DE BLÅ SIDENE
Pappa forlot oss da vi var små. Etter 20 år ringte han meg
Faren min kuttet all kontakt med meg og min bror da vi var små, men nå vil han plutselig inn i livet mitt igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Det aller vanskeligste jeg har opplevd i livet, var da min egen far kuttet all kontakt med meg og lillebroren min da jeg var 11 år.
Foreldrene mine hadde da vært skilt i tre år. Vi bodde hos mamma, men var hos pappa annenhver helg.
Mammas nye kjæreste flyttet inn til oss. Magnus var verdens snilleste og mest omtenksomme mann. Men pappa var likevel best, så jeg gledet meg alltid til helgene hos ham.
Så møtte pappa Renate. Snart ble de samboere, og de tre barna hennes flyttet også inn. Nå avlyste pappa alt samvær med oss. Jeg trodde at han var blitt syk, eller kanskje var det jeg som hadde gjort noe dumt?
Da vi fikk vite at han ikke lenger ønsket å være sammen med oss, brøt jeg ut i gråt. Det ble en tøff tid, fordi jeg lenge trodde at det var min skyld.
Mamma sa at jeg skulle fokusere på Magnus isteden, for han stilte i det minste opp for oss. Og slik ble det. Magnus var der, mens min biologiske far etter bare var et vagt minne. Da jeg giftet meg for noen år tilbake, var det Magnus som førte meg til alters, og han er like glad i mine barn som det mamma er.
En utstrakt hånd
For snart et halvt år siden tok plutselig faren min kontakt, over 20 år etter at han brøt med oss. Han ringte en sen kveld og lurte på om vi kunne treffes. Han fortalte at det var samboeren Renate som presset ham til å bryte kontakten den gangen, fordi hun var sjalu på fortiden hans.
Han hadde levd med dårlig samvittighet siden, og nå ville han gjerne snakke ut.
Han ville treffe meg først, og deretter ta kontakt med broren min, derfor ba han meg om ikke å nevne noe hverken for mamma eller for broren min ennå.
Selvfølgelig var jeg nysgjerrig på hvem han var i dag, men jeg syntes også at han var frekk, som trodde at han bare kunne valse inn i livet mitt igjen helt uten videre.
Mannen min mente at jeg burde gi ham en sjanse. «Du kan i det minste høre hva han har å si, så kan du vurdere veien videre etterpå», sa han.
Jeg gikk med på å møtes, og jeg kjente sommerfuglene i magen da jeg troppet opp som avtalt på en kafé. Han ga meg en forsiktig klem. Vi snakket litt om vær og vind, og jeg fortalte ham litt fra livet mitt og viste ham bilder av barnebarna hans.
Les også (+) – Da jeg møtte min manns bror, slo det gnister
Skyldte på kona
Jeg fikk vite at han og Renate giftet seg den gangen, men nå var de separert. Hun hadde bedratt ham, og han hadde det tøft. Han omtalte hennes barn som om de var hans egne, og det reagerte jeg på.
I tillegg snakket han om Renate i sterkt negative ordelag. Han følte at han hadde ofret oss barna for hennes skyld, og så takket hun ham ved å være utro. Han fortalte også hvor sjalu hun hadde vært gjennom hele ekteskapet deres.
Mens vi satt og pratet, kjente jeg at dette ble helt feil for meg.
Denne mannen som satt hos meg føltes fremmed og lite interessant for min del. Og med det i tankene, fortalte jeg hvor fantastisk Magnus har vært mot oss helt fra vi ble kjent med ham.
Jeg sa rett ut at vi ikke kunne ha fått en bedre far enn ham, og jeg la til at han i dag er en tilstedeværende og engasjert bestefar. Jeg snakket med faren min i halvannen time, før jeg unnskyldte meg og sa at jeg hadde en annen avtale.
Det var ingenting ved hans personlighet som appellerte til meg, og jeg visste at det ville bli vanskelig å knytte nye bånd etter så mange år.
Dessuten føltes det feil at han tok kontakt nå fordi han følte seg ensom.
Da jeg kom hjem den kvelden, skrev jeg dette ned i et brev til ham. Jeg skrev at det er for sent nå, og at det ble med dette ene møtet. Man høster det man sår her i livet, og det må man faktisk ta ansvar for selv.
Denne saken ble første gang publisert 20/09 2020, og sist oppdatert 10/06 2022.
