LEserne forteller
Noen synes mannen jobber for mye. For meg var det en stor lettelse hver gang han dro på jobb
Hver gang mannen min gikk på jobb og jeg visste at han ville bli borte en stund, senket jeg skuldrene.
Hvorfor valgte jeg frivillig å leve som jeg gjorde? Fremfor alt stiller jeg meg selv dette spørsmålet etter å ha vært gift i mange år med en mann som har holdt meg nede.
Svaret jeg må være så ærlig å gi meg selv er: Jeg ville holde på fasaden og jeg hadde ikke motet til å gå.
Jeg hadde det ikke ille nok – det som var vondt, skjedde ikke hele tiden, men det var de ytre omstendighetene som var årsaken til at jeg ble, og ikke at han også var snill.
I mange år hadde jeg mine beste stunder hver gang huset ble forlatt av han jeg var gift med, og det var paradoksalt, for søsteren min klaget på sin mann, som jobbet altfor mye.
Mens hun ønsket seg mer tid med ektefellen, ønsket jeg i grunnen bare at han skulle bli så lenge borte som mulig.
Allerede før jeg giftet meg med Tom, visste jeg at han hadde et vanskelig lynne.
Han kunne bli sur, oppfarende og vanskelig uten forvarsel, og uten at jeg forsto hvorfor han reagerte som han gjorde. Fra første dag gjorde det meg veldig usikker, og gradvis endret jeg meg.
Fra å være en trygg og glad dame, ble jeg en som hele tiden var redd for å gjøre feil.
Når vi var sammen som familie, herset han med meg. Han påpekte feilene jeg gjorde og latterliggjorde meg overfor barna. Han tråkket på følelsene mine og gjorde meg ulykkelig.
Min lykke var at han hadde en jobb, som kunne strekke seg til sene ettermiddager. Når det bare var barna og meg hjemme, var livet godt. Da følte jeg at jeg kunne puste, og da kunne ungene våre få oppleve meg, slik jeg egentlig var.
Gjennom flere år kom jeg meg gjennom dagene fordi både mannen min og jeg hadde jobber å gå til.
Takket være adskillelsen jobbene ga oss, holdt jeg ut. Hadde vi hatt en helg sammen, følte jeg meg mentalt utslitt, nærmest deprimert, men når han gikk ut av døren mandag morgen, kom lettelsen. Da visste jeg at jeg ville holde ut en uke til.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Koronaviruset
Det fortsatte slik i noen år, og så ble også vi rammet av koronaviruset. Plutselig var jeg i karantene og mannen min ble permittert.
Etter en uke under samme tak, uten å få fri fra ham, var det som om all kraft var tatt fra meg.
Vi hadde hatt ferier sammen gjennom årene, og jeg hadde levd meg gjennom dem fordi det var andre mennesker å spille på.
Brått måtte jeg forholde meg til ham og hans luner, hans urettferdighet, hans oppfarende væremåte, hans sjikanering, fra morgen til kveld.
Han taklet på ingen måte å gå hjemme, og han begynte å drikke øl midt på formiddagen.
Rusen gjorde ham enda mer amper og uforutsigbar og jeg gikk på silkesokker. Lykkeligvis hadde barna våre akkurat flyttet ut, så de slapp å oppleve dette.
Les også (+): Mammas sykdom var en gåte for meg som barn, og vi måtte flytte til hemmelig adresse
Endelig fri
Det gikk noen uker, og jeg var langt nede fordi tilværelsen var uutholdelig. Da jeg la meg under dynen og nektet å stå opp, fordi jeg ikke orket en dag til, kom han og rev dynen av meg.
Jeg ble skjelt ut på det groveste. Han sa at jeg var det simpleste og mest udugelige mennesket han kjente.
«Jeg har ingen respekt for sånne som deg», sa han, så tok han en bukse som lå sammenbrettet på en stol og slo til meg. Det var ikke første gang noe slikt skjedde.
Jeg vet ikke hvor styrken kom fra, men den dagen ringte jeg til min kusine, som bodde alene, og selv om det var koronaberedskap overalt, fikk jeg lov til å komme til henne.
Der, i hennes hjem, bygde jeg meg opp igjen psykisk og det endte med at jeg tok ut separasjon. Jeg visste at jeg endelig skulle bli fri.
Jeg sitter her og takker korona for at jeg endelig klarte å ta ansvar for min egen lykke. Jeg vet ennå ikke helt hvor veien går videre, men det føles ubeskrivelig godt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
