Profilbildet var uklart, men jeg avtalte å møte ham

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

For to år siden ble jeg formelt skilt. Men ensomheten hadde vart mye lenger.

Jeg er i 50-årene, har voksne barn, jobb og egen leilighet. Problemet er denne alenetiden. Jeg mener oppriktig talt at det er bedre å være to og kunne dele på livets opp- og nedturer.

Selv om jeg er skilt, har jeg ikke mistet troen på at det finnes noen som passer for meg.

Jeg kjenner mer og mer på rastløsheten og har antennene ute. Men det virker som det bare er gifte menn som kommer innenfor radaren.

Jeg vil ikke inn i et elskerinneforhold. Jeg vil ha min egen mann, en kjæreste, ikke en jeg behøver å gjemme meg bort med i mørke nattetimer.

Jeg har lest at mange finner seg ny partner på jobben. Mitt daglige virke er på det lokale biblioteket, en såkalt kvinnearbeidsplass. Selv om jeg snakker med menn som kommer for å låne bøker, blir det bare et kundeforhold. Noen treffer menn på byen. Men de er vel ofte ute etter en one-night-stand? Så hvor møter jeg menn i samme situasjon som meg?

Jeg har selv anbefalt en venninne å melde seg inn i et sangkor eller bli med i en turistforening. For meg er ikke det aktuelt.

I løpet av disse to årene har tanken om nettdating streifet meg stadig oftere. Men det har vært en skremmende tanke. Å skulle avsløre seg selv for en fremmed, uten å vite om kjemien stemmer, uten øyekontakt. Det er også skremmende fordi ingen snakker om det. Er det tabu eller skambelagt?

Jeg har en venninne som også er enslig. Vi deler frustrasjoner over singeltilværelsen vår. En dag tok jeg mot til meg og spurte om hun kjente noen som har prøvd nettdate? Hun svarte spontant at det hadde hun da prøvd selv. Jeg spurte nysgjerrig hvordan det hadde gått, og hun fortalte.

Hun hadde avtalt med en mann at de skulle treffes på en parkeringsplass. Deretter skulle de finne på noe sammen. Hun hadde sett for seg en kopp kaffe på en kafé like i nærheten. Men han ville at de skulle kjøre en tur i bilen hans.

Han fortalte at han hadde øl og brennevin i bagasjerommet og foreslo at de skulle kjøre hjem til henne og kose seg.

Hun ble vettskremt, og skjønte at han bare var ute etter sex. Hun kom seg unna ved å si at hun fikk en SMS fra sin datter, med spørsmål om hun kunne komme og passe på barnebarnet sitt. Så kjørte hun vekk uten å forklare noe mer.

Hun sa hun hadde gitt opp nettdating. Mannfolkene ville bare ha sex, de ville ikke engang bli bedre kjent først.

En verden åpnet seg

Jeg ble ganske betenkt etter å ha hørt historien hennes. Jeg vurderte å slå fra meg tanken om nettdating. Men jeg ville finne ut om andre hadde bedre erfaringer, så jeg dristet meg til å spørre flere enslige venninner. Det viste seg til min store overraskelse at de aller fleste hadde prøvd nettdating. De hadde bare aldri snakket høyt om det.

En av dem fortalte at hun hadde funnet mannen sin på nettet. I dag er de gift, og hun er veldig fornøyd.

Jeg fant noen datingsider som virket seriøse, og bestemte meg for å prøve en av dem. Jeg ble anbefalt å legge inn falskt navn. Det føltes helt greit. Tenk om en kollega oppdaget profilen min. Da ville det vært flaut å møtes på jobben.

Jeg la inn bosted i profilen min og ellers bare høyst nødvendige opplysninger.

Jeg må innrømme at en ny verden åpnet seg. Jeg ble overrasket over hvor mange single menn som bodde innenfor en radius på noen få mil. Det dukket opp nye hver dag.

Etter tre uker med gjennomgang av utallige menn bestemte jeg meg for å legge inn et profilbilde av meg selv og skrive mer utfyllende om mine interesser.

Jeg begynte å utveksle meldinger med flere menn. Og det var én som pekte seg ut. Profilbildet var riktignok litt uklart. Jeg smilte og tenkte at det kan være vanskelig å ta en selfie. Vi skrev til hverandre daglig.

Til slutt ble vi enige om at det var på tide å bli bedre kjent, ansikt til ansikt.

Knøt seg i magen

Tankene begynte å virre i hodet mitt. Hva skulle jeg ha på meg? Det var sommer, så jeg tok på meg en lys sommerkjole. Jeg la litt maskara på øyevippene. Skulle jeg ta litt rødt på leppene også? Eller var det et signal som kunne misforstås?

Jeg merket at hjertet banket under kjøreturen. Jeg var klam i håndflatene, og kjolen klistret seg til ryggen. Vi skulle treffes på en kafé i hjembyen hans.

Jeg fant en parkeringsplass og var klar ti minutter før avtalt tid. Det er nå kjemi og øyekontakt kommer inn, tenkte jeg og kjente kribling i magen.

I kafeen satt det bare én enslig mann. Han satt ved et bord og kikket ut over sjøen. Han hadde på seg beige bukse og jakke og en skjorte med to-tre knapper åpne. Han hadde dobbelthake og stor mage. Bildene på profilen hans hadde vist en slankere og yngre utgave.

Skuffelsen steg opp i meg. Skulle jeg sette meg i bilen å kjøre hjem?

Nei, jeg hadde en avtale og ville være høflig og holde den. Jeg nærmet meg bordet og spurte om han var Espen. Han reiste seg, rakte frem hånden og presenterte seg.

Han spurte om jeg ville ha noe å drikke, og jeg takket ja til en kopp kaffe. Han kom tilbake med en kaffe og en halvliter øl til seg selv.

Vi pratet om været, om byen hans og hvor fint den lå til ved sjøen. Da han hadde drukket opp halvparten av halvliteren sin, sa han at ølen var altfor lunken. Han gikk for å klage og kom tilbake med et nytt, fullt glass han ikke hadde behøvd å betale for.

Etter en stund spurte han om vi skulle spasere en tur i sentrumsgatene. Jeg takket ja, men kjente at det knøt seg i magen. Jeg ville helst gå til bilen og avslutte det hele. Men jeg følte at det ville være uhøflig, allerede etter en halv time.

Vi kikket i butikkvinduer, småpratet og til slutt stoppet han foran et hus. Det viste seg å være der han bodde. Det var et koselig hus, med hage og fine blomster. Jeg beveget meg langsomt langs gjerdet, vekk fra porten, mens jeg tittet.

Han ba meg ikke inn, og jeg kjente en lettelse. Så hadde han ikke noen baktanker på denne første daten. Han fulgte meg tilbake til bilen, og jeg sa for høflighets skyld at vi fikk holde kontakten.

Ingen skam

Jeg pustet litt ut da jeg lukket bildøren og startet på hjemturen. Denne mannen var jo helt annerledes enn bildene på profilen. Han var uflidd og gjerrig.

Bortsett fra hjemmekos hørte jeg lite om de felles interessene vi skulle ha. Jeg måtte bare si fra om at dette var en dårlig match, men hvordan?

Dagen etter skrev jeg til ham og takket for kaffen og praten. Men gnisten uteble, skrev jeg. Jeg sa at det var vel det vi skulle prøve å finne ut av, ansikt til ansikt, om det kunne ligge an til noe mer?

Etterpå var jeg nervøs og ventet spent på svar. Det kom et par dager senere. Han skrev at han ganske raskt skjønte at det ville være vanskelig å kommunisere godt med meg, siden jeg hadde så høy utdannelse.

Jeg måtte le litt. Både av lettelse, og over hvordan han rodde seg i land. Men jeg var glad for at møtet vårt tross alt hadde forløpt på en grei og hyggelig måte.

Nå har jeg altså prøvd det, nettdating. Selv om det ikke ble match på første forsøk, vet jeg at det går an å lete videre. På disse møteplassene er alle ute i samme ærend. Jeg synes ikke lenger det farlig å bli gjenkjent. Det er da ingen skam å lete etter en kjæreste. Metoden er bare litt uvant. Å si at man dessverre ikke er interessert i videre kontakt, er heller ikke farlig.

Jeg har bestemt meg for å betale for fire nye uker i denne merkelige nettverdenen og prøve lykken igjen.