DE BLÅ SIDENE
Jeg mistet kontrollen, og havnet inni en egoistisk, selvopptatt boble
Da jeg vokste opp, handlet alt om mamma. Mange år senere ville jeg ta igjen det tapte ved å sette meg selv litt i sentrum også, men jeg gikk altfor langt …
Jeg husker at mamma pleide å gjøre alt i sin makt for å synes og høres i alle sammenhenger. Hun var ekstremt avhengig av oppmerksomhet og prøvde alltid å imponere vennene mine når de var på besøk.
Hun ønsket å være ungdommelig og sprek, barndommen min var en eneste lang egotripp for henne, på min bekostning.
Etter videregående ville jeg bare komme meg så langt hjemmefra som mulig, og flyttet derfor til Oslo for å studere. Likevel klarte jeg ikke å fri meg hverken fra mine traumatiske barndomsminner eller fra mammas innflytelse.
Hun trengte seg på gjennom å ringe meg, sende SMS-er og stadige e-poster. Selv om jeg traff henne bare noen få ganger i året, så klarte hun å stresse meg opp gjennom den kontakten hun tviholdt på.
Når noen av mine nye studievenninner fortalte historier fra hjemstedet eller fra oppveksten sin, ble jeg sittende taus. For mine egne historier gjorde for vondt.
Nå var det nok
Jeg hadde passert 40 og var gift med to barn da jeg en vakker dag bestemte meg for at nok fikk være nok. Jeg ville være fri og tre ut av mammas skygge.
Første steg på veien var å åpne meg for mine nærmeste og fortelle om oppveksten min, og det var befriende.
For første gang føltes det som jeg hadde kontroll over mitt eget liv. At mamma ikke lenger kunne få meg ut av balanse bare ved å ringe eller sende en e-post, var en enorm lettelse. Tenk, så mye energi jeg hadde kastet bort opp igjennom årene.
Jeg bestemte meg for at det måtte være OK å være litt egoistisk en gang iblant og bare tenke på meg selv. Dermed begynte jeg å gjøre nettopp det.
Men jeg gikk for langt. For visst er det sunt å tenke på seg selv også innimellom, men ikke i den grad som jeg gjorde – og ikke på bekostning av barna sine! Det var jo nettopp det mamma hadde gjort da jeg var barn, og likevel endte jeg med å bli akkurat som henne.
Jeg hadde vitterlig mye «tung bagasje» å bearbeide, men problemet var at jeg ikke hadde rukket å bygge opp tilstrekkelig med sunne referanserammer. Derfor festet det seg en tro i meg på at jeg måtte kompensere for alt det jeg mente at jeg hadde gått glipp av opp igjennom årene.
Men det gikk helt over styr for meg. Snart tilbrakte jeg timevis på sosiale medier hver dag, for å ha «egentid».
Jeg gikk amok i klesforretninger, på jakt etter fine klær til meg selv, og jeg reiste bort flere helger i måneden for å ta spa-behandlinger og massasje på flotte hoteller. Barna var nå 11 og 13 år gamle og hadde i høyeste grad behov for å ha foreldrene sine til stede i livet sitt, både fysisk og følelsesmessig, men jeg sviktet dem totalt!
Les også (+) – Jeg trodde det var overgangsalderen. I stedet måtte jeg ta mitt livs vanskeligste valg
Brutal vekker
I nesten et helt år holdt jeg på slik, og satte meg selv i fokus i ett og alt. Så kom smellen. Min eldste datter var innblandet i en bilulykke, og det viste seg at alle som var i bilen hun satt på med, var alkoholpåvirket.
Heldigvis ble ingen alvorlig skadet, men siden datteren min og flere av de andre passasjerene var så unge, kom barnevernet inn i bildet.
For meg ble det en brutal vekker. Og da jeg endelig kom til sans om samling igjen, og innså for en egoistisk boble jeg hadde kapslet meg inn i, føltes det helt uvirkelig. Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt, etter alt jeg selv hadde vært igjennom. Jeg hadde vanskelig for å tilgi meg selv.
I dag har jeg funnet balanse i tilværelsen. Jeg tar hensyn til mine egne behov – men med måte, og med fokus på at hele familien skal ha det bra. I dag har vi et harmonisk familieliv, og jeg tror at jeg endelig, og for godt, har lyktes med å bryte de destruktive mønstrene som jeg hadde med meg hjemmefra.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.