kom han hjem til meg og sa at foreldrene hans også hatet meg. De ville ha tilbake alle gavene de hadde gitt meg, og ville aldri se meg igjen, sa han.

Han snakket med en forbitrelse jeg ikke kunne begripe, og ordene rammet midt i hjertet. Gråtende samlet jeg sammen alle tingene jeg hadde fått og ga dem til ham.

Det var uunngåelig at konflikten vår gikk ut over William. Han var tidvis taus og innesluttet og tidvis aggressiv overfor andre barn. Det ble ikke bedre da Karl innså at ikke ville få foreldreretten.

I en periode brøt han kontakten med William. Han sa at foreldrene hans heller ikke ønsket å treffe barnebarnet. De hadde bedt ham si at jeg ikke skulle kontakte dem. Dette var svært sårt for William.

Et par år senere tok Karl kontakt igjen. Han hadde kommet seg over krisen og hadde funnet en ny kone. Nå ville han gjerne treffe William igjen. Han skrev et hyggelig brev til meg, der han ba om unnskyldning for de forferdelige tingene han hadde gjort.

Karl ville aldri gjøre sønnen noe vondt, så jeg sendte William på besøk til ham flere ganger.

Da William endelig hadde fått kontakt med faren sin igjen, flyttet Karl plutselig til Sydney i Australia. Kona hans hadde fått et flott jobbtilbud der, og han ville være med. Dermed ble kontakten mellom ham og William brutt igjen. William var sønderknust.

Da jeg møtte Karls foreldre, var det gått to år siden William hadde truffet pappaen sin. Jeg hadde ikke hørt fra Mona og Nils siden skilsmissen. Ikke en eneste gang hadde de oppsøkt meg for å treffe barnebarnet. Derfor boblet sinnet i meg da jeg nærmet meg kafeen.

Da vi hadde fått bestilt en kopp kaffe, begynte Nils med å si at de skjønte at jeg var sint på dem, men at de ikke helt forsto hvorfor. Jeg vred hendene og prøvde å finne de rette ordene. Til slutt fortalte jeg om gavene som Karl ba meg levere tilbake. Jeg sa at det såret meg, men at det verste var at de ikke ønsket å treffe William.

Mona så måpende på meg. Hun sa at de elsket William. Med rystet stemme spurte hun hvordan jeg kunne tro at de ikke ville treffe barnebarnet. Jeg sa at Karl hadde gjort det helt klart.

De to så på hverandre. Så fortalte Mona at Karl hadde vært sint på dem også, fordi de ikke hadde villet at han skulle prøve å få foreldreretten til William. De visste hvor knyttet han var til meg. Da hadde Karl blitt så rasende på foreldrene at han hadde brutt kontakten med dem også.

Les også (+) – Mamma har rett og slett ødelagt meg

Monas stemme brast, og Nils måtte ta over. Da de omsider hadde fått kontakt med Karl igjen, hadde han fortalt dem at jeg ikke ville at de skulle treffe William.

Jeg utbrøt sjokkert at det var en ren løgn. Hvordan kunne han lyve om noe sånt? Jeg var helt forvirret.

Mona mente at skilsmissen hadde gjort så vondt for Karl at han ville at det skulle gjøre vondt for alle andre også. Hun forklarte at de fortsatt hadde alle gavene jeg hadde levert tilbake. Karl hadde sagt til dem at jeg ikke ville ha noen av deres ting i hjemmet mitt. På den måten hadde han satt oss opp mot hverandre.

Jeg spurte hvorfor han ikke hadde prøvd å rette opp alle løgnene. Mona tørket øynene med en serviett og sa hun trodde at han fortsatt følte seg sveket av oss alle.

De fortalte at Karl hadde det bra i Sydney. Han hadde fått to barn med den nye kona, men han nektet fortsatt å snakke med dem om fortiden. De hørte svært sjelden fra ham. Alt dette gjorde meg svært vondt å høre. De hadde betalt en høy pris for å ta meg i forsvar.

Jeg tok hendene deres og fortalt hvor mye jeg hadde savnet at de kunne få ta del i Williams liv og være like stolte av ham som meg.

Jeg sa at vi skulle feire bursdagen hans på fredag og spurte om de ikke ville komme og hilse på ham. Monas øyne strålte. Hun spurte om jeg virkelig trodde han ville treffe dem. Jeg sa ta det var jeg helt sikker på, så lenge jeg forklarte ham alle misforståelsene.

Det hele endte med at Mona og Nils kom hjem til oss på Williams bursdag. Det ble en fantastisk kveld. Det gjorde meg så glad å se William le sammen med besteforeldrene sine igjen. William trenger nok litt mer tid for å bli bedre kjent med dem. Men jeg ble straks like fortrolig med dem som jeg var den gangen vi hadde regelmessig kontakt.

Det har gjort meg svært godt å få lagt bitterheten bak meg. Vi har lovet hverandre at vi aldri skal bryte kontakten igjen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller