DE BLÅ SIDENE

– Jeg er sjalu på min datters svigerforeldre. De gir henne alt

Er jeg en dårlig mor, som ikke er glad på min datters vegne? Saken er at jeg er sjalu. Ikke på datteren min, men på svigerforeldrene hennes, som har råd til å gi min datter alt det jeg selv ikke har muligheten til.

Pluss ikon
Først publisert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Datteren vår Oda var superentusiastisk da hun for en stund si­den for­tal­te om pla­ne­ne sine for pås­ken. Svi­ger­for­eld­re­ne Hege og Ole har in­vi­tert hele fa­mi­li­en hen­nes med på høy­fjells­ho­tell.

Det­te gle­det hun seg vel­dig til, og hun kun­ne for­tel­le at ho­tel­let lig­ger rett ved et stort al­pin­an­legg, og i til­legg er det et stort ba­de­land der.

Der­med kan hun og man­nen få ut­fol­de seg i ski­bak­ken hele da­gen, mens svi­ger­for­eld­re­ne tar med bar­na på fire og seks år til ba­de­an­leg­get.

Jeg kjen­te nok en klump i ma­gen da hun sa det­te, men jeg tok frem den po­si­ti­ve stem­men og sa at det­te var jo helt su­pert. Da jeg et­ter­på for­tal­te det til man­nen min Wil­ly, hum­ret han bare godt i skjeg­get og sa at Oda jam­men had­de fått det til ...

Pen­ge­sterk fa­mi­lie

Ak­ku­rat det er pro­ble­met mitt, at Oda har gif­tet seg inn i en vel­stå­en­de fa­mi­lie. Jeg går rundt med både en mis­un­nel­se og en sterk sja­lu­si, for­di Oda le­ver som hun gjør.

Wil­ly og jeg er det man må kun­ne kalle for helt van­li­ge ar­beids­folk. Vi har klart oss vel­dig bra her i li­vet, men det har også hand­let om å være nøk­ter­ne og plan­leg­ge godt alt vi fore­tar oss.

Vi har ald­ri mang­let noe, men vi har hel­ler ald­ri levd noe liv i luk­sus. Og nett­opp det­te har vi for­søkt å brin­ge vi­de­re til bar­na våre også, at man ikke tren­ger å ha all ver­dens jord­lig gods for å være lyk­ke­lig.

Da Oda møt­te Thomas og ble en del av hans fa­mi­lie, føl­te jeg at jeg mis­tet dat­te­ren min. Vi har all­tid hatt et godt og nært for­hold, men plut­se­lig gikk det mes­te i en helt an­nen ret­ning.

Hun til­brin­ger mye mer tid sam­men med svi­ger­fa­mi­li­en sin enn hun gjør sam­men med meg og Wil­ly. Ikke for­di vi har blitt uven­ner på noe vis, men for­di svi­ger­fa­mi­li­en på et vis har «kap­ret» dat­te­ren min.

For da min dat­ter gif­tet seg og de skul­le stifte fa­mi­lie, fikk Oda og Thomas til­bud om å bygge hus på den Hege og Oles sto­re tomt, og de tak­ket ja med en gang.

Det in­ne­bar at de fikk vak­ker sjø­ut­sikt og et flun­ken­de nytt hus.

Ole dri­ver sitt eget fir­ma som går godt, og der­med har de mid­ler til å være rau­se, og jeg vet at de fi­nan­si­er­te de­ler at Thomas og Odas hus, slik at de kun­ne få det ak­ku­rat som de ville. Og der­med har Oda fått svi­ger­for­eld­re­ne sine som nær­mes­te nabo, så det er ikke så rart at de har mer kon­takt med dem enn med oss.

Wil­ly er udelt po­si­tiv til alt Oda har til rå­dig­het et­ter at hun møt­te Thomas. Han skry­ter av alt hun har fått til, hun som har «skutt gull­fug­len». Han sy­nes det er ar­tig at hun bor i det sto­re drøm­me­hu­set sitt og har svi­ger­for­eld­re som bi­drar øko­no­misk.

Han ser ikke på det­te slik jeg gjør, og jeg kom­mer ald­ri til å set­te ord på hva jeg fø­ler og ten­ker. Der­for er den­ne sja­lu­si­en og mis­un­nel­sen noe som jeg bæ­rer på i det stil­le.

Sår og sja­lu

Selv­føl­ge­lig un­ner jeg min dat­ter, svi­ger­sønn og bar­ne­bar­n alt vel, men jeg kjen­ner på en sterk sja­lu­si bare ved tan­ken på at Hege og Ole kan være sam­men med våre bar­ne­barn dag­lig, og at de får være en na­tur­lig del av de­res barn­dom på en måte som vi bare kan drømme om.

Hos Hege og Ole står dø­ren all­tid åpen så sant de er hjem­me, så bar­ne­bar­na våre er ofte hos dem.

Jeg gjør mitt beste for å skjule at jeg syn­tes det­te er van­ske­lig for meg, så jeg strik­ker den ene gen­se­ren et­ter den and­re til bar­na, for å vise at jeg bryr meg jeg også. Li­ke­vel så fø­ler jeg ikke at mine små bi­drag når helt opp i «kon­kur­ran­sen».

Jeg inn­røm­mer gjer­ne at jeg skul­le øns­ke at det var jeg som had­de den­ne po­si­sjo­nen i hver­dags­li­vet de­res, og det har ført til at jeg fø­ler at jeg har mis­tet dat­te­ren min. Og når mis­un­nel­sen trer frem i meg, ten­ker jeg for meg selv at hun re­gel­rett er blitt kjøpt og be­talt.

For det er ikke kun det sto­re hu­set Oda har fått gjen­nom Hege og Ole. Det er også dyr og fin bil, dyre klær og dyre va­ner. Al­li­ke­vel ser jeg at hun er takk­nem­lig også, for­di hun titt og ofte kan set­te ord på at hun sy­nes det hele er over­vel­den­de og litt mer­ke­lig, at hun le­ver som hun gjør.

Hun har ald­ri vært vant til å få alt opp i hen­de­ne, for det har vi ald­ri hatt råd til å gi henne.

Les også (+) Fosterfamilien ville ikke ha meg da de ikke fikk mer penger for meg

Bedre som far­mor

Det jeg ven­ter på, er at søn­nen vår og sam­bo­e­ren hans skal få barn. De snak­ker om det, men fore­lø­pig er hun ikke gra­vid. De le­ver som oss. De har ikke til­gang på noe an­net enn det de tje­ner selv, og de er vel­dig jord­næ­re.

Jeg inn­bil­ler meg der­for at det kom­mer til å bli noe helt an­net å bli bes­te­mor til vår sønns barn, for jeg tror at vi kom­mer til å få en helt an­nen og mye tet­te­re kon­takt med dem enn med min dat­ters barn.

Kan­skje vil det også bi­dra til å ta bort noe av den litt små­li­ge mis­un­nel­sen jeg fø­ler, og som jeg i bunn og grunn skam­mer meg litt over?

Jeg vil så gjer­ne gle­de meg på Odas veg­ne, og utad hå­per jeg også at det vir­ker som jeg gjør det. Men det gjor­de alt­så noe med meg å høre om den­ne flot­te tu­ren på høy­fjells­ho­tel­let, hvor Hege og Ole nok en gang får mu­lig­he­ten til å være sam­men med bar­ne­bar­na våre på fe­rie.

Jeg kjen­ner at­ter en gang på mis­un­nel­sen, og jeg mer­ker at sja­lu­si­en også sni­ker seg på.

Rei­ser de ikke på ho­tell­fe­ri­er i inn- el­ler ut­land, så drar de på hyt­ta sam­men. For Odas svi­ger­for­eld­re har hyt­te ved sjø­en som de bru­ker som­mers­tid, og de har hyt­te på fjel­let, som blir flit­tig brukt i hel­ge­ne i vin­ter­halv­å­ret.

Det hand­ler ikke om at jeg ikke un­ner min egen dat­ter alt det­te, men kan­skje mer om at jeg fø­ler på en util­strek­ke­lig­het, både som mor og mor­mor.

Jeg vet at Oda stor­tri­ves sam­men med Thomas’ fa­mi­lie, og det pla­ger meg at de har så­pass mye kon­takt med hver­and­re. Det er der­for jeg til sta­dig­het drøm­mer om å vin­ne i Lot­to, slik at kan­skje jeg også en gang kan in­vi­te­re sto­re og små med på en fe­rie, jeg også.

Det er vondt å kjen­ne på slike fø­lel­ser og bære på dem i sitt stil­le sinn. For jeg vet at Oda er hel­dig som kan gi alt det­te til sine barn.

Og jeg vet også at det vik­tig­ste her i li­vet tross alt er at er at mine to barn og fa­mi­li­e­ne de­res er fris­ke og le­ver gode liv, en­ten det er i luk­sus el­ler i all nøk­tern­het.