Plutselig kjente jeg at svigerfar strøk hånden sin oppover låret mitt

"Du har jo på deg rød neglelakk", sa den nye svigerfaren min opprømt og grep hånden min.

Det var første gangen jeg møtte Thomas sine foreldre. Jeg hadde tatt på meg pene klær, leppestift og neglelakk.

Både Thomas og jeg var voksne mennesker i 30-årene og hadde flere forhold bak oss. Men denne gangen følte vi begge at dette forholdet kom til å vare. Derfor ville jeg gjerne gjøre et godt inntrykk på foreldrene hans.

Ubehagelig

Nå angret jeg nesten på neglelakken.

Pappaen til Thomas, Bent, ville nemlig ikke slippe hånden min. Jeg prøvde å trekke den diskret til meg. Men Bent kunne ikke få øynene fra de røde neglene mine. Han nærmest kjærtegnet fingerspissene mine på en måte som føltes ubehagelig.

Da han endelig slapp taket, passet jeg på å legge hendene sånn at han ikke fikk øye på neglelakken igjen. Da vi hadde hilst på hverandre like før, hadde han også holdt hånden min fast altfor lenge. Jeg ble stående i en ubehagelig posisjon, med brystene i synsfeltet hans.

Bent satt nemlig i rullestol etter at en hjerneblødning hadde gjort ham lam fra livet og ned for noen år siden. Thomas hadde fortalt at faren hadde vært en skikkelig livsnyter før hjerneblødningen, så jeg var forberedt på å møte en verdensvant mann på tross av rullestolen. Men jeg hadde ikke forventet en så utilslørt interesse for mine kvinnelige former.

Jeg visste ærlig talt ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det. Jeg så over mot Thomas og mamma Eva, men de var i gang med en annen samtale på deres side av bordet.

Tolket jeg feil?

Jeg visste at Thomas var veldig glad i faren sin. Derfor var jeg forsiktig med å nevne oppførselen hans da vi kom hjem. Jeg ymtet forsiktig frempå med å si at faren åpenbart var ganske glad i damer. Thomas svarte at han var en festlig kar i sin tid, men at livet nå var svært begrenset på grunn av rullestolen.

Jeg spurte om Thomas ikke hadde lagt merke til hvordan faren hadde sett på meg da vi kom inn. Thomas lo og sa at der tok jeg nok feil. Faren ville aldri gjøre noe sånt mot kjæresten hans. Thomas sa at handikappet hadde svekket reaksjonsevnen til faren og mente jeg hadde misforstått hele situasjonen.

Thomas mente altså at farens blikk hadde dvelt så lenge ved brystene mine bare fordi han brukte lang tid på å flytte øynene. Jeg ble selv i tvil om hvorvidt jeg hadde opplevd situasjonen korrekt. Var Bent bare en gammel stakkar som slet med alminnelig oppførsel?

Til daglig bodde Bent på et sykehjem like ved huset deres, der Eva fortsatt bodde. Tidligere hadde han vært direktør i en mindre bedrift, og han hadde vært aktiv i kommunepolitikken.

Dette livet var nå byttet ut med den monotone tilværelsen på sykehjemmet. Kanskje det ikke var så rart at han hadde blitt opprømt over å møte et nytt menneske da Thomas hadde introdusert meg for ham?

Et sjokk

Nesten gang vi skulle besøke Eva og Bent hadde jeg faktisk glemt hele episoden. Igjen ble vi sittende på samme måte rundt bordet. Thomas og moren satt på den ene siden, mens jeg satt ved siden av Bent på den andre siden. Thomas snakket engasjert med Eva om jobben sin.

Det tok ikke lang tid før Bent ga meg et kompliment. Han sa at kjolen min var så fin. Jeg takket for komplimentet. Bent lente seg over mot meg. Ja, han bøyde seg faktisk så langt det var mulig å komme mens han satt i en rullestol. Så spurte han lavt om jeg var en sånn som hadde på frekt undertøy under kjolen.

Jeg fikk et aldri så lite sjokk. Det ble ikke mindre da Bent begynte å gni hånden mot armen min, som hvilte på armlenet. Jeg fikk lirket løs armen min fra den insisterende berøringen. Heldigvis kunne han ikke følge etter.

Men hva i all verden skulle jeg svare? Jeg reiste meg og gikk på toalettet. Jeg kunne ikke huske noen gang å ha opplevd en så pinlig situasjon i et familieselskap. Bent overskred alle grensene mine. Men handikappet hans gjorde det vanskelig for meg i si fra.

Da vi kom hjem, mente Thomas nok en gang at jeg overdrev. Jeg hadde sikkert misforstått farens humor. Bent hadde problemer med å være så morsom som han engang hadde vært, fordi hjernen arbeidet langsommere.

Jeg sa ikke imot ham, for det ante meg at det ville ha ført til en krangel. Men denne gangen var jeg ikke i tvil om hva jeg hadde opplevd. Det betød ikke at jeg hadde noen løsning på hvordan jeg skulle forholde meg til den upassende oppførselen. Derfor forventet jeg at det samme skulle gjenta seg neste gang vi besøkte dem.

Les også (+) Jeg tok med barna og flyttet inn hos Dagfinn. Det skulle jeg komme til å angre på

Han befølte meg

Slik gikk det da også. Jeg ble plassert ved Bents rullestol, mens Eva og Thomas satt på den andre siden av bordet. Vi hadde ikke sittet lenge før jeg merket at Bent strøk hånden sin oppover låret mitt under bordet. Jeg skvatt til og rykket bort med stolen sånn at han ikke kunne nå meg.

I samme øyeblikk møtte jeg blikket til Eva. Hun hadde registrert det lille opptrinnet. Jeg holdt fast ved blikket hennes. Jeg skjønte straks at Eva visste godt hvordan Bent kunne finne på å oppføre seg. I øye­kroken så jeg at Thomas også hadde fått med seg hendelsen.

Eva sa til Thomas at han ikke hadde fått snakket med faren i dag. Hun foreslo derfor at han og jeg byttet plass, så kunne Eva få snakket litt med meg også.

Jeg var dypt takknemlig for at hun gjorde dette. Fra den dagen av var bordplasseringen alltid sånn når vi kom på besøk til dem. Thomas satt ved siden av faren, og jeg satt sammen med Eva.

Bent stirret stadig vekk på meg, men det hjalp veldig at vi hadde bordet mellom oss. Det hadde også den fordelen at jeg lærte Eva mye bedre å kjenne. For hun viste seg å være både morsom og klok. Jeg er blitt svært glad i henne.

Respekt

Thomas og jeg hadde heller ikke noe uoppgjort rundt saken lenger. Han hadde sett farens upassende oppførsel. Fra nå av sørget han for å komme mellom faren og meg når Eva ikke var der og reddet situasjonen.

Jeg kan ikke si at jeg føler jeg er blitt så veldig godt kjent med Bent. Men vi har i hvert fall kommet til et punkt hvor vi har helt alminnelige samtaler over bordet.

Jeg føler også at han har fått mer respekt for meg – i hvert fall så lenge bordplaten er mellom oss.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle