Jeg kom ikke over tapet av Einar. Det han gjorde etterpå, gjorde meg kvalm

Da venninnen min, Marianne, ble skilt for noen år siden, stilte jeg opp så godt jeg kunne. Hun var blitt bedratt og var lenge sorgfull og trist til sinns.

Hun trengte en skulder å gråte på, og jeg var stadig innom henne for å lytte og trøste. Jeg hadde gjennomgått en skilsmisse noen år tidligere, så jeg var godt kjent med at dette handlet om en sorg uten blomster.

Vi var nære hverandre, og vi delte livets opp- og nedturer med hverandre. Jeg stolte på henne og anså henne som en av mine beste venninner. Så da jeg giftet meg med Einar, var hun selvskreven som min forlover. Einar og Marianne kom godt overens, og det betød mye for meg.

I årenes løp hadde Marianne noen kjærester, men ingen av forholdene vedvarte. Hun var åpen om at hun ønsket seg en livsledsager, og det ble mange morsomme historier om mennene hun møtte på sin vei.

Møttes i døren

Einar og jeg hadde det bra i mange år. Men så begynte følelsene våre å avta. Han ble opptatt med sine prosjekter, både på jobb og i privatlivet, mens jeg oppdaget den alternative verden og fant ut at jeg skulle utdanne meg til gestaltterapeut.

Dette var noe Einar ikke forsto seg på. Han ba meg alltid om å prate med venninnene mine istedenfor å dele det jeg hadde på hjertet, med ham.

Likevel hadde vi det fint sammen når vi først gjorde noe vi begge likte. Vi reiste, vi dro på konserter og vi likte begge å stå på ski om vinteren.

Men da jeg ble ferdig med den nye utdanningen min, og startet for meg selv, så vi hverandre sjeldnere. Vi møttes omtrent bare i døren, fordi vi enten var på vei til eller fra noe. Og vi skulle alltid videre, uten hverandre.

En tung prosess

Det var Einar som tok initiativet til den vanskelige og avgjørende samtalen. Vi hadde vært gift ganske mange år da han satte ned foten. Han følte ikke lenger at jeg var den rette for ham, forholdet vårt hadde ikke det innholdet han trengte. Han sa ettertenksomt at vi hadde vokst ifra hverandre.

Min første reaksjon var at jeg kjente en dyp fortvilelse, og jeg ville redde forholdet vårt. I mitt hode hadde jeg tenkt at Einar var enkel å leve med, nettopp fordi vi fikk utfolde oss på hver vår kant uten å gi avkall på vår egen integritet.

Jeg hadde ikke sett på forholdet vårt på samme måte som ham. Men da han satte ord på distansen mellom oss, forsto jeg likevel hva han mente.

Vi klarte aldri å redde ekte­skapet vårt, for Einar var ferdig med meg. Det var en tung prosess, men jeg ble godt ivaretatt av venninnene mine.

Trakk seg unna

Akkurat på denne tiden bodde Marianne i utlandet i forbindelse med en jobb, så vi snakket ikke så veldig mye sammen. Ettersom jeg visste at hun var mye opptatt, var det ikke henne jeg ringte til for å fortelle hvordan jeg hadde det.

Jeg var innom mange følelser på den tiden. Ensomhet, maktesløshet, ja, til og med jakten etter meningen med livet. For innerst inne ville jeg jo ikke skilles, og det tok sin tid før jeg forsonet meg med at dette bruddet var til det beste for oss begge.

Jeg kom meg på beina igjen. Litt senere flyttet Marianne hjem igjen. Dermed ble det naturlig for oss å tilbringe mye tid sammen. Vi møttes til lunsj den ene dagen, og vi gikk på kino den andre dagen. Vi var mye sammen og hadde tett kontakt på telefonen og gjennom meldinger.

Plutselig la jeg merke til at Marianne trakk seg litt unna. Det tok lengre tid før hun svarte på meldinger, og hun var heller ikke så veldig interessert i hva jeg hadde å fortelle. Hun takket nei til å bli med på kino og andre sosiale tilstelninger. Hun sa kort at hun var så sliten om dagen, og at hun manglet energi til å være sosial.

Slik kan jo noen hver ha det til tider, så jeg la ikke så mye vekt på det. Jeg sa at jeg var tilgjengelig når hun måtte ønske det.

Les også (+) Datteren min har ikke tid til å være mamma

Fikk sjokk

Månedene gikk, og til slutt ringte jeg henne, uten at hun responderte. Først da tenkte jeg at jeg kanskje hadde sagt eller gjort noe galt mot henne.

Men det var via andre jeg ble fortalt hvorfor Marianne ikke tok kontakt med meg. Hun hadde nemlig møtt mannen i sitt liv. Og det var ingen hvilken som helst mann. Det var Einar.

Jeg fikk sjokk da jeg fikk vite det, og jeg trodde nesten ikke at det kunne være sant. Jeg kunne ikke med min beste vilje forstå at Marianne og Einar kunne passe sammen.

Det var da jeg bestemte meg for å oppsøke henne. Nå gjaldt ikke lenger bortforklaringene om at hun var så sliten og energiløs. For det var åpenbart ikke sant.

Gjorde meg kvalm

Marianne ble paff da hun så at det var jeg som sto utenfor døren hennes. Men hun ba meg inn. Jeg merket at hun ble stresset, for hun gikk nesten rundt seg selv. Jeg ba henne om å sette seg ned. Deretter spurte jeg rett ut om hun og Einar hadde et forhold.

Hun kom med den ene bortforklaringen etter den andre. Men jeg spurte enda en gang om hun hadde innledet et forhold til eksmannen min. Da nikket hun og svarte ja.

Jeg burde sikkert ha reagert med et storsinn og sagt at det var fint at både hun og Einar hadde funnet kjærligheten på ny og hos hverandre. Men det klarte jeg ikke.

Å tenke på at hun, som var min beste venninne, hadde overtatt eksmannen min, gjorde meg kvalm. Hun, av alle, som visste hvor forelsket jeg en gang hadde vært i ham, og som til og med hadde vært forloveren min i bryllupet. I min verden finnes det en uskreven regel som sier at man holder seg unna venninnenes ekser.

Jeg gråt da jeg gikk derfra. Ikke bare fordi Marianne og Einar var et par, men også fordi jeg visste at vennskapet mellom Marianne og meg var over for godt. Jeg kunne ikke omgås dem, det visste jeg inni meg.

Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp

En dyp sorg

Andre venninner mener at jeg bør være såpass raus at jeg aksepterer dette. At jeg burde se saken i et helt annet perspektiv, ettersom Einar og jeg allerede var skilt da de ble sammen. Men det klarer jeg ikke.

Et sted, langt der inne, bærer jeg fortsatt på gode følelser ovenfor Einar, og Marianne har vært min beste venninne gjennom veldig mange år. Det gjør vondt å vite at de er sammen, selv om vi alle er godt voksne og kanskje burde ha hevet oss over den slags.

I dag er jeg kommet meg videre, og jeg har truffet en ny mann. Likevel er det et sår i hjertet mitt på grunn av Marianne og Einar. Jeg føler meg fortsatt sveket, på sett og vis et dobbelt svik. Einar valgte meg bort, og Marianne valgte ham fremfor meg.

Jeg ble både såret og skuffet på grunn av kjærlighets­relasjonen deres, selv om jeg i utgangspunktet ønsker alle jeg kjenner, både hell og lykke i kjærligheten.

Derfor er ikke Marianne en av mine nærmeste venninner lenger. Det er en sorg jeg vil bære med meg resten av livet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller