LESERNE FORTELLER
Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Jeg visste at mannen min kunne være kynisk, men sammen med barna våre var han varm og fantastisk.
Noen tror at den de velger som ektefelle, er bortimot perfekt. De fleste av oss erfarer at det slett ikke er tilfelle. Da jeg giftet meg med min mann, var jeg klar over dette, for vi hadde bodd sammen i mange år. Jeg kjente ham.
Allerede da jeg tidlig i 20-årene falt for Henning, så jeg at han hadde sine negative sider. Dette kom først og fremst til uttrykk når det var snakk om mennesker fra andre land.
Jeg sa til ham at han snakket om dem som om de var dyr, og da lo han av meg.
I dag tenker jeg at jeg skulle ha tatt kynismen på alvor, men jeg var ung og uten erfaring.
Han var bredskuldret, sterk og selvsikker – en ordentlig mann. Jeg tror det var det jeg falt for. Og når han var sammen med meg som kjæreste, var han myk, øm og kjærlig.
Jeg sa til meg selv at den kyniske fasaden egentlig bare var et forsvarsverk fordi han var liten og redd. Når jeg tenkte sånn, ble jeg ekstra glad i ham.
Vi hadde en fin hverdag, og spesielt etter at vi ble foreldre til to jenter. Henning forgudet dem og var en dedikert pappa, som lekte og holdt dem på armen. Jeg sto og betraktet ham, den store og sterke mannen, som forsiktig holdt de små døtrene våre, og det slo meg at det var vakkert å se på.
Les også (+): Hadde mannen min visst hvordan jeg tjener ekstra penger, hadde han fått sjokk
Han sjokkerte meg
Men som i så mange andre familier, var det jeg som tok hovedjobben med hus, hjem og barn. Når barna var i seng, vasket jeg klær, støvsugde og ryddet, mens han jeg var gift med, satt foran dataskjermen.
Det var ikke så merkelig at han gjorde det, for han jobbet med data. Hvis jeg etterspurte litt innsats fra ham på hjemmebane, sa han at han måtte prioritere jobben.
– Ok, sa jeg.
Ofte gikk jeg og la meg tidlig mens han fremdeles satt og jobbet.
– Stakkars, du la deg sent i går kveld, er det mye å gjøre på jobb?, sa jeg ofte.
Jeg ville være en oppmerksom og god kone som så ham. Det var viktig for meg at vi klarte å holde sammen.
Noen ganger ble jeg sjokkert i samtaler vi hadde med andre, og da gikk det ofte på holdningene hans til fattige mennesker i andre land.
Det handlet også om at sex-industrien var ulovlig her til lands. Han syntes for eksempel at det var meningsløst å bruke politikrefter på å forfølge folk som kjøpte sex.
Jeg likte ikke det han sa, men bestemte meg for ikke å legge noe i det. Vi hadde et normalt intimt liv, slik jeg så det, og bekymret meg ikke for noe som helst. Siden han satt hjemme hver kveld, visste jeg at han ikke møtte andre kvinner.
Da politiet kom på døren for å beslaglegge min manns PC, forsto jeg ingen ting. Hva hadde skjedd? De sa ingen ting til meg, men Henning måtte bli med dem på politistasjonen.
Da han kom hjem igjen uten PC, sa han at flere maskiner på jobben var hacket, og at utenforstående hadde lagt pornografisk materiale på hans maskin.
– Så grusomt!, sa jeg, og følte virkelig med ham.
Jeg var grenseløst naiv og blåøyd, ser jeg i dag. I en periode sto jeg på min manns side og så på de ansatte i politiet som urimelige og dumme.
For å gjøre en lang historie kort: Min mann ble funnet skyldig i planmessig å ha skaffet seg overgrepsmateriale av grov karakter og ble dømt til fengsel i nesten ett år. For meg var det et sjokk; jeg hadde delt seng med en mann som hadde syke tanker om forsvarsløse barn.
Han bedyret at han bare ved en misforståelse hadde fått alt materialet som ble funnet på hans maskin, og at han aldri i verden kunne ha misbrukt et barn, men det hjalp ikke, for gradvis gikk sannheten opp for meg. Jeg la sammen to og to og fikk endelig fire.
Les også (+): Jeg var lei av å alltid ta vare på mann og barn. Så skjedde det som ikke skulle skje
– Jeg skammet meg
Jeg klarte ikke å fortsette å være gift med ham. Heller ikke klarte jeg å bli boende i byen vi hadde etablert oss i. Skammen jeg følte, var så stor at jeg ikke klarte å gå på jobben.
Jeg flyttet hjem til min hjembygd. Her bor jeg nå. Å tenke tilbake, er som å gå rett inn i et grusomt mareritt.
I grunnen går det ikke an å beskrive med ord hvor vondt og sårt det er at faren til mine barn er en «sånn» mann. Jeg har lest om slike menn i avisene, og jeg har tenkt at det bare er alvorlig syke som kan tenke på barn på den måten. Det hjelper ikke at det «bare» er via en PC.
Da det plutselig var mannen min det handlet om, veltet det min tilværelse. Brått måtte jeg se hva han hadde drevet med i sene nattetimer. Jeg tok meg i å tenke at det hadde vært bedre å få et dødsbudskap. Da hadde jeg i det minste fått sympati. Da ville det ikke ha handlet om meg og min naivitet.
Det mest skremmende var dog at han bagatelliserte det han hadde gjort. «At jeg har sett ting på nettet betyr ikke at jeg er en overgriper», sa han. For meg var han nettopp det; en overgriper.
Det er flere år siden vi ble skilt, og han er etablert på nytt og har ingen kontakt med våre barn. Jeg er glad for at han ikke oppsøker dem eller tar kontakt. Jeg tror ikke at han er en fare for dem, men tenker at det han har gjort, ikke er forenlig med papparollen.
Mine jenter har ikke fått vite hva faren gjorde galt, men de vet at han har sittet i fengsel.
Kvinner som meg, som blåøyde har levd sammen med seksuelt forstyrrede menn, har ikke en stemme i vårt samfunn. Vi fortsetter å leve med skammen for alt vi ikke så eller forsto.
Jeg tenker at det er viktig å få frem min uskyld. Hadde jeg oppdaget det, ville jeg ha anmeldt ham. Hadde jeg forstått hva som foregikk, ville jeg ha forlatt ham i samme sekund.
Det finnes ingen formildende omstendigheter og ingen unnskyldning for slike ting.
Det eneste jeg tar kritikk på, er at jeg var godtroende og naiv. Jeg så ikke den syke siden hans.
Nå tør jeg ikke gå inn i et forhold til en annen mann av frykt for at dømmekraften skal svikte meg én gang til.
Er det noe mitt liv har lært meg, er det at såkalt kjekke mennesker kan ha sider som på ingen måter tåler dagens lys. Du tror du kan se om en person har avvikende trekk og lyster, men det kan du ikke. Virkelig ikke.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
