Jeg var bare 13 år. Det som skjedde endret meg for alltid

Emily (47) starter med å stille seg spørsmålet om identiteten vår er hugget i stein.

– Flere hendelser har formet meg, men bare én som forandret meg totalt.

Det er noe sårbart å lese i de grønne øynene. Hun klarer ikke å gå rett på sak.

– Kjernen av vår identitet forblir likevel den samme, fortsetter hun resonnementet.

– Jeg er fremdeles like glad i dyr, spesielt hunder.

Å hjelpe folk med stort og smått er fortsatt til stor glede for Emily, og akkurat som i barnedommen elsker hun skog og mark.

– Oppfatningen av meg selv derimot ble en annen etter det som skjedde. Jeg maktet knapt å leve i min egen kropp!

Sommerstedet

Emily beskriver barndommen som lykkelig.

– Jeg har verdens snilleste foreldre og en lillesøster jeg fremdeles forguder.

– Vi vokste opp i et kråkeslott av et hus med plass nok til å leke. Porten var alltid åpen for også andre barn. Vår hjemmeværende mamma stekte vafler til oss og pappa ga oss etter arbeidstid noen dytt hver i huskene.

Foreldrene eide et sommersted med barnas tanter og onkler.

– Det lå ved sjøen og vi barna, fettere og kusiner, elsket å være der. Foruten noen skrubbsår og småkrangler var de første tretten årene av livet ren idyll.

– Hva skjedde når du var 13?

Hun setter seg lenger inn på stolen og hendene griper armlenene. Som for å holde seg fast.

– Jeg kan ennå ikke fatte at det kunne skje, sier hun – nesten litt unnskyldende.

– Jeg husker ikke annet enn bruddstykker. Intuitivt har jeg prøvd å fortrenge hva som skjedde den Sankt Hans-aften.

– Dagen hadde vært veldig morsom. Da det ble leggetid for oss yngste, fortsatte de voksne festen med andre ferievenner litt lenger bortenfor hyttefeltet vårt.

Hun forklarer at familien eide fire hytter på deling, et eget felt som var bare deres.

– Foreldrene våre følte nok at vi ville være trygge der noen timer alene.

Den natten overnattet søsteren hennes hos en venninne et annet sted.

– Jeg sov alene, men hadde fettere og kusiner i nærheten. De ville nok ha hørt meg skrike – om han ikke hadde lagt en stor hånd over munnen min og kvalt det inni meg.

Han kom inn mens hun sov.

– I minutter varte det trolig ikke lenge, men for meg tar det aldri helt slutt.

Brutalt

Emily strekker hendene frem.

– Se hvordan de skjelver, sier hun.

– Jeg vil gjerne tro at jeg har «kommet over det», men kroppen minnes hva den har opplevd. Den liker nok ikke at jeg ripper opp i det, men den vet ikke sitt eget beste. Å prate ut gjør meg godt, sier hun og smiler sjenert.

– Hvem var «han», Emily?

– En filleonkel – bokstavelig talt. Han var samboer med en av tantene mine.

– Gjenkjente du ham der og da?

Hun nikker.

– Svein var nokså ny i familien. Alle var glad for at tante hadde funnet seg en ny mann, og syntes han virket snill og grei. Spesielt barna var begeistret for ham. Selv hadde han ingen barn, men viste stor interesse for å leke med oss.

– Hva skjedde den natten?

Emily himler med øynene, som får å si «tenk det ut selv», og går heller ikke inn på detaljer.

– Jeg husker bare smerten, svarer hun.

– Plutselig lå han bare tugnt over meg – og voldtok meg.

– Tusen tanker og spørsmål raste gjennom hodet mitt, som «hva i all verden skjer?»

Hun hadde ikke engang kysset en gutt, men kroppen forsto straks situasjonen. I fullt alarmberedskap signaliserte den at noe grusomt var i ferd med å skje.

– Ja, jeg prøvde å kjempe imot både ved å klore og sparke ham, men det var ingen tvil om at jeg var sjanseløs mot den svære karen. Enda han åpenbart var veldig beruset.

– Han tok for seg og hveste til slutt en trussel inn i øret mitt, før han forsvant ut.

– Nummen lå jeg tilbake uten å felle en tåre. Jeg følte meg død innvendig. «Hva gjør jeg nå?» tenkte jeg.

Les også (+): Mitt sosiale liv tok slutt, nå lever jeg ut alt på Facebook. Er det negativt?

Opp til meg

– Hva hvisket han?

– Jeg vil ikke si mer enn at det var en alvorlig trussel. En som fikk meg til å holde munn.

– Hvordan klarte du å skjule traumet?

– Alle merket at noe gnaget meg, men det var umulig å få meg til å si hva. Jeg hørte foreldrene mine si til andre at «hun er jo tenåring». Det ble en altfor stor hemmelighet å bære for meg.

– Hvordan preget det deg?

– Jeg fikk mensen rett etterpå og hatet symbolet på min egen kvinnelighet. I det hele tatt gjorde jeg alt mulig for å pine og plage kroppen min.

– Spiseforstyrrelser, angst, sinne og store humørsvingninger ble min nye hverdag. Hevntanker også … Jeg hadde lyst til å drepe ham!

– Møtte du ham igjen?

– Nei, det ble heldigvis slutt mellom ham og tante. Jeg vet ikke om han har gjort det mot andre, men lenge plaget den tanken meg. Da vurderte jeg å anmelde ham, men jeg maktet ikke å stå frem offentlig. Trusselen derimot ble mindre skremmende med årene.

Hemmeligheten er ikke delt med andre enn en psykolog og oss.

– Heldigvis tvang foreldrene mine meg til å prate med en psykolog. Det reddet meg, tror jeg.

Emily ble forelsket, gift med det hun sier er en kjernekar og sammen fikk de to døtre.

– Jeg er livredd for at noe skal skje dem og er slitsomt overbeskyttende, innrømmer hun.

– Som mamma vet jeg at mine foreldre ville ha tatt det veldig hardt å få vite hva som skjedde den Sankt Hansaften. De skal få slippe å høre om det, men jeg vil oppfordre andre å anmelde.

– Ofte har jeg stilt meg spørsmålet «hvem er jeg?» Først som nå er jeg komfortabel med svaret. Han stjal ungdommen min, men det er opp til meg å hindre at resten av livet blir forgiftet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle