DE BLÅ SIDENE
Jeg ble sur på barna, jeg ville bare være sammen med den unge elskeren min
Gnisten var kanskje ikke helt som da vi var nyforelsket, men vi hadde et godt og harmonisk familieliv. Helt til vi fikk en ny dirigent i koret.
En gang da de tre barna våre var små, fikk vi beskjed om at dirigenten i koret vårt skulle ha to års permisjon. Snart ble vi presentert for Asbjørn, vår nye dirigent. Han var i slutten av 30-årene og kom fra en annen by. Han var gift, hadde barn og skulle lede koret de neste to årene.
Asbjørn var entusiastisk, energisk og strålte av musikalsk kunnskap og glede. Vi begynte å gå ut etter korøvelsene for å ta en kaffe på en av byens utesteder før vi gikk hjem. Siden Asbjørn bodde i en annen by, betalte koret hotell for ham natten etter øvelsene. Så han ble med oss ut.
Asbjørn var lett å snakke med og glødet av entusiasme.
Snart gledet jeg meg minst like mye til sammenkomsten som selve øvelsen. Jeg måtte innrømme at det var Asbjørn som var årsaken til det.
Etter hvert ble det færre og færre som ble med ut etter øvelse.
En gang var det bare Asbjørn og meg. Plutselig sa Asbjørn uten foranledning at han syntes jeg var pen. Han tok hånden min, kikket intenst på meg og spurte om vi skulle gå opp på rommet hans.
Jeg visste at det var galt. Jeg visste at jeg antagelig ville angre, men det var som om all vilje hadde fordunstet. Jeg ble med.
Vi havnet rett i den store dobbeltsengen og elsket med en intensitet og lidenskap jeg ikke kunne huske å ha opplevd før. Fra det øyeblikket var jeg fanget.
Da jeg litt senere listet meg inn døren hjemme, hadde Birger allerede gått og lagt seg. Av frykt for å vekke ham, la jeg meg på gjesterommet. Det hendte jeg gjorde det hvis han snorket for mye.
Barna sto i veien
Tiden som fulgte ble intens. Snart møttes Asbjørn og jeg så ofte vi hadde en mulighet. Vi dro tidligere fra jobben, vi kjørte milevis for å møtes, vi i elsket i bilen, i skogen, på stranden. Asbjørn var det eneste som sto i hodet på meg, og han sa han var like besatt av meg.
Når vi ikke kunne treffes, sendte vi meldinger til hverandre som ikke etterlot noen tvil om hva slags forhold vi hadde.
Barna hadde jeg ikke lenger tid til å være så mye sammen med. Jeg overlot det meste av oppfølgingen til Birger.
Når jeg en sjelden gang måtte avlyse et møte med Asbjørn for å være med barna, var jeg sur og fjern. Barna sto i veien for meg og mitt nye kjærlighetsliv.
En øvelsesdag utpå våren hadde jeg mye å gjøre på jobben og kom sent hjem. En av guttene skulle plukke forskjellige blomster og ta med på skolen dagen etter.
Jeg måtte bli med ut for å hjelpe ham. Han likte tydeligvis å endelig ha litt alenetid med meg, så han skravlet entusiastisk om alt mulig på barns vis. Jeg gikk i egne tanker og svarte ham bare i hytt og vær mens jeg irritert sjekket klokka.
Plutselig ropte han: «Men mamma! Du hører jo ikke etter! Du gjør aldri noe gøy med meg lenger! Det er akkurat som du ikke bryr deg om noen ting!»
Han var helt på gråten, snudde rundt og løp hjemover. Jeg løp etter og tok ham i armene mine, men han vred seg bare ut av dem. «Du tenker bare på det dumme koret», sa han og løp inn på rommet og låste døra.
Jeg sto en stund utenfor døra og prøvde å overtale ham til å komme ut. Jeg forsikret ham om at jeg var veldig glad i ham. Men han nektet å komme ut, og til slutt ble jeg så irritert at jeg sparket i døra og ropte at han bare fikk vær der inne og sutre. Så gikk jeg.
Måtte flytte ut
Da jeg kom hjem den kvelden hadde ikke Birger gått og lagt seg. Han satt i halvmørket i stuen med mobilen min foran seg. Jeg hadde glemt den i farten da jeg strøk på dør. Jeg skjønte straks at han hadde lest meldingene mine.
Da jeg sank ned i sofaen, spurte han bare hvor lenge det hadde pågått.
Jeg begynte å unnskylde meg, men han avbrøt meg. Han sa at det var én ting at jeg løy til ham og bedro ham. Men at jeg avviste ungene på den måten jeg hadde gjort, var helt utilgivelig. Guttungen hadde vært helt oppløst i tårer etter at jeg hadde gått.
Birger og ungene hadde pratet lenge etter at jeg hadde dratt. De andre barna opplevde også at jeg ikke lenger brydde meg om dem. Birger sa med fast stemme at det var best jeg flyttet ut så fort som mulig.
Jeg var lamslått! Flytte ut? Hvor i alle dager skulle jeg flytte? Jeg tryglet om å få en sjanse. Birger så på meg med forakt i blikket og sa jeg ikke fortjente noen som helst sjanse.
Det raknet for meg
Det ble ikke noe søvn den natten. Jeg lå på gjesterommet og gråt bitre tårer. Jeg hadde ødelagt alt. Neste morgen sendte jeg en melding til Asbjørn.
Han svarte ikke før sent om kvelden. Han beklaget og sa han ikke kunne risikere å miste familien sin og ønsket meg lykke til.
Han la til at det var best jeg ikke kom på koret på en stund.
Jeg forsøkte å snakke med Birger igjen, men han ville ikke. Han fortalte at en kollega hadde en liten møblert leilighet jeg kunne få leie umiddelbart. Vi samlet barna den kvelden og fortalte dem hva som skulle skje. De fikk helt hysteriske utbrudd før de til slutt sank sammen, oppløst i tårer.
Neste morgen lå det en lapp på kjøkkenbordet. Der sto det at Birger forventet at jeg var borte innen han og barna kom hjem.
Alt raknet for meg der på kjøkkenet. Jeg stappet noen ting inn i bilen, ringte legen og fikk en sykmelding, samt resept på sovemedisin og beroligende medisiner som jeg hentet på apoteket med det samme. Jeg dro innom polet og kjøpte en kartong rødvin og en flaske brennevin.
Les også (+) Skulle han virkelig forlate meg og barna? Jeg fikk sjokk
Avgjørende møte
Leiligheten var liten og slitt. Jeg dro for gardinene, låste døren, puttet i meg noen tabletter og skjenket meg et melkeglass med rødvin. Jeg ble liggende på sofaen i flere dager.
Det eneste jeg gjorde, var å putte i meg piller og alkohol. Jeg sendte utallige meldinger til Asbjørn. Han svarte ikke på noen av dem.
Etter seks dager var det tomt for alkohol, jeg måtte ha mer. Jeg dusjet og gikk ut. Jeg var helt skjelven i kroppen og svimmel etter alle pillene og alkoholen. På vei inn på polet, møtte jeg plutselig Rannveig fra koret. Hun la en hånd på armen min og spurte om jeg hadde det bra.
Den uventede omsorgen gjorde at jeg knakk sammen i gråt. Snørr og tårer fikk flomme fritt. Rannveig tok meg forskrekket med på en kafé.
Der fortalte jeg alt sammen. Rannveig sa at Birger hadde kontaktet lederen i koret og fortalt alt. Asbjørns kone hadde fått vite hva som hadde skjedd. Det var visst ikke første gangen. Nå var Asbjørn sykmeldt fra koret.
Rannveig sa at jeg selvfølgelig var velkommen i koret igjen. Hun trodde de fleste ville vise forståelse hvis jeg var åpen om alt. Jeg skjønte at hun hadde rett.
Svaret var i hvert fall ikke å døyve følelsene med alkohol. Det var så godt å snakke med noen om alt det vonde. Rannveig kjørte meg tilbake til leiligheten med løfte om at hun skulle hente meg neste dag, og at vi sammen skulle gå på korøvelse. Uten dette møtet med Rannveig, vet jeg ikke hvordan det hadde gått.
Det er gått en del år siden alt dette hendte.
Birger og jeg ble skilt, og det tok en stund før jeg fikk ordentlig kontakt med barna igjen.
Etter hvert fant vi igjen den gode tonen, selv om noe var forandret for alltid. Jeg er fortsatt singel, og har tenkt å fortsette med det. Asbjørn hørte jeg aldri noe mer fra, og jeg har helle ikke prøvd å ta kontakt med ham.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 29/11 2020, og sist oppdatert 02/12 2020.
