Samtale i natten

– Jeg har opplevd det verste av alt

Kirsti (69) opplevde at både ektemannen og de to barna hennes valgte å avslutte livet. – Jeg har kjent på sorg, skyld og sinne, men du må ald­ri gi opp å søke livs­gle­de, sier hun.

Pluss ikon
Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

– Man­ge fors­ke­re me­ner at det er en godt do­ku­men­tert smit­te­ef­fekt ved selv­mord, åp­ner Kirs­ti vår sam­ta­le.

Den grå­hå­re­de da­men ser li­ten og tan­der ut, men hun vi­ser seg raskt å være men­talt sterk.

– Selv­mord er ald­ri den enes­te ut­vei­en, selv om det for en­kel­te kan vir­ke sånn, un­der­stre­ker hun be­stemt.

– Det er vik­tig å vite at uan­sett hvor for­tvi­let du er, så fin­nes det all­tid hjelp å få og gle­de å finne!

Og Kirs­ti snakker av egen er­fa­ring.

– Da dat­te­ren min valg­te å begå selv­mord, kom det som et sjokk, for­tel­ler hun.

– Selv om hun var den tred­je i rek­ken av mine kjæ­res­te.

Ego­is­tisk

Ut av ves­ken sin hen­ter hun frem et bil­de.

– Det­te er Syn­ne, sier hun og pe­ker på en blond, vak­ker og blid ung jen­te.

– Ville du ha trodd at den­ne jen­ta var en selv­mords­kan­di­dat? spør hun og gir selv svaret ved å ris­te på ho­det.

– Syn­ne var best på sko­len og i id­rett, og hun spil­te mes­ter­lig pia­no så vel som ama­tør­tea­ter og had­de gode ven­ner. Hun var også en skjønn dat­ter, em­pa­tisk og opp­merk­som. På inn­si­den må hun ha sett
et helt an­net men­nes­ke, sier Kirsti.

– Så du in­gen faresig­na­ler på forhånd?

– Nei. Syn­ne smil­te be­stan­dig. Men hel­ler ikke det er vel «nor­malt»? spør Kirs­ti seg i et­ter­tid.

– De 18 åre­ne hun lev­de, var jeg der­imot let­tet over hvor livs­glad hun vir­ket. Kirs­ti var nem­lig et mot­styk­ke til fa­ren og sto­re­bro­ren. De slet beg­ge med tung­sinn og de­pre­sjon. Sånn sett var det mind­re over­ras­ken­de at de ikke or­ket å leve, slår hun fast som et fak­tum.

– Hva skjed­de med dem?

– Min kjæ­re Odd ble fun­net død i bi­len sin. Den var par­kert i nærheten av sko­gen. Et par som var ute og gikk tur, opp­da­get ham, forteller Kirsti.

– «Det er utvil­somt selv­mord», sa po­li­ti­et som kom hjem til oss. Da var Syn­ne fire årgammel, og bro­ren Sig­urd var åtte.

– Fikk bar­na vite sann­he­ten om det som hadde hendt?

– De var ikke hjem­me da po­li­ti­et kom, men vi bod­de på et lite sted, og ryk­tet spred­te seg. Sig­urd fikk vite døds­år­sa­ken av de andre bar­na på sko­len. Han kom grå­ten­de hjem den da­gen, men var også sint på fa­ren. Som ten­åring rø­pet Syn­ne at bro­ren had­de for­talt det vi­de­re til henne den gangen. Mer ville hun ikke si om det.

– La Odd igjen noen for­kla­ring?

– Ikke ett ord! Jeg viss­te at han slet. Han lås­te seg ofte inne på kon­to­ret sitt med et glass kon­jakk, men vi pra­tet ald­ri om det. Det var slik den gangen, vår ge­ne­ra­sjon holdt den slags for seg selv.

– Hvor­dan re­ager­te du på at han valg­te å for­la­te dere?

– Jeg ble først num­men, og der­et­ter ble jeg sint. «Fy, så ego­is­tisk», tenk­te jeg – len­ge.

Sprud­len­de Syn­ne

Kirs­ti had­de ikke bare sin egen sorg og sinne å tak­le.

– Sig­urd tak­let ikke at fa­ren hans brått ble bor­te. Sor­gen og sav­net hans var bunn­løst, men han var også ra­sen­de på fa­ren sin, og tid­vis var han dypt de­pri­mert. In­gen­ting ble det sam­me et­ter at Odd for­lot oss, sier hun trist.

Un­der så å si hele opp­veks­ten fikk søn­nen pro­fe­sjo­nell hjelp.

– Han ble ald­ri en glad gutt igjen. Sig­urd var bare 16 år gammel da han valg­te sam­me «ut­vei» som fa­ren.

Syn­ne tok det hardt.

– De to had­de ald­ri noe nært for­hold, men han var tross alt bro­ren hen­nes. Det må ha vært på den­ne ti­den hun be­gyn­te å grun­ne over det­te med selv­mord. Jeg fant bø­ker om em­net på rom­met hen­nes.

– Pra­tet dere om det?

– Jeg prøv­de å åpne opp om hva som had­de skjedd, men på det­te om­rå­det var hun luk­ket. Der­for lot jeg det bero. Også jeg had­de selv­sagt lest meg opp om selv­mord og kjen­te til det­te med «smit­te­ef­fek­ten». Det slo meg imid­ler­tid ald­ri at lyse og glade Syn­ne skulle være i fa­re­so­nen.

Hun be­skri­ver dat­te­ren som sprud­len­de.

– Hun had­de en her­lig per­son­lig­het. And­re ble dratt mot henne. Jeg be­kym­ret meg ald­ri for Syn­ne. Dess­ver­re tok jeg sør­ge­lig feil.

Les også (+) Sjarmøren Kristian fremsto som drømmemannen, men han var et monster

Det tred­je sjok­ket

– Hvor­dan klar­te du deg vi­de­re?

– Jeg had­de ikke an­net valg enn å gjø­re mitt beste, sva­rer hun re­so­lutt.

– Var det in­gen­ting du stus­set over ved Syn­ne?

– Med hån­den på hjer­tet, sier hun og leg­ger den der: – In­gen­ting!

Det var da Syn­ne had­de star­tet på juss-stu­di­e­ne sine at det skjed­de.

– Det var bro­ren min som fant henne. Da han ring­te og for­tal­te hva som had­de skjedd, svart­net det for meg.

Kirsti forteller at det tok henne lang tid før hun klarte å fun­ge­re igjen.

– Hel­ler ikke for meg ga li­vet len­ger me­ning, men det slo meg ald­ri å av­slut­te det, un­der­stre­ker hun.

– Jeg kan ikke få sagt det nok: Selv­mord er in­gen løs­ning!

Selv et­ter å ha mis­tet tre av mine kjæ­re, fant hun et­ter hvert gle­de ved å leve.

– Også der­for ønsker jeg å dele min his­to­rie, for å for­tel­le deg at du ald­ri må gi opp! sier hun.

Ny livs­gle­de

– Jeg ten­ker ofte på Syn­ne, Sig­urd og Odd, sier en­ken og mam­ma­en mens hun tør­ker vekk et par tå­rer.

– I åre­ne et­ter­på kjen­te jeg på skyld. Kun­ne jeg ha for­hind­ret det på noen måte? Ved for eks­em­pel å ha gitt bar­na et mind­re sorg­tungt hjem? Jeg har slått meg til ro med at jeg gjor­de mitt beste. In­gen av oss kan bære skyl­den for at and­re vel­ger å ende sine liv. Hel­ler ikke å bli sint gag­ner oss. Å rope ut et var­sko, der­imot, sy­nes jeg er hen­sikts­mes­sig.

Et­ter å ha mis­tet den siste i rek­ken av sine tre kjære, flyt­tet Kirs­ti uten­lands i noen år.

– Den geo­gra­fis­ke av­stan­den ga meg et sårt til­trengt pus­te­rom. I mitt eget tem­po be­gyn­te jeg på nytt å san­ke gle­der, i form av et smil fra en for­bi­pas­se­ren­de, en blomst som sprang ut, so­len som var­met mot hu­den ... Jeg kan med sik­ker­het si: Om du ev­ner å åpne hjer­tet så vel som øy­ne­ne, er det å leve en be­ri­ken­de gave. Hold fast og ut­forsk den så len­ge du kan!