Jeg skammet meg fordi jeg var sjalu på et barn

Å bli kjæresten til en mann som har barn fra før og er pappa halvparten av tiden, kan være utfordrende.

Det rare er at det var omsorgen Are viste for datteren sin, som fikk meg til å bli betatt. Jeg hadde ikke tidligere møtt en mann som var en så dedikert far. Måten han snakket om Kaisa på, gjorde meg myk og varm om hjertet.

Jeg var 33 år, barnløs og ganske desillusjonert da jeg en kveld møtte ham på en fest hos felles venner. På det tidspunktet hadde jeg bodd borte fra hjembyen min i to år.

Han var innflytter, så vi kjente hverandre ikke fra før.

Med en gang jeg kom inn i rommet, la jeg merke til det gode blikket hans. Han utstrålte trygghet og modenhet, egenskaper jeg sårt hadde savnet i de mennene jeg hadde hatt et forhold til.

Som musikk

Fra den kvelden var det oss to. Jeg fikk vite at han var pappa til verdens skjønneste, lille jente på fire år. Øynene hans strålte når han snakket om henne. Han gjorde det klart at han ikke ville la meg og datteren møtes før han var sikker på at det var ekte kjærlighet mellom oss. Det var som musikk i ørene mine.

Han var en tilstedeværende far annenhver uke, og vi to møtte hverandre knapt da. Når Kaisa var hos moren, var vi derimot sammen nesten hele tiden, og jeg sov over hos ham. Jeg var inne på barneværelset og kikket, og det var rosa og ryddig, med kosebamser overalt.

På pianoet i stuen sto det fremme bilder av en alltid smilende jente, og på noen av dem var hun sammen med pappaen og mammaen. Jeg studerte mammaen og kunne ikke forstå hvorfor hun hadde forlatt en så fin mann som kjæresten min.

Jeg visste at det var det som hadde skjedd, for det fortalte han meg tidlig.

Sjalu på datteren

Are ville at Kaisa skulle vokse opp med to foreldre som klarte å være venner, og han gjorde det klart at det å være en god far var det viktigste for ham. Jeg forsto budskapet: En kjæreste måtte komme i andre rekke.

Jeg gledet meg til den dagen da jeg endelig skulle få hilse på prinsessen til mannen jeg elsket. At jeg ville bli glad i henne, fordi hun var hans barn, var jeg helt sikker på.

Vi hadde vært sammen i ett år da den store dagen kom. Jeg tror Are var like spent som meg. Alt var nøye planlagt. Vi skulle møtes tilfeldig i lekeparken. Han hadde på forhånd fortalt henne om meg, så hun hadde hørt navnet mitt og visste at vi var venner.

Første møte

Jeg så dem på rutsjebanen på lang avstand da jeg kom gående. Hun lo og lo og var aldeles bedårende med det brune, tykke håret i en hestehale.

– «Neimen, hei, Anita, er du her?» hørte jeg ham si, og jeg gikk bort til ham og ga ham en rask klem før jeg henvendte meg til den lille jenta i armene hans.

– Du må være Kaisa, som jeg har hørt så mye om, sa jeg lekent.

Alt gikk bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Det endte med at jeg husket i vill fart med Kaisa på fanget, mens hun skrålte og lo. Da det var tid for oppbrudd, spurte hun om jeg ble med dem hjem.

Are og jeg var enige om å la det bli med et lite møte, så jeg sa at det skulle jeg gjerne, men at jeg måtte på jobb. Jeg spurte om jeg kunne komme en annen gang, og hun svarte ja umiddelbart.

Ble samboere

Det gikk bare tre måneder før Are og jeg ble samboere. Annenhver uke var vi en familie på tre. I begynnelsen gikk alt strålende. Jeg la meg i selen for å være den perfekte bonusmamma og kjæreste. Jeg ville bare én ting: Bli likt og elsket av de to som ble familien min.

Hvorfor ting snudde, vet jeg ikke. Men gradvis begynte det å plage meg at den lille prinsessen kom inn i huset vårt annenhver uke og tok farens fulle oppmerksomhet. Hvis han og jeg satt og snakket sammen, kom hun og avbrøt, og han lot det skje. Glemt var det vi snakket om.

Jeg ble lei meg, først og fremst, og så ble jeg sjalu. Når Kaisa var hos oss, følte jeg meg som luft.

Hun kom inn til oss på soverommet og sa at pappaen måtte komme og sove hos henne, og han adlød. Jeg ble liggende igjen alene.

Are tok grep

Jeg visste at jeg ikke burde føle som jeg gjorde, og jeg skammet meg fordi jeg var sjalu på et barn, som jeg egentlig var veldig glad i. Men hun begynte å forstå sin egen makt og utnyttet den, og jeg så det. Hver gang hun fikk faren bort fra meg, ga hun meg et triumferende blikk.

I noen øyeblikk tok jeg meg i å ønske at hun ikke hadde vært hos oss så ofte som hun var.

Ting gikk så langt at jeg vurderte å gi slipp på mitt livs store kjærlighet. Men heldigvis tok Are tak og viste seg som en mann da jeg trengte det som mest. Han ba meg si hva som var problemet, så vi kunne finne ut av ting. Først turte jeg ikke å åpne meg, men så bare kom alt, og tårene rant.

Are er en flott person. Han foreslo at vi skulle søke hjelp sammen. Vi fikk time hos en familieterapeut og snakket oss gjennom alt som plaget oss.

Ingen følelser ble stemplet som dumme eller håpløse. Jeg ble tatt på alvor og lyttet til. Vi fikk beskjed om at dette skulle vi klare å finne ut av, men det ville kreve samhandling og samspill.

Les også (+) Jeg blir ikke kvitt svigermor. Hun er med overalt

Små, enkle grep

Are måtte lære Kaisa å slutte å avbryte oss, og jeg måtte på banen og delta i legging og lek. Jeg ble flinkere til å fortelle bonusdatteren min at også hun betyr mye for meg. Gjennom små, enkle grep ble familielivet vårt mye enklere og bedre.

Jeg følte meg sett av min kjære, også i ukene han var pappa. Samtidig følte jeg meg viktigere, fordi jeg fikk ansvar for noen daglige rutiner rundt Kaisa.

Nå har Are fridd, og i julen skal vi tre være sammen. Det Kaisa skal få vite på julaften, er at jeg har en lillesøster eller lillebror til henne i magen min. Hun har sagt flere ganger at hun ønsker seg søsken, og til våren skjer det endelig!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller