DE BLÅ SIDENE
Mannens oppussing gjorde meg gal – helt til jeg forsto hva som lå bak
Da vi kjøpte oss hus, dro han i gang det ene prosjektet etter det andre, men sluttførte ingenting. Jeg ble nesten sprø av det – helt til det en dag gikk opp et lys for meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Vi hadde bodd i en trang leilighet med våre to små barn i fem år da vi endelig kjøpte oss eget hus. Bare det å endelig få masse plass å boltre seg på, var fantastisk, og for meg var det ikke noe hastverk med å pusse opp. Kjøkkenet og badene var helt greie, og litt slitt, gammel tapet kunne jeg godt leve med.
Roy derimot, boblet over av ideer. Han planla det ene prosjektet etter det andre, og jeg lot ham holde på. I mine øyne var han jo ganske så praktisk anlagt, og det var jo bare fint hvis han ville gi vårt nye hjem en ansiktsløftning. Dessuten var det morsomt å se ham så ivrig og glad.
«Åssen går det her i gården, da?» Det ble standardkommentaren som min søsters mann Erik slengte ut av seg hver gang han var på besøk. Erik er en trivelig kar, men kan nok være litt i overkant bedreviter innimellom. Han er håndverker av yrke, og i starten var Roy ivrig og ville gjerne diskutere ideene sine med ham.
Men Erik fant bare feil og kom med nedlatende kommentarer og kritikk. Jeg ble riktig så irritert over hvordan svogeren min fikk Roy til å miste all glød og entusiasme. Hvis han var så utrolig dyktig selv, hvorfor tilbød han seg ikke å hjelpe til isteden?
Les også: (+) Sannheten om pappa kostet meg familien
Alt var kaos
På denne tiden hadde Roy satt i gang med en hel bråte ulike prosjekter. Han fikk opp noen lister her og malte en vegg der, men så stoppet det gjerne opp. Han sluttførte ingenting.
Snart hadde vi halvferdige prosjekter på gang over hele huset. Jeg forsto ikke hva han tenkte på.
Når jeg forsøkte å få ham til å gjøre noe ferdig, hadde han alltid en unnskyldning på lager. Enten var det tomt for noen byggevarer han trengte, eller så hadde han ikke tid akkurat da. Jo mer han drev på, jo mer kaotisk ble det hjemme hos oss. Til slutt var jeg i ferd med å miste tålmodigheten.
«Nå har vi opprevne gulvplanker og nedrevne tapeter overalt! Nå får du jammen bestemme deg for noe, og så fullføre det!» ropte jeg frustrert til ham en dag. Jeg så at Roy ble både såret og stresset, og jeg begynte å undre med meg selv om han kanskje ikke var så praktisk anlagt som jeg hadde trodd.
Jeg tilbød meg å hjelpe til, men da bare mumlet han noe uforståelig til svar. Alt som hadde med oppussingsprosjektene å gjøre, var blitt til et ømtålig tema.
En dag snublet han i kjellertrappen som han holdt på å bygge, og forstuet foten. Det ble en unnskyldning for å sitte i TV-stolen hele kveldene istedenfor å gjøre noe. Da jeg foreslo at vi kunne be min svoger Erik om hjelp, ble han sint. «Aldri i verden om jeg ber den besserwisseren om hjelp, da kommer han aldri til å slutte å hovere!»
«Men kjære deg», sa jeg, «se hvordan det ser ut. Og om bare en måned har Elin bursdag. Jeg bryr meg ikke om hvordan du får gjort det, men nå må du se til å få fikset huset!» glefset jeg tilbake.
Vi hadde bodd i huset i over et halvt år, og det var i dårligere stand enn da vi flyttet inn. Roys oppussing var blitt en stående spøk blant slekt og venner.
Jo nærmere vi kom eldstejentas bursdag, jo mer irritert ble jeg, og jo mer stresset ble Roy. Likevel skjedde ingenting. Det virket som han drev mest med å flytte ting fra det ene rommet til det andre, uten egentlig å gjøre noe.
Jeg fattet ikke hva han holdt på med, han virket nesten handlingslammet.
Les også (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
Brått forsto jeg
En dag kom foreldrene hans på besøk. De bodde noen timer unna med bil, og vi hadde ikke sett dem på flere måneder. Nå ville de se hvordan vi hadde det og hva som hadde skjedd i huset siden sist.
Roy viste frem de nye listene i kjøkkenet, ett av ytterst få prosjekter som var blitt sluttført, og jeg la merke til hvor nervøs mannen min var. Endelig gikk det opp et lys for meg, og jeg begynte å forstå hva alt bunnet i.
Etter at foreldrene var dratt igjen, fikk vi endelig snakket ordentlig ut. Som barn hadde Roy aldri hatt så god kontakt med faren sin, som var veldig raskt ute til å kritisere og finne feil på alt. Det hadde skapt en iboende usikkerhet i ham, sammen med et voldsomt behov for bekreftelse.
Da jeg tidligere på dagen så hvor nervøs han var for hva faren hans skulle si, så var det noe gutteaktig over ham. En liten gutt som ville ha pappas anerkjennelse.
Var det derfor Roy aldri klarte å fullføre noe som helst, fordi han var redd for å få kritikk for at resultatet ikke var godt nok? For hvis ingenting var ferdig, så var det jo heller ikke noe å kritisere …
Jeg la frem min teori, og til å begynne med nektet han. Men jeg kunne se at noe skjedde inni hodet hans, som om det var første gangen han tenkte på det på denne måten.
«Men det er bare to personers mening som betyr noe her», slo jeg fast: «Din og min. Gjør som du vil, og så lenge vi er fornøyd, spiller det ingen rolle hva andre synes!»
Les også: (+) Jeg forlot ektemannen for en annen – men var det riktig?
Ny giv
Etter vår lille prat, så Roy mer lettet og avslappet ut enn jeg hadde sett ham på lenge. Og gradvis klarte han bygge opp selvtilliten og motivasjonen igjen, og han gjøv løs på oppussingen med en glød som jeg ikke hadde sett før. Bare en uke senere var begge barnerommene ferdige.
Hele huset ble ikke ferdig i tide til Elins bursdag, men det spilte heller ingen rolle. Ting gikk så uendelig mye bedre enn før, og det var det viktigste.
Etter dette var Roy på ingen måte så følsom for kritikk som tidligere. Nå syntes han at det var morsomt å holde på igjen, og i takt med at Roys selvtillit ble bedre, så ble min svoger Erik også litt mer dempet. De kom mye bedre overens, og nå begynte Roy å spørre ham til råds.
Erik tilbød seg å hjelpe til, og da sommeren kom, bygget de en ny terrasse sammen. Og de hadde det riktig så morsomt sammen mens de holdt på!
Denne saken ble første gang publisert 03/07 2020, og sist oppdatert 17/07 2024.
