Alle visste at mannen min var notorisk utro. Jeg ante ingenting

Uforbederlig. I mine ører er det et brutalt ord, derfor har jeg heller aldri tatt det i min munn. Inntil nå.

Nå skal jeg, en dame på snart 40 år, forsøke å fortelle min historie så godt jeg kan. Uten å overdrive.
Akkurat sånn som det har vært.

Torgeir og jeg har vært et par i snart 20 år. Etter at vi møtte hverandre på en fest hos felles venner, har mitt liv vært flettet inn i hans. Han, den høye, kjekke og flotte mannen, har vært min. Jeg har vært så stolt av det!

Men jeg vet at andre har tenkt at han var den heldige, for jeg er en OK dame, både utenpå og inni. Jeg tør si det nå. Jeg er nødt til å gi meg selv såpass, etter alt jeg har vært igjennom. Altså var han og jeg like heldige da vi giftet oss.

Fra dypet av hjertet mitt visste jeg at han var mannen jeg hadde drømt om å finne, som jeg skulle bli gammel sammen med.

De første årene gikk som en lek, og jeg kunne ikke ha vært lykkeligere. Vi ble foreldre til to barn, nydelige jenter begge to, og min hverdag handlet om dem og om oss – Torgeir og meg. Jeg elsket å stelle hjemme og skape en trygg og god ramme rundt vår harmoniske kjernefamilie.

Torgeir er ingeniør og har alltid hatt mye å gjøre på jobben. Tidlig i vårt samliv lærte jeg meg å leve med at han hadde lange dager, og iblant måtte stikke på kontoret på kveldene. Det plaget meg ikke. Jeg har aldri vært mistenksom av natur, og jeg stolte på ham. Sjalusi har ikke ligget for meg.

Skjørtejeger

I dag vet jeg at mange i vår bekjentskapskrets så meg som enten naiv, blind eller grenseløst tolerant.

Mens jeg fremsto som den glade og takknemlige kona, visste de hva som foregikk. Gjennom flere år ble det snakket om Torgeir og meg og det merkelige ekteskapet vi hadde. Og ingen blandet seg inn.

Hvorfor kunne de ikke isteden ha fortalt meg hva de visste?

Derfor kom det som en bombe på meg at mannen min var notorisk utro. En kveld forsøkte jeg intenst å ringe ham fordi moren min var blitt alvorlig syk, og jeg fikk ikke tak i ham. I desperasjon ordnet jeg en barnevakt og dro til kontoret hans. Der var han ikke. Etterpå ringte jeg alle vennene våre. Han var ikke hos dem, heller. Jeg ringte og ringte ham, uten at jeg fikk svar, og måtte til slutt dra alene til sykehuset for å se til moren min.

Da jeg sliten og nedkjørt kom hjem, satt Torgeir i stolen som et spørsmålstegn. «Hvor har du vært?» spurte han. Jeg ga ham et svar og stilte motspørsmålet: «Og hvor har du vært?» «På kontoret», sa han. Da visste jeg at han løy, men jeg sa ingenting.

Tre dager senere luftet jeg min uro og bekymring for en venninne i vår felles vennekrets. Hun så rart på meg. «Mener du å si at du ikke vet hvordan mannen din holder på?» sa hun og gispet.

Jeg fikk vite at han var kjent som den største skjørtejegeren i byen, og at alle var sikre på at vi hadde et «fritt» forhold. Han «hadde seg» med kvinner hele tiden og overalt, og la ikke engang skjul på det!

Sexavhengig

Da jeg konfronterte Torgeir, forsøkte han ikke engang å benekte utroskapen. Nei, i stedet la han seg helt flat og konstaterte at han nok var sexavhengig.

«Det har ingenting med følelser å gjøre. Jeg elsker bare deg», sa han, og så gråt han store, salte tårer og la hodet i fanget mitt.

Jeg syntes øyeblikkelig synd på ham. Og etter å ha snakket med en psykolog om sexavhengighet, forsto jeg at det var mer som en sykdom enn et symptom på et ulykkelig ekteskap.

For meg var det viktig at han ikke lå med andre kvinner fordi han var misfornøyd med meg. Da jeg fikk en diagnose å henge det på, ble det lettere å leve med det som hadde skjedd. Faktisk vurderte jeg ikke engang å forlate ham.

Når jeg tenker tilbake på denne tiden, føler jeg meg nesten litt kvalm. Jeg ville så gjerne beholde familielivet vårt at jeg gikk med på å legge det vonde bak meg. Mannen min hadde vært utro gjennom flere år, og jeg bestemte meg for å tilgi. Jeg, som er monogam av natur og ikke engang hadde sett på en annen mann etter at vi giftet oss, valgte å opprettholde tilliten.

Han var en flink angrende synder. I tiden som fulgte hadde vi nære, dype og fortrolige samtaler, og han bedyret at han elsket meg og ikke ville ha en annen kvinne enn meg. Jeg var åpen overfor omgivelsene våre, og det var Torgeir også. «Du er fantastisk. Dette hadde ikke jeg klart å leve med», sa venninnene mine.

Jeg frydet meg over at vi fikk det så bra igjen. Overalt hvor Torgeir og jeg var sammen, snakket han høyt om hvor dypt han elsket meg. «Elise betyr alt for meg», kunne han si, og hele tiden holdt han meg i hånden. «Der kan dere se», tenkte jeg. Og vi gikk videre og fikk det bra.

Nå og da snakket vi med andre om utroskap, og hver gang hadde min mann rollen som han som angret dypt, som hadde vært dum, som endelig var blitt klok. Jeg slappet helt av hver gang han måtte jobbe overtid. Han hadde lært. Han, av alle, ville aldri bedra meg. Ikke igjen.

Les også (+) Underslaget ødela nesten ekteskapet

Spill for galleriet

I dag vet jeg at det å fremstå som den angrende synder kan være en form for avvæpning og avsporing. Min mann fikk både meg og alle andre til å tro at han endelig var kommet til fornuft.

Han snakket om sexavhengigheten som noe han hadde overvunnet. Sannheten var en helt annen.

Telefonen hans lå gjenglemt på badet en kveld, og jeg falt for fristelsen til å se på den siste meldingen som var kommet inn. Den var fra en dame som var mye yngre enn meg, og ordene var ikke til å misforstå: «Er alene i morgen klokken tre, nøkkel der du vet», sto det.

Å oppdage at han fortsatt bedro meg, var så sjokkerende at jeg fikk et sammenbrudd. Da jeg la meg den kvelden, strammet bryst- og halsmusklene seg så voldsomt at jeg ikke engang klarte å snakke. Jeg så på mannen min mens tårene spratt, og bare pekte på telefonen hans.

Han hadde fortsatt i god, gammel stil. Alle innrømmelsene, all selvkritikken, alle de kloke ordene – alt var et spill for galleriet. Da jeg endelig klarte å få fortalt hva jeg hadde sett, skjedde det samme som åtte år tidligere: Han la seg flat. «Jeg kan ikke noe for det», sa han.

Denne gangen klarte jeg hverken å tilgi eller forstå. Det eneste jeg forsto, var at jeg måtte bort fra ham. «Du er syk, uforbederlig syk», sa jeg og krevde skilsmisse ved dom.

Nå sitter jeg her, i det som var vårt felles hjem, og nederlaget er stort. Vennene våre hadde rett da de tenkte at jeg var naiv og blind.

Fordi jeg så gjerne ville tro på ham, lukket jeg øynene mine. Min bitre erfaring nå, er at det å fremstå som angrende kan være rå manipulasjon. Den mannen jeg elsket, og som er far til mine to barn, er ikke bare avhengig av å ha tilfeldig sex. Han mangler også samvittighet.

Men det er ikke en slagen kvinne som sitter her. Sviket hans har gjort meg sint og sterk. Denne gangen lar jeg meg ikke lure av anger og tårer. Jeg vil heller leve alene enn å bli bedratt og løyet for.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller