DE BLÅ SIDENE
Jeg hadde kjærlighetssorg og trøstespiste. Så overhørte jeg en samtale på jobb
Jeg satt fast i sorgen og klarte ikke ta tak i utfordringene mine. En samtale mellom to kolleger som ikke visste at jeg lyttet, åpnet øynene mine.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Det er ikke så lenge siden jeg lå nede, både psykisk og fysisk. Etter et langt samliv gikk samboeren min fra meg for en annen kvinne. Jeg var helt knust. Alt føltes meningsløst og svart.
Jeg trøstespiste og merket ikke engang hvordan kiloene snek seg på, før jeg plutselig hadde lagt på meg betydelig. Da var jeg såpass deprimert at jeg ikke orket å gjøre noe med det, og selvbildet mitt var på bunn.
Jeg klarte ikke å ta vare på meg selv etter bruddet, fordi jeg satt fast i sorgen. Utad prøvde jeg etter beste evne å smile og bære en positiv maske, men hjemme satt jeg bare og stirret tomt på TV-en og trøstespiste.
Det føltes som om alt jeg gjorde gikk på autopilot. Jeg gikk til jobben, utførte den og dro hjem. Venninnene mine mente at jeg burde komme meg ut blant folk, men jeg orket knapt å være sosial.
Så meg selv utenfra
Så kom den dagen hvor jeg var på jobb og skulle dra i et eksternt møte. Jeg var på vei ut, men kom på at jeg hadde glemt noen papirer. Da jeg kom inn i gangen der jeg har kontoret mitt, hørte jeg to av mine kolleger prate inne på et annet kontor. Fordi jeg hørte navnet mitt ble nevnt, stoppet jeg opp og ble stående og lytte.
Jeg hørte dem snakke om at jeg hadde lagt på meg, men ikke på en nedsettende måte. Den ene sa at hun var bekymret for meg og at jeg som er en så flott dame, burde ta mer vare på meg selv. «Ja, det er heller ikke sunt å bli så stor», sa den andre og nevnte at hennes egen mor fikk diabetes på grunn av sin livsstil.
Deretter snakket de om at de syntes jeg var en dyktig kollega, at de satte stor pris på meg og at de syntes det var trist at jeg var blitt bedratt og forlatt. «Hun er kanskje deprimert fortsatt», hørte jeg den ene av dem si, uten at den andre svarte. Det virket som en konklusjon.
Jeg listet meg inn på mitt eget kontor og hentet papirene, før jeg snek meg ut igjen.
Å overhøre denne samtalen berørte meg på mange måter.
I dagene som fulgte hørte jeg samtalen inni hodet mitt igjen og igjen. Kanskje det var det jeg var? Deprimert? Kanskje det var grunnen til at jeg sov dårlig og ikke orket så mye annet enn å jobbe?
Les også (+) – Jeg var aldri bra nok for mamma
Vendepunktet
Jeg bestilte en legetime, og der fikk jeg beskjed om å ta vekten min på alvor. Men vi snakket om mer enn at jeg måtte slanke meg. Vi snakket lenge sammen for å grave i de underliggende problemene mine.
I første omgang ble vi enige om at jeg skulle gå en lang tur hver eneste dag, spiste fornuftig og legge meg til samme tid hver kveld. Der hadde jeg også forsømt meg selv, for jeg hadde en tendens til å sitte lenge oppe, for så å bli liggende og tenke istedenfor å sove.
På vei ut fra legen hadde jeg allerede bestemte meg: Jeg skulle ta meg selv tilbake. Jeg mistrivdes og hadde egentlig gitt opp.
I det siste halvannet året har jeg fulgt legens råd om å gå tur hver dag. I begynnelsen var det tungt, men etter hvert ble jeg lettere i både kropp og sinn. Jeg fjernet også alle lettvinte og kaloririke fristelser i skuffer og skap, fast bestemt på å endre livsstil.
Det har gitt resultater på mange plan. Jeg har det mye bedre med meg selv, og eksen min er ikke den som opptar alle tankene og følelsene mine lenger. Jeg ser fremover, jeg er mer sammen med venninnene mine og har funnet meg til rette i min nye tilværelse.
Av og til har jeg lyst til å fortelle mine to kolleger om samtalen jeg tilfeldigvis overhørte, men jeg er redd for at jeg skal sette dem i forlegenhet.
Istedet bærer jeg samtalen deres med meg som min egen lille hemmelighet, som ga meg det sårt tiltrengte dyttet jeg trengte for å ta meg selv på alvor igjen.
Denne saken ble første gang publisert 14/07 2020, og sist oppdatert 14/07 2020.
