Leserne forteller
Pappa er død, men jeg vil ikke gå i begravelsen hans
Min fars oppførsel er utilgivelig. I dag fikk jeg vite at han er død.
Det er snart ti år siden jeg snakket med faren min. Vi har bodd i samme by, og en sjelden gang har jeg møtt ham i gågaten eller på kjøpesentret.
Da har vi passert hverandre som to fremmede, uten blikkkontakt. Men jeg vet at han har registrert meg, akkurat som jeg har registrert ham.
Jeg synes det har vært helt greit at vi ikke har hatt kontakt de siste ti årene. Det har vært så mye svik, så mye fysisk avstraffelse, psykisk terror, hån og ydmykelser.
Jeg var 18 år da mamma gikk fra ham. Jeg var såpass voksen at jeg ville flytte for meg selv, og mamma var redd for å bli igjen alene med faren min.
Derfor klarte hun å gjøre det hun burde ha gjort for lengst – gå fra en mann som nøt å plage både kone og datter.
Pappa var snobbete. Han hadde en sjefsstilling de første årene de var gift, og han var grei nok da, selv om han også den gang kunne være spydig og nedlatende overfor mamma. Så begikk han underslag og mistet jobben.
Han søkte den ene lederstillingen etter den andre, men direktørjobbene måtte han se langt etter. Til slutt fikk han en underordnet jobb på en fabrikk.
Dette føltes nok ydmykende for ham. At han hadde seg selv å takke, tenkte han visst ikke på. Alt var andres skyld.
Far begynte å trøstedrikke. En drink på kvelden før han skulle legge seg ble snart til flere. Han skulket etter hvert arbeidet for å tilbringe tid sammen med andre som også drakk, og det endte med at han mistet jobben.
Det var da alt endret seg. Han tålte ikke nederlag, taklet overhodet ikke motgang. Når han ikke lenger hadde en sjefsjobb, ble han en despotisk sjef på hjemmebane.
Redd ham
Jeg husker at han plutselig ble veldig streng. Han tålte ingen ting og kom stadig med spydigheter til mamma og meg. Han var uberegnelig og ondskapsfull, og jeg ble mer og mer redd ham.
Plutselig kunne han få for seg at jeg måtte spise opp all maten min, enten jeg likte den eller ikke. Han satt ved siden av meg til jeg hadde spist opp alt, mens jeg gråt av fortvilelse.
Mamma torde ikke si ham imot. Hun var så redd ham at hun ikke klarte å beskytte meg mot alle hans ondskapsfulle påfunn.
Hadde jeg for eksempel ikke lagt klærne mine pent nok sammen, kastet han dem demonstrativt rundt på rommet mitt.
Han knyttet mange harde knuter på skolissene mine for å lære meg å knytte dem opp og ikke sparke skoene av meg.
Spilte jeg høy musikk, tok han ledningen fra stereoanlegget mitt og gjemte den på ubestemt tid. Det ble etter hvert så mange ting han slo ned på at jeg aldri kunne vite på forhånd hva han ville straffe meg for.
Det gjorde meg usikker og anspent. Jeg kunne aldri føle meg trygg. Han ble mer og mer despotisk, og det var tydelig at han nøt makten han hadde over mamma og meg.
Verst var det å være hjelpeløst vitne til at han slo mamma når hun forsøkte å forsvare meg. En gang slo han henne så hardt at hun besvimte.
Etter den episoden begynte jeg å tisse på meg om nettene.
Pappa ble ufør, han brukte medisiner og han drakk. Kombinasjonen av hva han fikk i seg varierte, det samme gjorde humøret og tilstanden hans.
I det ene øyeblikket kunne han bli kjempesint fordi vi hadde spilt plater på stereoanlegget. Det fikk vi ikke røre, anlegget betraktet han som sin eiendom. Eller han kunne bli rasende fordi det ikke var noe igjen av pålegget han ønsket å ha på maten.
Var han i det mest ondskapsfulle hjørnet, kunne han helle en full pose med søppel ut over kjøkkengulvet, fordi mamma eller jeg ikke hadde vært ute i søppeldunken med posen i tide.
Slike ting virket det som han koste seg ved å gjøre. Han likte å ydmyke og nedverdige oss. Når han tråkket på oss, vokste hans ego.
Les også (+): Før datteren min døde, ringte hun og avslørte en mørk hemmelighet
Skremte meg
Jeg glemmer aldri det øyeblikket det gikk opp for meg at han rett og slett likte å se at vi hadde det vondt.
Jeg var 12 år og fant mamma på kne på kjøkkengulvet mens hun plukket opp søppel som lå strødd utover. Pappa satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og passet på at hun samlet opp alt.
Det tilfredse uttrykket i øynene hans skremte meg.
Jeg sank ned på gulvet og ville hjelpe mamma. Da dro han meg hardt opp igjen og ga meg en ørefik.
«Ikke bland deg i noe du ikke har noe med! Den slumsete moren din hadde glemt å tømme søppelposen. Dette er hennes straff, og den skal hun ta selv», freste han.
Jeg løp opp på rommet mitt og gråt. Hadde mest lyst til å rømme, men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte passe på mamma.
Trøsten var dagboken. Jeg likte å skrive, det ble min terapi, en fluktmulighet vekk fra den triste hverdagen. Jeg var alltid livredd for at pappa skulle finne boken, så jeg gjemte den godt.
Venner hadde jeg aldri med hjem. Det torde jeg ikke, for jeg kunne aldri vite hva slags humør far var i. Jeg skammet meg også over forholdene hjemme.
Hverdagen min var uforutsigbar, og jeg lengtet sårt etter å ha det som vennene mine. De hadde det så koselig hjemme. Foreldrene deres var venner og likeverdige.
Mamma og jeg gikk på tå hev så fort vi var i samme rom som far. Han tilførte oss aldri noen lykke, latter og glede.
I ettertid har mamma og jeg snakket mye om hvorfor hun ikke tok meg med og gikk på et tidligere tidspunkt.
I dag har hun ikke noe annet svar enn at hun var feig og redd. Faren min hadde tatt fra henne all selvtillit. Hun betrodde seg aldri til noen om hvordan hun hadde det i ekteskapet.
Dette er nesten 30 år siden, og den gang var skilsmisser forbundet med skam og nederlag. Dessuten hadde mamma aldri stått på egne ben. Hun flyttet rett fra foreldrene sine og etablerte seg i ekteskapet.
Hun var så usikker at hun var like redd for å flytte for seg selv og ta ansvar for alt alene, som hun var for mannen sin.
Hun hadde valget mellom to onder og valgte det hun var vant til – et liv med en mann som trakasserte og ydmyket henne.
Mamma ser klart sine egne feiltrinn i dag, og hun har bedt meg om tilgivelse for at hun ikke gikk fra faren min lenge før.
Foreldrene mine kranglet mye om at faren min drakk. Jeg husker at mamma desperat helte alkoholen hans i vasken for å unngå at han ble sittende og drikke i dagevis.
Da ble han vill av raseri og banket henne opp så hun ikke kunne gå ut på flere dager på grunn av blåmerkene.
Trakassering, stygge ord og vold var det vanlige hjemme hos oss. Faren min slengte ut svært mange spydige og vonde ord opp gjennom årene, og jeg kjenner fremdeles hvordan all spotten og hånen sitter i kroppen og sinnet mitt.
«Du er like stygg som moren din», pleide han å si når jeg irriterte ham på en eller annen måte.
Han sa også at det aldri kom til å bli noen som ville ha meg, fordi jeg var stygg å se på, lat og dum. Alle de stygge ordene hans satte seg fast inni meg, og jeg trodde virkelig at jeg var styggere og dummere enn alle andre.
Jeg hadde nemlig tungt for å lære. Jeg kunne lese på leksene mange ganger, likevel var det vanskelig å huske hva jeg hadde lest.
Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Ingen minner å hedre
I dag vet jeg at konsentrasjonsvansker også kan komme av at barn er utrygge og ulykkelige.
Som voksen har jeg gått i terapi i flere år. Og det tok lang tid før jeg innså at jeg hadde en verdi her i livet, og at andre mennesker kan bli glad i meg for den jeg er.
Etter at jeg var ferdig med terapien, tok jeg mot til meg og kontaktet faren min.
Jeg hadde bygd meg opp psykisk og følte meg mentalt sterk nok til å møte ham. Jeg drømte om at han ville være lei seg for alt han hadde gjort, og at han endelig ville gi meg en forklaring på oppførselen sin. Jeg hadde så mange spørsmål som bare han kunne svare på.
Men det var ingen ting å hente. Ingen anger, vi hadde ingen ting å snakke med hverandre om. Jeg hadde sporadisk kontakt med ham i over to år, hele tiden ventet jeg på at han skulle vise anger og be om tilgivelse, men jeg ventet forgjeves.
Da mamma og jeg flyttet fra pappa, begynte jeg å jobbe, og med to inntekter kunne vi klare oss økonomisk.
Etter hvert fant mamma seg en snill, kjekk mann som hun i dag er gift med. De har det bra, og jeg er ofte på besøk. Jeg er så glad for at hun endelig har fått oppleve et godt ekteskap.
Jeg har også giftet meg med en alle tiders kar som på alle måter viser at han respekterer meg og er glad i meg.
Nå er pappa død, og jeg føler ingen sorg. Jeg aner ikke hvordan samboeren hans har hatt det mens de bodde sammen, men jeg vet hvordan han behandlet mamma og meg.
Jeg kan ikke late som om ingen ting har skjedd. Derfor har jeg ikke noe i begravelsen å gjøre. Det finnes ingen minner å hedre.
Jeg kan ikke annet enn å tenke at han kanskje døde såpass tidlig fordi han har vært så slem og ødelagt så mye for mamma og meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 19/06 2024, og sist oppdatert 22/06 2024.
