Samtale i natten
– Jeg har opplevd det verste av alt
Kirsti (69) opplevde at både ektemannen og de to barna hennes valgte å avslutte livet. – Jeg har kjent på sorg, skyld og sinne, men du må aldri gi opp å søke livsglede, sier hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
– Mange forskere mener at det er en godt dokumentert smitteeffekt ved selvmord, åpner Kirsti vår samtale.
Den gråhårede damen ser liten og tander ut, men hun viser seg raskt å være mentalt sterk.
– Selvmord er aldri den eneste utveien, selv om det for enkelte kan virke sånn, understreker hun bestemt.
– Det er viktig å vite at uansett hvor fortvilet du er, så finnes det alltid hjelp å få og glede å finne!
Og Kirsti snakker av egen erfaring.
– Da datteren min valgte å begå selvmord, kom det som et sjokk, forteller hun.
– Selv om hun var den tredje i rekken av mine kjæreste.
Egoistisk
Ut av vesken sin henter hun frem et bilde.
– Dette er Synne, sier hun og peker på en blond, vakker og blid ung jente.
– Ville du ha trodd at denne jenta var en selvmordskandidat? spør hun og gir selv svaret ved å riste på hodet.
– Synne var best på skolen og i idrett, og hun spilte mesterlig piano så vel som amatørteater og hadde gode venner. Hun var også en skjønn datter, empatisk og oppmerksom. På innsiden må hun ha sett
et helt annet menneske, sier Kirsti.
– Så du ingen faresignaler på forhånd?
– Nei. Synne smilte bestandig. Men heller ikke det er vel «normalt»? spør Kirsti seg i ettertid.
– De 18 årene hun levde, var jeg derimot lettet over hvor livsglad hun virket. Kirsti var nemlig et motstykke til faren og storebroren. De slet begge med tungsinn og depresjon. Sånn sett var det mindre overraskende at de ikke orket å leve, slår hun fast som et faktum.
– Hva skjedde med dem?
– Min kjære Odd ble funnet død i bilen sin. Den var parkert i nærheten av skogen. Et par som var ute og gikk tur, oppdaget ham, forteller Kirsti.
– «Det er utvilsomt selvmord», sa politiet som kom hjem til oss. Da var Synne fire årgammel, og broren Sigurd var åtte.
– Fikk barna vite sannheten om det som hadde hendt?
– De var ikke hjemme da politiet kom, men vi bodde på et lite sted, og ryktet spredte seg. Sigurd fikk vite dødsårsaken av de andre barna på skolen. Han kom gråtende hjem den dagen, men var også sint på faren. Som tenåring røpet Synne at broren hadde fortalt det videre til henne den gangen. Mer ville hun ikke si om det.
– La Odd igjen noen forklaring?
– Ikke ett ord! Jeg visste at han slet. Han låste seg ofte inne på kontoret sitt med et glass konjakk, men vi pratet aldri om det. Det var slik den gangen, vår generasjon holdt den slags for seg selv.
– Hvordan reagerte du på at han valgte å forlate dere?
– Jeg ble først nummen, og deretter ble jeg sint. «Fy, så egoistisk», tenkte jeg – lenge.
Sprudlende Synne
Kirsti hadde ikke bare sin egen sorg og sinne å takle.
– Sigurd taklet ikke at faren hans brått ble borte. Sorgen og savnet hans var bunnløst, men han var også rasende på faren sin, og tidvis var han dypt deprimert. Ingenting ble det samme etter at Odd forlot oss, sier hun trist.
Under så å si hele oppveksten fikk sønnen profesjonell hjelp.
– Han ble aldri en glad gutt igjen. Sigurd var bare 16 år gammel da han valgte samme «utvei» som faren.
Synne tok det hardt.
– De to hadde aldri noe nært forhold, men han var tross alt broren hennes. Det må ha vært på denne tiden hun begynte å grunne over dette med selvmord. Jeg fant bøker om emnet på rommet hennes.
– Pratet dere om det?
– Jeg prøvde å åpne opp om hva som hadde skjedd, men på dette området var hun lukket. Derfor lot jeg det bero. Også jeg hadde selvsagt lest meg opp om selvmord og kjente til dette med «smitteeffekten». Det slo meg imidlertid aldri at lyse og glade Synne skulle være i faresonen.
Hun beskriver datteren som sprudlende.
– Hun hadde en herlig personlighet. Andre ble dratt mot henne. Jeg bekymret meg aldri for Synne. Dessverre tok jeg sørgelig feil.
Les også (+) Sjarmøren Kristian fremsto som drømmemannen, men han var et monster
Det tredje sjokket
– Hvordan klarte du deg videre?
– Jeg hadde ikke annet valg enn å gjøre mitt beste, svarer hun resolutt.
– Var det ingenting du stusset over ved Synne?
– Med hånden på hjertet, sier hun og legger den der: – Ingenting!
Det var da Synne hadde startet på juss-studiene sine at det skjedde.
– Det var broren min som fant henne. Da han ringte og fortalte hva som hadde skjedd, svartnet det for meg.
Kirsti forteller at det tok henne lang tid før hun klarte å fungere igjen.
– Heller ikke for meg ga livet lenger mening, men det slo meg aldri å avslutte det, understreker hun.
– Jeg kan ikke få sagt det nok: Selvmord er ingen løsning!
Selv etter å ha mistet tre av mine kjære, fant hun etter hvert glede ved å leve.
– Også derfor ønsker jeg å dele min historie, for å fortelle deg at du aldri må gi opp! sier hun.
Ny livsglede
– Jeg tenker ofte på Synne, Sigurd og Odd, sier enken og mammaen mens hun tørker vekk et par tårer.
– I årene etterpå kjente jeg på skyld. Kunne jeg ha forhindret det på noen måte? Ved for eksempel å ha gitt barna et mindre sorgtungt hjem? Jeg har slått meg til ro med at jeg gjorde mitt beste. Ingen av oss kan bære skylden for at andre velger å ende sine liv. Heller ikke å bli sint gagner oss. Å rope ut et varsko, derimot, synes jeg er hensiktsmessig.
Etter å ha mistet den siste i rekken av sine tre kjære, flyttet Kirsti utenlands i noen år.
– Den geografiske avstanden ga meg et sårt tiltrengt pusterom. I mitt eget tempo begynte jeg på nytt å sanke gleder, i form av et smil fra en forbipasserende, en blomst som sprang ut, solen som varmet mot huden ... Jeg kan med sikkerhet si: Om du evner å åpne hjertet så vel som øynene, er det å leve en berikende gave. Hold fast og utforsk den så lenge du kan!