Pappa stakk da mamma ble gravid. Mange år senere klarte jeg å spore ham opp – og ble overrasket

Mamma ble ufrivillig gravid da hun var 19, med en engelsk kjæreste. Han dro på ferie hjem til familien sin og kom aldri tilbake. Den gang fantes det hjem for enslige mødre.

Mamma har fortalt meg at foreldrene hennes ville sende henne bort for å føde, og at barnet skulle adopteres bort. De mente hun ødela fremtiden hvis hun beholdt barnet.

Men mamma var en sterk ung kvinne. Hun klarte ikke å gi meg fra seg. Det hjalp ikke hvor sterkt foreldrene argumenterte.

Min biologiske far ble varslet, men svarte aldri på beskjeden. Den gang var det ingen lov som tvang ham til å betale bidrag. Da han benektet at barnet kunne være hans, ble det ikke krevd farskapstest. Han slapp unna.

Begynte å tenke på ham

Mamma likte ikke å snakke om pappa. Jeg forsto at hun var bitter, og at han hadde oppført seg umodent og ansvarsløst. Hun sa at vi bare skulle glemme ham. Og i mange år glemte jeg. Det skyldtes at mamma giftet seg med Kyrre, som var verdens snilleste mann. De fikk søsteren min, Ragnhild, og vi var en kjærlig familie som gjorde vanlige ting.

Først da jeg var ferdig med ungdomsskolen, begynte jeg for alvor å tenke på min biologiske far. Jeg lignet hverken på Kyrre eller mamma, så jeg ble stadig vekk minnet om mitt ukjente opphav. Jeg lærte om barnebidrag og spurte mamma om faren min hadde betalt det. Hun svarte nei.

Jeg tenkte ikke på ham med lengsel, snarere med irritasjon og sinne. Hvordan kunne han fornekte at jeg fantes?

Årene gikk, og jeg ble voksen. Da jeg giftet meg 24 år gammel, var det Kyrre som fulgte meg opp kirkegulvet. Jeg tror han var så stolt som bare en far kan bli. Jeg trengte ikke han som sviktet.

Jeg drømte om å bli mor, men slik ble ikke. Mannen min og jeg bestemte oss for å være glad i våre søskens barn i stedet. Vi fikk heller aldri adoptivbarn eller tok til oss fosterhjemsbarn. Ønsket om å få barn var vel ikke stort nok.

Sinne

I ettertid tror jeg at tanken på min biologiske far fulgte meg som et slags spørsmålstegn. Hvem var han? Hva ville han ha sagt om han møtte meg? Men samtidig var jeg sint på ham, og det overskygget de gode tankene. Han hadde sagt at han ikke kunne være faren min, og det gjorde ham til en taper i mine øyne.

Jeg mistet moren min året etter at jeg fylte 40 år, og Kyrre døde da jeg var 45 år. Brått måtte jeg forholde meg til en virkelighet jeg ikke hadde tenkt over: Jeg var ikke adoptert av Kyrre.

Arven ble dermed skjevt delt. Søsteren min fikk den ene halvparten alene, og den andre halvparten ble delt mellom henne og meg.

Jeg innså jeg at jeg ikke kunne bli sint på lillesøsteren min. I stedet ble jeg sint på mannen jeg aldri hadde møtt, og som ikke hadde bidratt med ett øre til mamma da hun trengte det.

Etter å ha tenkt og vært sint lenge, bestemte jeg meg for å finne ham, ene og alene fordi jeg ville gjøre krav på min del av arven etter ham. Hvis han hadde fått flere barn, skulle jeg melde meg på banen og gjøre krav på min rettmessige del.

Sporet ham opp

Planen var klar. Hvis han benektet, skulle jeg kreve DNA-test. Når den bekreftet det jeg allerede visste, hadde jeg oppnådd det jeg ville. Da skulle jeg si hva jeg tenkte om oppførselen hans.

Mamma hadde skrevet navnet hans med pen håndskrift på baksiden av et gammelt fotografi. Den kjekke mannen som smilte mot fotografen, var en ung sjømann. Etter mammas død tenkte jeg at hun hadde tatt vare på dette bildet av hensyn til meg.

Det var ikke vanskelig å spore opp faren min. Det fantes bare to menn i England med samme navn. Jeg har lest historier om andre som har ringt til ukjente fedre. De skjelver alltid. Men jeg skalv ikke da jeg slo nummer et hans, og jeg var brysk i stemmen da jeg presenterte meg.

Det første han sa, var at han hadde ventet på denne dagen. Stemmen hans var mild. Jeg ble overrasket. Ventet? I de neste minuttene fikk jeg vite at han var gift og hadde tre voksne barn, og hele familien visste at han sannsynligvis hadde en datter i Norge.

Vi ble enige om å møtes. Jeg skulle reise til London. Fremdeles trodde jeg at jeg hadde en plan. Han hadde fortalt at han eide en pub, og det var tydelig at han ikke led noen nød. Det passet godt inn, sa jeg til mannen min.

Overveldet av følelser

Så ble alt så langt unna det jeg hadde forestilt meg, at det i grunnen er vanskelig å beskrive det. Da jeg gikk av flytoget fra Heathrow, så jeg en mann vifte med et norsk flagg.

Ansiktet hans var et stort, varmt smil. Jeg så et blikk fullt av forventning og usikkerhet, og jeg så to armer som strakte seg imot meg.

Jeg ble overveldet av følelser jeg ikke hadde kontroll over. Mannen som ga meg verdens varmeste velkomst, og som sto og gråt mens hans holdt rundt meg, var min egen far. Han ville at vi skulle sette oss og snakke sammen før jeg møtte familien hans.

«Jeg var så umoden den gangen, men gjennom årene har jeg tenkt mye på den flotte moren din, som måtte oppdra deg helt alene. Foreldrene mine krevde at jeg dro i militæret, og jeg gjorde som de sa. Jeg turte ikke å fortelle om brevet fra Norge, der jeg ble informert om at jeg var blitt far til en liten jente», fortalte han.

Les også (+) Jeg var så forelsket og vi flyttet sammen. Det skulle jeg angre på

Har endelig fått pappaen min

Han var så tilstedeværende og så tydelig glad for å se meg, at alle tanker om penger og arv ble borte.

Overfor meg satt en reflektert og god mann som ville vite alt om meg og mitt liv, og som spurte om hvordan livet var blitt for mamma. Han hadde dårlig samvittighet overfor henne og sa at han hadde vært oppriktig forelsket i henne, at hun var så vakker.

Nå er det tre år siden jeg fikk møte ham. Jeg har feriert sammen med søsknene mine, og jeg har ukentlig kontakt med både faren min og hans familie. Om jeg ikke får ett øre etter ham, betyr det ingen verdens ting. For endelig har jeg fått pappaen min.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle