Jeg brukte min egen datter som våpen i skilsmissen

Olav og jeg møttes i et bryllup da jeg akkurat hadde fylt 30. Tiden føltes så riktig, og dessuten var det jo ekstra romantisk å treffes på den måten.

Vi tilbrakte 12 år sammen. Etter hvert giftet vi oss og ble foreldre til vår elskede datter, Elise. Vi kjøpte oss et gammelt, sjarmerende hus med kakkelovn, og utførte det meste av oppussingsarbeidet selv.

Vi planla å få flere barn, men først ville vi ha godt med tid sammen med Elise. Etter hvert begynte imidlertid forholdet å endre seg. Jeg trodde det var meningen at det skulle bli oss to. Men forholdet skulle åpenbart ikke vare evig.

Enormt svik

Etter å ha vært ute på byen en kveld, var Olav utro. Et par dager senere innrømmet han det som hadde skjedd. Han skjemtes og angret og sa at han ikke hadde noen interesse av å treffe den andre kvinnen igjen.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle havne i en slik situasjon.

Jeg trodde at forholdet vårt var for bra til at noe slikt kunne skje. Det føltes som et enormt svik.

For meg ble bildet av oss to med en felles fremtid, knust.

Og jeg forsto ikke hvordan det kunne repareres igjen.

Men på tross av all smerten, var jeg etter noen måneder klar for å tro på ham. Jeg ville tro på at kjærligheten vår var så sterk at vi kunne klare det.

Jeg ville gi ham en ny sjanse. Tanken på at våre veier skulle skilles, var rett og slett for smertefull.

Hadde møtt en annen

I en periode var forholdet vår bedre og mer intenst enn på lenge. Vi hadde vært så nær ved å miste alt, at vi kjente en slags eufori. Kanskje var det mest lettelse. Men begge ville gjerne tro at vi var som nyforelsket igjen og klamret oss fast til det.

Da denne euforiske følelsen begynte å blekne og ikke lenger kom helt naturlig, fikk jeg panikk. Det føltes så utrolig bittert.

Olav begynte å trekke seg unna, og jeg var frustrert og fortvilet. Jeg ga ham skylden for at vi hadde havnet i denne situasjonen og forlangte at han skulle anstrenge seg mer. Men vi skled bare lengre og lengre fra hverandre.

Etter at vi hadde levd sånn i nesten et halvt år, fortalte han at han hadde møtt en annen.

Det var den samme kvinnen som han hadde vært utro med.

Jeg ble rasende og fortvilet. Det ble svært, svært vanskelig for meg å håndtere det som skjedde.

Ble separert

Da dette hendte, var Elise åtte år, og hun både så og hørte altfor mye. Olav og jeg var så oppslukt av alt som foregikk i forholdet vårt, at vi ikke registrerte hvor mye hun ble utsatt for. I ettertid har jeg hatt vedvarende skyldfølelse for dette.

Med fasit i hånd er jeg ikke mest skuffet over at kjærligheten tok slutt. Men over at vi ikke klarte å være bedre voksne overfor Elise.

Når det stormer i følelseslivet, og man kjemper for å finne en vei ut av uføret, er det ikke alltid så lett å gjøre de rette tingene. Men det er ingen unnskyldning. Vi burde ha visst bedre.

Vi ble separert. Jeg ble boende i huset vårt, mens Olav i starten bodde hos en barndomsvenn. Han og Elise tilbrakte annenhver helg hos hans foreldre, og det fungerte bra.

Så snart Olav hadde flyttet ut, ble han helt annerledes. Han virket glad og lettet og ville straks søke om skilsmisse.

Det var smertefullt å se hvor raskt og enkelt han gikk videre, mens jeg selv bare sank dypere og dypere ned i depresjonen.

Delt omsorg

Jeg så ham flere ganger med denne nye kvinnen, og det var grusomt. Jeg hadde ikke noe ønske om å treffe en annen, men jeg gikk og fantaserte om hvor deilig det hadde vært å gjøre Olav sjalu. Jeg drømte om at han angret og ville komme tilbake til meg.

Dette holdt meg våken om nettene. Til slutt ble jeg helt besatt av det. Jeg var i ubalanse og ble bare mer og mer utmattet.

Noen måneder etter separasjonen fortalte Olav at han hadde funnet en leilighet.

Han skulle flytte sammen med Berit, den nye kvinnen. Nå ville han ha delt omsorg, og han ville at Elise skulle bo hos dem annenhver uke.

Jeg holdt ikke ut tanken på dette. Det brast for meg, og jeg begynte å bruke Elise som våpen for å få viljen min. Jeg kunne ganske enkelt ikke akseptere at Berit skulle få bli en del av Elises liv.

Jeg snakket med Elise, og hun sa at hun ville bo hos meg. Det bekreftet det jeg allerede hadde tatt for gitt. Overfor Olav malte jeg ut hvordan hun ikke ville treffe Berit, og hvor vondt hun hadde det i denne situasjonen.

Dette hadde hun egentlig ikke sagt, men jeg vred på sannheten og utnyttet den dårlige samvittigheten han hadde over å ha splittet familien vår.

Jeg fikk også mine tidligere svigerforeldre til å ta mitt parti. Jeg fikk dem til å formane Olav om å gå langsommere frem, for Elises skyld.

Men etter noen måneder ble jeg innhentet av min egen dumhet. For å ikke presse Elise hadde Peter gått med på at hun inntil videre bare skulle være hos ham annenhver helg. De hadde utsatt at Berit skulle flytte inn hos ham.

Han hadde snakket med Elise om situasjonen, og hun hadde sagt at hun selvsagt også ville bo hos ham. Men det hadde hun ikke turt å si til meg, for hun ville ikke at jeg skulle bli lei meg.

Les også (+) Jeg må glemme ham. Jeg er jo gift!

Lærte på den harde måten

Å få høre dette, førte til at jeg bråvåknet. Jeg hadde vært så opptatt av mine egne følelser, at jeg ikke hadde skjønt hvordan dette påvirket Elise.

I en situasjon der jeg burde ha tatt ansvar for at hun hadde det bra, var det i stedet hun som prøvde å ta ansvar for meg.

Denne kalddusjen kurerte meg for mye av sjalusien jeg hadde båret på så lenge. I stedet for å gruble over Olavs nye tilværelse, begynte jeg å fokusere på å legge alt best mulig til rette.

Dette gjorde jeg for Elises skyld. Men jeg innså snart at også jeg selv fikk det mye bedre på den måten. Når jeg endelig klarte å slutte å bli opprørt over alt Olav gjorde, og i stedet brukte energien på mitt eget liv, ble alt rett og slett alt mye bedre.

Det hele endte med at Olav og jeg delte på omsorgen for Elise. Da Berit flyttet inn hos dem, klarte jeg fint å håndtere det.

I dag har Olav og Berit også to barn sammen, og Elise trives kjempegodt hos dem.

Akkurat som hun gjør hjemme hos meg og min nye samboer.

Noen ganger kan følelsene komme i veien for sunn fornuft og omtanken for noe så verdifullt som ditt eget barn.

Jeg måtte lære dette på den harde måten.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.