DE BLÅ SIDENE

Jeg mistet kontrollen, og havnet inni en egoistisk, selvopptatt boble

Da jeg voks­te opp, hand­let alt om mam­ma. Man­ge år se­ne­re ville jeg ta igjen det tap­te ved å set­te meg selv litt i sent­rum også, men jeg gikk alt­for langt …

Pluss ikon
Sist oppdatert

Jeg hus­ker at mam­ma  plei­de å gjø­re alt i sin makt for å sy­nes og hø­res i alle sam­men­hen­ger. Hun var eks­tremt av­hen­gig av opp­merk­som­het og prøv­de all­tid å im­po­ne­re ven­ne­ne mine når de var på be­søk.

Hun øns­ket å være ung­dom­me­lig og sprek, barn­dom­men min var en enes­te lang ego­tripp for henne, på min be­kost­ning.

Et­ter vi­de­re­gå­en­de ville jeg bare kom­me meg så langt hjem­me­fra som mu­lig, og flyt­tet der­for til Oslo for å stu­de­re. Li­ke­vel klar­te jeg ikke å fri meg hver­ken fra mine trau­ma­tis­ke barn­doms­min­ner el­ler fra mam­mas inn­fly­tel­se.

Hun treng­te seg på gjen­nom å rin­ge meg, sen­de SMS-er og sta­di­ge e-pos­ter. Selv om jeg traff henne bare noen få gan­ger i året, så klar­te hun å stres­se meg opp gjen­nom den kon­tak­ten hun tvi­holdt på.

Når noen av mine nye stu­die­venn­in­ner for­tal­te his­to­ri­er fra hjem­ste­det el­ler fra opp­veks­ten sin, ble jeg sittende taus. For mine egne his­to­ri­er gjor­de for vondt.

Nå var det nok

Jeg had­de pas­sert 40 og var gift med to barn da jeg en vak­ker dag be­stem­te meg for at nok fikk være nok. Jeg ville være fri og tre ut av mam­mas skyg­ge.

Før­s­te steg på vei­en var å åpne meg for mine nær­mes­te og for­tel­le om opp­veks­ten min, og det var be­fri­en­de.

For før­s­te gang føl­tes det som jeg had­de kon­troll over mitt eget liv. At mam­ma ikke len­ger kun­ne få meg ut av ba­lan­se bare ved å rin­ge el­ler sen­de en e-post, var en enorm let­tel­se. Tenk, så mye ener­gi jeg had­de kas­tet bort opp igjen­nom åre­ne.

Jeg be­stem­te meg for at det måt­te være OK å være litt ego­is­tisk en gang iblant og bare ten­ke på meg selv. Der­med be­gyn­te jeg å gjø­re nettopp det.

Men jeg gikk for langt. For visst er det sunt å ten­ke på seg selv også inn­imel­lom, men ikke i den grad som jeg gjor­de – og ikke på be­kost­ning av bar­na sine! Det var jo nett­opp det mam­ma had­de gjort da jeg var barn, og li­ke­vel end­te jeg med å bli ak­ku­rat som henne.

Jeg had­de vit­ter­lig mye «tung ba­ga­sje» å be­ar­bei­de, men pro­ble­met var at jeg ikke had­de ruk­ket å bygge opp til­strek­ke­lig med sun­ne re­fe­ran­se­ram­mer. Der­for fes­tet det seg en tro i meg på at jeg måt­te kompen­se­re for alt det jeg men­te at jeg had­de gått glipp av opp igjen­nom åre­ne.

Men det gikk helt over styr for meg. Snart til­brak­te jeg ti­me­vis på so­si­a­le me­di­er hver dag, for å ha «egen­tid».

Jeg gikk amok i kles­for­ret­nin­ger, på jakt et­ter fine klær til meg selv, og jeg reis­te bort fle­re hel­ger i må­ne­den for å ta spa-be­hand­lin­ger og mas­sa­sje på flot­te ho­tel­ler. Barna var nå 11 og 13 år gam­le og had­de i høy­es­te grad be­hov for å ha for­eld­re­ne sine til ste­de i li­vet sitt, både fy­sisk og fø­lel­ses­mes­sig, men jeg svik­tet dem totalt!

Les også (+) – Jeg trodde det var overgangsalderen. I stedet måtte jeg ta mitt livs vanskeligste valg

Bru­tal vek­ker

I nes­ten et helt år holdt jeg på slik, og sat­te meg selv i fo­kus i ett og alt. Så kom smel­len. Min eld­ste dat­ter var inn­blan­det i en bil­ulyk­ke, og det vis­te seg at alle som var i bi­len hun satt på med, var al­ko­hol­på­vir­ket.

Hel­dig­vis ble in­gen al­vor­lig ska­det, men si­den dat­te­ren min og fle­re av de and­re pas­sa­sje­re­ne var så unge, kom bar­ne­ver­net inn i bil­det.

For meg ble det en bru­tal vek­ker. Og da jeg en­de­lig kom til sans om sam­ling igjen, og inn­så for en ego­is­tisk bob­le jeg had­de kaps­let meg inn i, føl­tes det helt uvir­ke­lig. Hvor­dan kun­ne jeg gjø­re noe sånt, et­ter alt jeg selv had­de vært igjen­nom. Jeg had­de van­ske­lig for å til­gi meg selv.

I dag har jeg fun­net ba­lan­se i til­væ­rel­sen. Jeg tar hen­syn til mine egne be­hov – men med måte, og med fo­kus på at hele fa­mi­li­en skal ha det bra. I dag har vi et har­mo­nisk fa­mi­lie­liv, og jeg tror at jeg en­de­lig, og for godt, har lyk­tes med å bry­te de de­struk­ti­ve mønst­re­ne som jeg had­de med meg hjem­me­fra.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 12/01 2021, og sist oppdatert 09/02 2021.

Les også