DE BLÅ SIDENE

Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner

Min beste venninne hadde rike foreldre og fikk alt hun ønsket seg. Jeg ble helt opphengt i å ha det samme.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Jeg ble opphengt i materielle goder. Det fikk uante konsekvenser.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Jeg ble opphengt i materielle goder. Det fikk uante konsekvenser. Foto: Colourbox
Først publisert Sist oppdatert

Jeg var bes­te­venn­in­ne med Ragn­hild, som gikk i sam­me klas­se som meg. Mens jeg kom fra et van­lig hjem med god, sunn øko­no­mi, ble hen­nes far ny­rik. Han var en type som lik­te å vise at han had­de mye pen­ger. Når han var på rei­ser, kjøp­te han kost­ba­re klær til dat­te­ren, og når fa­mi­li­en de­res skul­le på fe­rie, var det bare til fan­tas­tiske og eks­klu­si­ve ste­der.

Sett med and­res øyne var jeg også hel­dig, for det dryp­pet litt på meg også, som hans dat­ters nær­mes­te venn.

Ved fle­re an­led­nin­ger fikk jeg være med på rei­ser. Mam­ma og pap­pa lik­te ikke at jeg ble span­dert på for­di de ikke had­de mu­lig­het til å gjen­gjelde overfor Ragnhild, men jeg over­tal­te dem til å la meg dra.

Det fin­nes all­tid ting man ser an­ner­le­des på i et­ter­tid. Nå er jeg blitt en godt vok­sen dame som er i kon­takt med meg selv. Derfor ser jeg at kon­tak­ten med Ragn­hild far­get li­vet mitt ne­ga­tivt.

Uten at jeg mer­ket det selv, be­gyn­te jeg å sam­men­lig­ne meg med hen­ne.

På et tid­lig tids­punkt be­stem­te jeg meg for å jobbe så hardt at jeg ble like rik som Ragnhilds far. Han plei­de å si til meg at det var hardt ar­beid og smar­te in­ves­te­rin­ger som had­de brakt ham til topps i næ­rings­li­vet.

Han foreslo tidlig at jeg burde bli for­ret­nings­ad­vo­kat. Jeg så veldig opp til ham. Så hans plan for meg ble sva­ret på min frem­tid.

Al­le­re­de da jeg gikk ut fra vi­de­re­gå­en­de, var jeg eks­tremt opp­tatt av pen­ger og ma­te­ri­el­le ver­di­er. Hvis jeg møt­te en gutt jeg lik­te, og han ikke kom fra en fin nok fa­mi­lie, så jeg på ham som uin­ter­es­sant.

For­di jeg var Ragn­hilds ven­nin­ne, var jeg med i det gode sel­skap. Jeg fikk en kjæ­res­te som var opp­dratt til bare å for­hol­de seg til det bes­te og dy­res­te. Jeg job­bet ved si­den av jus­stu­di­e­ne for å hol­de tritt øko­no­misk og tur­te ikke å si at min mor og far ikke had­de råd til å betale utgiftene mine.

Jeg tenkte at bare jeg ble fer­dig med ut­dan­ningen og fikk en fin jobb, ble jeg lyk­ke­lig. Det ble slutt mel­lom kjæ­res­ten min og meg for­di jeg ikke had­de tid til å være sam­men med ham. Han tok ikke en­gang opp stu­die­lån. For­eld­re­ne ga ham man­ge tu­sen hver må­ned og had­de kjøpt lei­lig­het til ham.

Jeg ha­tet for­skjel­len på de rike unge og meg. Jeg vil­le være som dem.

Moren mine mente at jeg hadde urea­lis­tis­ke for­vent­nin­ger til li­vet. Hun var be­kym­ret siden jeg stre­bet så fælt. Hun sa rett ut at venn­ska­pet med Ragn­hild var en be­last­ning for­di jeg ald­ri ble for­nøyd med det li­vet jeg hadde. Men jeg var for ung til å for­stå hva hun men­te.

Det vers­te vi men­nes­ker gjør mot oss selv, er til en­hver tid å sam­men­lig­ne oss med dem som har mer. Hvis vi for­sø­ker å bli som dem, blir hver dag en kamp. Jeg var hele ti­den sik­ker på at min lyk­ke lå frem i tid.

Jeg kun­ne ikke bli lyk­ke­lig før jeg var en vel­lyk­ket for­ret­nings­ad­vo­kat med mye pen­ger.

Les også: Mannen min bodde hos den andre kvinnen i ett år. Så kom han krypende tilbake

Tom og sliten

Jeg fort­sat­te å være ven­nin­ne med Ragn­hild. Hun be­stem­te seg for å bli in­ter­iør­de­sig­ner. Hun treng­te in­gen høy ut­dan­nel­se for hun fort­sat­te å få mas­se øko­no­misk støt­te hjem­me­fra. Hen­nes far ga hen­ne en lei­lig­het, og jeg var grønn og kvalm av mis­un­nel­se.

Jeg skjul­te hva jeg føl­te, og mo­bi­li­ser­te videre. Jeg tenkte at når jeg bare nådde det ene og det andre målet, kom vi til å bli likeverdige. Men det stop­pet ikke. Uan­sett hvil­ken mi­le­pæl jeg nåd­de, for­ble drøm­men ett kvar­tal len­ger frem­me.

Jeg føl­te meg et­ter hvert for­fer­de­lig sli­ten, tom og opp­rørt.

Til slutt bruk­te jeg ener­gi­en på å ten­ke på hvor urett­fer­dig alt var. For Ragn­hild var li­vet som en lek. Jeg slet og job­bet og had­de hverken tid el­ler pen­ger.

Jeg kom i prak­sis hos en for­ret­nings­ad­vo­kat. Ikke hos en kjent og vel­dig vel­lyk­ket en, men hos en al­min­ne­lig ad­vo­kat i en mid­dels stor by. Det var ikke ak­ku­rat sva­ret på mine drøm­mer.

Men lyk­ken var at jeg møt­te en ung, ny­ut­dan­net ju­rist som les­te fi­lo­so­fi ved si­den av.

En dag spurte han meg i lunsjen om jeg viss­te hva Aris­to­te­les sa om lyk­ke.

An­dre­as var all­tid kledd i jeans og stor gen­ser. At han ikke bryd­de seg om mo­te, var ty­de­lig. Jeg had­de også sett ham par­ke­re en gam­mel og sli­ten bil uten­for. Men han var spen­nen­de å snakke med.

Vi snak­ket om lyk­ke, og jeg sa at jeg skul­le bli lyk­ke­lig, bare jeg klar­te å star­te opp min egen ad­vo­kat­prak­sis. Han spurte hvor lykkelig jeg var nå, på en ska­la fra én til 10. Jeg måt­te ten­ke meg om, før jeg svarte fem. Han ris­tet på ho­det. Nes­te dag fikk jeg et ark der Aris­to­te­les' tan­ker var skre­vet ned og for­klart.

«Den som vil opp­nå ære og be­røm­mel­se, stre­ber et­ter noe som ikke er til­strek­ke­lig i seg selv, for et slikt men­nes­ke tren­ger and­res bi­fall og be­und­ring – og stre­ber der­med et­ter noe som er usta­dig og ut­ven­dig. Nei, lyk­ken må lig­ge i
å stre­be et­ter det som i seg selv er verdt å stre­be et­ter, nem­lig å ut­fol­de men­nes­kets edle­ste po­ten­si­al. Det­te lig­ger i å leve med for­nuft, si­den det­te er men­nes­kets sær­mer­ke, og det som skil­ler oss fra dy­re­ne», sto det.

Or­de­ne traff meg med stor styr­ke, og jeg ble nys­gjer­rig. Raskt for­sto jeg po­en­get: Den som for­står ver­di­en av å for­me seg selv ved å ta i bruk for­nuf­ten på en klok måte, vil ha en ten­dens til å bli lyk­ke­lig.

Jeg var for­met av en ven­nin­ne og hen­nes fa­mi­lie. Jeg var far­get av en idé om at jeg bare var li­ke­ver­dig hvis jeg ble som dem.

Mitt venn­skap med An­dre­as ble livs­vik­tig for meg som men­nes­ke. Han fikk meg til å for­stå at mitt jag gjor­de meg ulyk­ke­lig. For jeg ble ald­ri bra nok i egne øyne.

Alle skjøn­ner sik­kert fort­set­tel­sen. An­dre­as og jeg ble kjæ­res­ter. Sam­men med ham føl­te jeg meg fri og li­ke­ver­dig. Sam­men med ham føl­te jeg meg som den bes­te ut­ga­ven av meg selv. Mye har skjedd si­den jeg fant sva­ret på hva som gjør meg lyk­ke­lig.

Ragn­hild er frem­de­les min ven­nin­ne, men jeg er ikke len­ger mis­un­ne­lig på hen­ne.

Jeg er blitt 34 år og job­ber i en hjel­pe­or­ga­ni­sa­sjon. Gjen­nom min stil­ling bru­ker jeg li­vet mitt til noe vik­tig. An­dre­as har for ti­den pap­pa­per­mi­sjon. Vi fikk nemlig en sønn for et halvt år si­den.

Rei­sen min har vært lang. Dess­ver­re ja­ger vi men­nes­ker ofte et­ter lyk­ken på feil sted. Vi tror at sva­ret på drøm­me­ne våre til en­hver tid lig­ger rundt nes­te ­hjør­ne, og vi blir så opp­tatt av å nå må­let at vi ikke en­ser hva som skjer rundt oss.

På en ska­la fra én til 10 er jeg nå topp lyk­ke­lig, alt­så på 10 på ska­la­en.

Det til tross for at An­dre­as og jeg har nes­ten tre mil­li­o­ner kro­ner i gjeld og ikke har råd til å rei­se på fe­rie de nes­te åre­ne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.