– Mamma har rett og slett ødelagt meg

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg har alltid vanskelig for å stå og se på situasjoner der foreldre åpenbart driver barna sine for hardt. En pappa som skjeller ut sønnen sin på fotballbanen, eller en mamma som lever ut sine ballerinadrømmer gjennom datterens dansetimer, får det til å knytte seg i magen min.

Jeg vet nemlig hvordan det er å være et slikt barn. For meg var det kanskje til og med enda litt verre, for i familien vår var dette noe som ikke syntes på utsiden. Omgivelsene trodde vi var en lykkelig og fremgangsrik familie, og at lille jeg hadde egne ambisjoner som drivkraft.

Pappa var sivilingeniør og startet sitt eget firma da jeg var liten. Mamma sa opp kontorjobben sin for å arbeide for ham, og dette firmaet ble som et slags barometer som målte familiens suksess.

Hakkekylling

Foreldrene mine valgte bort å få flere barn, for å kunne jobbe med firmaet. Det var kun når pilene pekte oppover at de var fornøyd, og stadig fremgang var det eneste som gjaldt.

Men det er nå en gang slik at det går litt opp og ned her i livet, og om det var noe pappa ikke tålte, så var det negativ presseomtale.

Hvis lokalavisen skrev noe negativt om firmaet, fikk han raserianfall og avreagerte ved å slå mamma hardt i ansiktet med flathånden. Fortsatt kan jeg noen ganger høre lyden av disse slagene inni meg når jeg lukker øynene.

Pappa ba aldri mamma om unnskyldning for denne mishandlingen. Det var hun som hadde gjort noe galt og som derfor fortjente å bli straffet. Det må ha vært slik han inni sitt eget hode rettferdiggjorde handlingene sine.

Mamma valgte i sin tur å rette frustrasjonen mot meg. Om noe i hennes øyne ikke var helt perfekt, så var det alltid min skyld.

Jeg ble syndebukken og vokste opp med en konstant følelse av skyld. Å gjøre alt perfekt ned til den minste detalj, det var den eneste måten jeg visste at jeg kunne vinne mine foreldres gunst.

Inn i voksenlivet

Hardt arbeid resulterte i nesten bare seksere på vitnemålet mitt fra videregående, og dermed kunne jeg velge og vrake blant de mest prestisjetunge utdanningene i landet. Jeg endte opp med å bli jurist, en retning som jeg visste at mamma og pappa ville bli tilfreds med.

Så satset jeg alt på jobben. Jeg kjente et press om å prestere i alle mulige sammenhenger. Det var aldri noe som var bra nok, og jeg stilte skyhøye krav til meg selv.

Men egentlig var det nok mammas stemme i bakhodet som drev meg til stadig å gå den ekstra milen.

Jeg traff Simon. Å si at jeg forelsket meg, er kanskje ikke hele sannheten. Det var nok mer det at jeg bestemte meg for at han var den rette. For selv om jeg den gang trodde at det handlet om kjærlighet, ser jeg i ettertid at det snarere var snakk om at alt virket så perfekt – og at jeg trodde forholdet skulle gjøre mine foreldre fornøyd.

Les også (+) Det er 20 år siden jeg så barnet mitt på fødestuen. Jeg glemmer henne aldri

Karrierejag

Simon var sivilingeniør som min far, og jobbet i et av de større, teknologitunge konsernene her til lands. Vi giftet oss, og når jeg hørte mine foreldre skryte av karrierene våre, tok jeg det som en bekreftelse på at jeg hadde gjort alt rett.

Dypt inni meg fantes det en liten tvil som av og til presset seg opp til overflaten, men da var jeg raskt ute med å dytte den tilbake ned i underbevisstheten igjen.

Simon og jeg var på sett og vis ganske like, men våre ulikheter kom etter hvert til å bety mer. Han la vekt på karrieren og steg ganske raskt i gradene som mellomleder. Men likevel betydde ikke karrieren like mye for selvfølelsen hans som den gjorde for meg. Han ville ha noe annet her i livet også, som barn og familie.

Et barn hørte jo til i mitt bilde av den perfekte familie, så vi begynte snart å forsøke, men jeg ble rett og slett ikke gravid.

I dag er jeg sjeleglad for akkurat det, for på den tiden var jeg på ingen måte moden for å bli mamma. Hadde vi fått barn den gangen, hadde jeg trolig videreført til dem det samme dårlige selvbildet som ble formet i meg selv som liten.

Etter noen års mislykkede forsøk på å stifte familie, krasjlandet ekteskapet. Jeg innså ikke at vi ikke var lykkelige sammen, og derfor kjempet jeg for å få ham til å bli, men Simon ville skilles. Og mine foreldre ga meg skylden.

Andre premisser

Skilsmissen var uunngåelig, og den førte meg rett inn i en dyp livskrise. Det kjentes som om jeg ikke hadde gjort annet hele livet enn å forsøke å løpe fra følelsen av å være mislykket, men nå hadde den nådd meg igjen på en måte som var synlig for hele verden.

Jeg var en total fiasko.

Nå mistet jeg fullstendig fotfestet, og på jobben gikk jeg fra å være en høytpresterende medarbeider til å være omtrent handlingslammet. Jeg klarte ikke lenger å fatte noen viktige beslutninger. Jeg gjorde åpenbare feilgrep og ble etter hvert fratatt både ansvar og arbeidsoppgaver.

Alt gikk i en nedadgående spiral, og jeg fikk hjertebank og sov dårlig om nettene. En morgen orket jeg simpelthen ikke å stå opp.

Jeg ble sykmeldt, og mens jeg var borte fra jobben, ble jeg rådet til å gå i terapi. Først bare slo jeg tanken fra meg, men etter en stund begynte noe å modnes inni meg. Kanskje var det nettopp noe sånt jeg trengte? Hvorfor ikke gi det en sjanse?

Jeg gikk til en psykolog i over et år, og hun fikk meg til å forstå hvordan oppveksten hadde gitt meg et skadelig syn både på meg selv og på livet generelt. En gryende selvinnsikt vekket en følelse av aksept og selvrespekt som jeg aldri tidligere hadde kjent på. Mine foreldres grep om meg løsnet, og jeg sluttet å jage etter deres gunst.

Terapeuten forklarte meg at barn av perfeksjonister vanligvis går én av to veier: Enten driver de seg selv knallhardt i jakten på foreldrenes kjærlighet og aksept, eller så gjør de opprør mot alle kravene, og skyr all fremgang. I begge tilfeller er det snakk om å sabotere for seg selv.

Hadde ikke ekteskapet mitt gått i oppløsning, så hadde jeg kanskje levd slik den dag i dag. I stedet klarte jeg sakte, men sikkert å helbrede mitt skadde indre. Jeg kom meg tilbake i jobb igjen, traff Robert og ble mamma til Sofia og Johannes.

Jeg stablet på bena et helt nytt liv, og det var så mye bedre enn det gamle på alle måter.

Nå tilstreber jeg balanse i tilværelsen, og jeg måler livskvalitet ut ifra hvordan jeg har det, og ikke ut ifra hvor mye jeg har fått gjort på kontoret