DE BLÅ SIDENE

Mannens oppussing gjorde meg gal – helt til jeg forsto hva som lå bak

Da vi kjøpte oss hus, dro han i gang det ene prosjektet etter det andre, men sluttførte ingenting. Jeg ble nesten sprø av det – helt til det en dag gikk opp et lys for meg.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsbilde.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsbilde. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Vi had­de bodd i en trang lei­lig­het med våre to små barn i fem år da vi en­de­lig kjøp­te oss eget hus. Bare det å en­de­lig få mas­se plass å bolt­re seg på, var fan­tas­tisk, og for meg var det ikke noe hast­verk med å pusse opp. Kjøk­ke­net og ba­de­ne var helt greie, og litt slitt, gam­mel ta­pet kun­ne jeg godt leve med.

Roy der­imot, bob­let over av ide­er. Han plan­la det ene pro­sjek­tet et­ter det and­re, og jeg lot ham hol­de på. I mine øyne var han jo gan­ske så prak­tisk an­lagt, og det var jo bare fint hvis han ville gi vårt nye hjem en an­sikts­løft­ning. Dess­uten var det mor­somt å se ham så iv­rig og glad.

«Ås­sen går det her i går­den, da?» Det ble stan­dard­kom­men­ta­ren som min søs­ters mann Erik sleng­te ut av seg hver gang han var på be­søk. Erik er en tri­ve­lig kar, men kan nok være litt i over­kant bed­re­vi­ter inn­imel­lom. Han er hånd­ver­ker av yrke, og i star­ten var Roy iv­rig og ville gjer­ne dis­ku­te­re ide­ene sine med ham.

Men Erik fant bare feil og kom med ned­la­ten­de kom­men­ta­rer og kri­tikk. Jeg ble rik­tig så ir­ri­tert over hvor­dan svo­ge­ren min fikk Roy til å mis­te all glød og en­tu­si­as­me. Hvis han var så utro­lig dyk­tig selv, hvor­for til­bød han seg ikke å hjelpe til iste­den?

Les også: (+) Sannheten om pappa kostet meg familien

Alt var kaos

På den­ne ti­den had­de Roy satt i gang med en hel brå­te uli­ke pro­sjek­ter. Han fikk opp noen lis­ter her og mal­te en vegg der, men så stop­pet det gjer­ne opp. Han slutt­før­te in­gen­ting.

Snart had­de vi halv­fer­di­ge pro­sjek­ter på gang over hele hu­set. Jeg for­sto ikke hva han tenk­te på.

Når jeg for­søk­te å få ham til å gjø­re noe fer­dig, had­de han all­tid en unn­skyld­ning på la­ger. En­ten var det tomt for noen byg­ge­va­rer han treng­te, eller så hadde han ikke tid akkurat da. Jo mer han drev på, jo mer kao­tisk ble det hjem­me hos oss. Til slutt var jeg i ferd med å mis­te tål­mo­dig­he­ten.

«Nå har vi opp­rev­ne gulv­plan­ker og ned­rev­ne ta­pe­ter over­alt! Nå får du jam­men be­stem­me deg for noe, og så full­fø­re det!» rop­te jeg frust­rert til ham en dag. Jeg så at Roy ble både så­ret og stres­set, og jeg be­gyn­te å und­re med meg selv om han kan­skje ikke var så prak­tisk an­lagt som jeg had­de trodd.

Jeg til­bød meg å hjelpe til, men da bare mum­let han noe ufor­ståe­lig til svar. Alt som had­de med oppus­sings­pro­sjek­te­ne å gjø­re, var blitt til et øm­tå­lig tema.

En dag snub­let han i kjel­ler­trap­pen som han holdt på å bygge, og for­stu­et fo­ten. Det ble en unn­skyld­ning for å sit­te i TV-sto­len hele kvel­de­ne iste­den­for å gjø­re noe. Da jeg fore­slo at vi kun­ne be min svo­ger Erik om hjelp, ble han sint. «Ald­ri i ver­den om jeg ber den bes­ser­wis­se­ren om hjelp, da kom­mer han ald­ri til å slut­te å ho­ve­re!»

«Men kjæ­re deg», sa jeg, «se hvor­dan det ser ut. Og om bare en må­ned har Elin burs­dag. Jeg bryr meg ikke om hvor­dan du får gjort det, men nå må du se til å få fik­set huset!» glef­set jeg til­ba­ke.

Vi had­de bodd i hu­set i over et halvt år, og det var i dår­li­ge­re stand enn da vi flyt­tet inn. Roys oppus­sing var blitt en stå­en­de spøk blant slekt og ven­ner.

Jo nær­me­re vi kom eld­ste­jen­tas burs­dag, jo mer ir­ri­tert ble jeg, og jo mer stres­set ble Roy. Li­ke­vel skjed­de in­gen­ting. Det vir­ket som han drev mest med å flyt­te ting fra det ene rom­met til det and­re, uten egent­lig å gjø­re noe.

Jeg fat­tet ikke hva han holdt på med, han vir­ket nes­ten hand­lings­lam­met.

Les også (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer

Brått for­sto jeg

En dag kom for­eld­re­ne hans på be­søk. De bod­de noen ti­mer unna med bil, og vi had­de ikke sett dem på fle­re må­ne­der. Nå ville de se hvor­dan vi had­de det og hva som had­de skjedd i hu­set si­den sist.

Roy vis­te frem de nye lis­te­ne i kjøk­ke­net, ett av yt­terst få pro­sjek­ter som var blitt slutt­ført, og jeg la mer­ke til hvor ner­vøs man­nen min var. En­de­lig gikk det opp et lys for meg, og jeg be­gyn­te å for­stå hva alt bun­net i.

Et­ter at for­eld­re­ne var dratt igjen, fikk vi en­de­lig snak­ket ordent­lig ut. Som barn had­de Roy ald­ri hatt så god kon­takt med fa­ren sin, som var vel­dig raskt ute til å kri­ti­se­re og finne feil på alt. Det had­de skapt en ibo­en­de usik­ker­het i ham, sam­men med et vold­somt be­hov for be­kref­tel­se.

Da jeg tid­li­ge­re på da­gen så hvor ner­vøs han var for hva fa­ren hans skul­le si, så var det noe gut­te­ak­tig over ham. En li­ten gutt som ville ha pap­pas aner­kjen­nel­se.

Var det der­for Roy ald­ri klar­te å full­fø­re noe som helst, for­di han var redd for å få kri­tikk for at re­sul­ta­tet ikke var godt nok? For hvis in­gen­ting var fer­dig, så var det jo hel­ler ikke noe å kri­ti­se­re …

Jeg la frem min teo­ri, og til å be­gyn­ne med nek­tet han. Men jeg kun­ne se at noe skjed­de inni ho­det hans, som om det var før­s­te gan­gen han tenk­te på det på den­ne må­ten.

«Men det er bare to per­so­ners me­ning som be­tyr noe her», slo jeg fast: «Din og min. Gjør som du vil, og så len­ge vi er for­nøyd, spil­ler det in­gen rol­le hva and­re sy­nes!»

Les også: (+) Jeg forlot ektemannen for en annen – men var det riktig?

Ny giv

Et­ter vår lil­le prat, så Roy mer let­tet og av­slap­pet ut enn jeg had­de sett ham på len­ge. Og grad­vis klar­te han bygge opp selv­til­li­ten og mo­ti­va­sjo­nen igjen, og han gjøv løs på oppus­sin­gen med en glød som jeg ikke had­de sett før. Bare en uke se­ne­re var beg­ge bar­ne­rom­me­ne fer­di­ge.

Hele hu­set ble ikke fer­dig i tide til Elins burs­dag, men det spil­te hel­ler in­gen rol­le. Ting gikk så uen­de­lig mye bedre enn før, og det var det vik­tig­ste.

Et­ter det­te var Roy på in­gen måte så føl­som for kri­tikk som tid­li­ge­re. Nå syn­tes han at det var mor­somt å hol­de på igjen, og i takt med at Roys selv­til­li­t ble bedre, så ble min svo­ger Erik også litt mer dem­pet. De kom mye bedre over­ens, og nå be­gyn­te Roy å spør­re ham til råds.

Erik til­bød seg å hjelpe til, og da som­me­ren kom, byg­get de en ny ter­ras­se sam­men. Og de had­de det rik­tig så mor­somt sam­men mens de holdt på!