Nei, søster, du får ikke bestemme arveoppgjøret

Til min eldre søster

Du har bestandig hatt rollen som sjefen i vår søskenflokk på fire. Nå er foreldrene våre døde, og jeg orker ikke lenger at du bestemmer. 

I arveoppgjøret er vi fire mennesker som alle har rett til å mene noe. Jeg finner meg ikke i at du sier til meg at jeg må tie.

Det slår meg nå at vi har vært venner og vel forlikte fordi vi andre ikke har sagt deg imot. Det har vært du som har bestemt. Da mamma ble syk, bestemte du at hun måtte på sykehjem, og det var du som avgjorde at huset hennes skulle leies ut billig til din sønn. 

Nå har jeg fått nok. Jeg orker ikke å bli overkjørt av deg i alle sammenhenger.

Det sto i avisen nylig at en av fire nordmenn får det vanskelig med familierelasjonene etter arveoppgjør. Nå er jeg redd for at vi kommer til å bli en del av den statistikken. 

Årsaken er ikke meg. Det er du som ikke tåler at vi andre har synspunkter, kjære Else.

Ja, du har vært den som har stilt opp mest for mamma og pappa de siste årene. Det skyldes ikke at du er snillere eller mer oppofrende enn oss, men det faktum at du var den eneste som bodde i deres nærhet.

Nå bruker du dette mot oss, og som et argument for at du må få det du har lyst på. Det finnes rettferdige måter å gjennomføre et ar veoppgjør på. 

Da du og jeg meldte interesse for de samme gjenstandene ble du fornærmet og sa: «Men denne betyr mer for meg. Jeg har vært hos mor og far i alle disse årene, og de sa at jeg skulle få arve kisten ». 

Det holder ikke for meg at du sier det. Hadde mor og far ment at den skulle bli din, hadde de enten gitt den til deg mens de fremdeles levde, eller de hadde skrevet et testamente som sa hva du skulle ha.

Nå er det slik at vi er to som ønsker oss det samme. Derfor mener jeg at vi må ta en loddtrekning. Den som vinner kisten, får ikke gyngestolen. 

Bare slik kan vi komme gjennom dette uten vonde følelser. Ikke glem at vi har vokst opp i det samme hjemmet med de samme foreldrene. 

At du var den førstefødte og tidlig fikk ansvar, betyr ikke at du har førsteretten på alt.

Jeg vet at våre to yngre brødre har et stort storesøsterkompleks. De tør ikke å si deg imot av frykt for at du skal bli sur, sint eller fornærmet. «Så mye betyr det ikke», mumler de. 

Men jeg vet at det finnes gjenstander de kan tenke seg å få med hjem, som du allerede har gjort beslag på. Slik skal det ikke være.

Les også (+) Min sønns nye kjæreste var hans 12 år eldre lærer fra videregående

Alt blir vanskelig med deg

Jeg er helt sikker på at mamma ville ha sagt at vi måtte velge én ting hver. Hvis flere ville ha det samme, måtte det bli loddtrekning. Det var nemlig slik det foregikk da hennes far døde og hun og de to søsknene skulle dele.

Med deg, Else, blir alt vanskelig. Du synes at du fortjener mer enn oss fordi du har hjulpet og støttet foreldrene våre i alderdommen. Ikke glem at du i disse årene fikk en rekke fordeler vi andre ikke hadde, som å låne bilen til far to år i strekk uten å betale de løpende utgiftene på den. 

Vi sa ikke noe på dette, fordi vi forsto selv at det ville ha vært smålig å reagere.

Men nå finnes ikke mor og far mer. Vi er fire likeverdige arvinger, som var like glad i mamma og pappa. De på sin side var like glad i oss alle. 

Det siste de ville ha ønsket, var krangler om hvem som skal ha hva. «Det blir som jeg sier», sa du til meg i går, da jeg forsøkte å snakke rolig til deg om hva vi bør gjøre. Du lot meg ikke snakke ut og påsto at jeg ønsket å lage bråk. 

Men det er ikke sant. Jeg bare uttrykker hva jeg tenker, føler og mener, og jeg vil at oppgjøret skal være rettferdig for oss alle.

Det slår meg nå at vi var venner i alle disse årene fordi jeg ikke har sagt deg imot. Hvis du skal begynne å hate meg nå, bare fordi jeg ikke lar deg velge før jeg plukker med meg noe, synes jeg det forteller mer om deg enn meg.

Jeg håper at du kommer til fornuft. Jeg vil at vi to skal fortsette å være venner.

Lillesøsteren din