Jeg ble mor for mine to barnebarn. Til slutt måtte jeg ta drastiske grep

Jeg var nylig blitt enke da Frank fortalte at han og Line ventet barn. Jeg ble veldig glad. Det var så hyggelig at familien vår skulle bli større, og det var fint å få noe gledelig å tenke på midt i sorgen etter Olaf.

Frank hadde møtt Line nord i landet da han var der i anledning jobb. De hadde forelsket seg, og hun flyttet raskt til vår by. En søt og sjarmerende jente, syntes jeg den gangen, som også hadde en kjapp replikk og mye humor.

Så viste det seg at det skulle komme tvillinger – til stor glede for oss alle. Line var vel den eneste som var litt skeptisk til hvordan det kom til å gå.

To på én gang hadde ikke vært drømmen hennes.

– Men når det nå en gang er slik, gleder jeg meg til å få dem, sa hun og klemte meg.

– Det kommer til å gå så fint. Ungene vil jo få en ansvarlig farmor i tillegg til to flotte foreldre, sa jeg og ante heldigvis ikke den gang hvor mye ansvar jeg skulle bli nødt til å ta.

Jeg var stadig innom for å hjelpe til etter at Eva og Adam var født. Line var sliten, og hun var alltid så takknemlig for at jeg kom.

Jeg gjorde rent i leiligheten deres én gang i uken, og jeg gikk mange og lange turer med barna, slik at hun skulle få sove ut. Jeg bakte også kaker og brød som de kunne ha i fryseren.

– Dere får si fra når dere blir lei av meg, pleide jeg å si. Men nei, tvert imot, jeg var redningen for dem, bedyret de begge to.

Jeg trodde jeg gjorde dem en tjeneste, men i ettertid har jeg forstått at all min hjelp passiviserte dem, så de ikke tok tilstrekkelig ansvar selv.

Jeg trodde at min hjelp ville frigjøre verdifull tid som de kunne bruke på hverandre og på barna. Men i stedet gikk Line ut med venninnene sine, og Frank trente med kamerater. Hus og barn trengte de ikke å bekymre seg for, de hadde jo meg.

Sjokk

Jeg så at både Frank og Line var umodne når det gjaldt å ta ansvar for barn og familieliv, likevel trodde jeg at de seg imellom hadde et godt forhold. De var alltid hyggelige både mot meg og mot hver­andre når jeg var i nærheten.

Derfor kom det som et sjokk at Line ikke ville mer. Hun ville flytte tilbake til hjemstedet sitt. Jeg forsøkte å snakke henne fra det, men det nyttet ikke.

– Bare snakk i vei, men du skal vite at ingenting kan få meg fra dette. Jeg har tatt et valg, sa hun bestemt.

Frank gråt av fortvilelse. Han var sint og redd for å miste familien sin. Tenk om han nesten ikke fikk se ungene?

Eva og Adam hadde akkurat fylt tre år da Line erklærte samlivsbruddet.

Frank hadde ikke hatt mistanke til at noe var galt. Line, som ellers var så snakkesalig, hadde holdt tett om dette. Det vi ikke visste da, var at hun hadde klekket ut en klar plan for hva som skulle skje videre.

Og jeg må si at jeg til dags dato ikke forstår valget hennes. For hvordan kan en mor reise fra barna sine og tilsynelatende glemme dem etterpå?

Hun ønsket nemlig ikke å ta med ungene nordover og ville derfor at Frank skulle ha omsorgen.

– Jeg vil ha friheten min tilbake. Jeg passer ikke inn i en familierolle, sa Line.

Det nyttet ikke å snakke henne til rette. Barna hadde det best hos Frank, fastholdt hun. Selv var hun lei av rutiner og ungemas.

Line var nok ikke så tøff som hun lot som, for hun gråt den dagen hun dro, og ba meg innstendig om å være til stede i barnas liv, slik jeg hadde vært til nå.

– At du er hos ungene, gjør meg tryggere, sa hun.

Samværsordningen skulle de komme tilbake til, for ungene var for små til å reise med fly alene, og hverken Line eller Frank hadde særlig god økonomi.

Line lovet at hun skulle komme nedover en helg hver måned, bare hun hadde fått seg en jobb.

Frank var knust. Jeg tok med barna etter at Line hadde reist, og lot dem bo hos meg. Det ble fryktelig slitsomt etter hvert. Én ting er å komme på besøk, en annen ting er å ha ansvaret for to viltre treåringer døgnet rundt.

Les også (+): Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer

Ingen god rollemodell

Da ungene hadde bodd hos meg i et par måneder, orket jeg ikke mer og måtte be Frank komme og hente dem.

I denne perioden var jeg sint på Line, som bare overlot alt ansvaret for barna til Frank og meg.

For i løpet av det første halve året klarte hun å komme nedover bare én helg, og da var ungene veldig reserverte overfor henne.

Det fløt hjemme hos Frank. Han klarte ikke å lage system på noe, og jeg så at han var så sliten til tider at han nærmest kunne stå og sove.

Jeg bidro så godt jeg kunne. Vasket og ryddet. Jeg avlastet ham annenhver helg, men kjente at det tok på. Jeg var ikke skapt til å være mamma en alder av over 60 år.

I tillegg fulgte jeg opp en del praktiske gjøremål – som foreldremøter i barne­hagen, var hjemme med tvillingene når de var syke, og sørget for at de hadde rene og pene klær.

Slik holdt vi på i nesten tre år.

Frank gjorde så godt han kunne, det var bare ikke godt nok. Jeg så tydelig alle de feil jeg hadde gjort som mor da Frank vokste opp.

Jeg hadde skjemt ham bort, ikke lært ham til å ta ansvar. Han så ikke når det fløt over av rot, la ikke merke til hva som var skitne og hva som var rene klær. Ikke klarte han å lage sunne og gode måltider heller, det ble oftest ferdigmat.

Dette preget også ungene, for maken til kresne barn har jeg ikke opplevd. De likte ikke stort annet enn godterier, pølser og pizza.

Kontakten med Line avtok mer og mer. Det året ungene skulle begynne på skolen, fikk vi vite at hun hadde giftet seg og ventet barn. Aldri har jeg sett Frank så bitter og sint som da han fikk vite dette.

Han på sin side klarte ikke å holde på damer. Han hadde noen kjærester i årenes løp, men jeg tror jentene ble skremt når de fikk se hjemmet hans.

Noe må det i alle fall ha vært, for Frank er kjekk å se på og skulle i utgangspunktet ikke ha problemer med å få seg en venninne.

Så ble jeg syk. Jeg måtte gjennom flere operasjoner i en vond arm, og jeg var plaget av svimmelhet. Det førte til at jeg ikke hadde ork og kapasitet til å holde oversikten over Frank og ungene, slik jeg hadde gjort gjennom årene.

Eva og Adam hadde da begynt i tredje klasse og var helt tydelig sjefene i huset. Frank orket ikke å sette grenser, han taklet ikke konflikter med barna. Derfor fikk de full kontroll på hjemmebane.

Under min sykdom holdt vi stort sett kontakten per telefon, og det var ikke få ganger jeg hørte tvillingenes stygge og uforskammede munnbruk i bakgrunnen.

Eva var som en vilter gutt og tydelig preget av å leve sammen med Frank og broren sin. Frank var definitivt ingen god rollemodell for barna.

Da jeg etter lang tids sykdom endelig kom meg en tur bort til dem, fikk jeg nesten sjokk. Rotet var ubeskrivelig. Alt fløt.

Jeg ble kvalm og skamfull på min sønns vegne og sa rett ut til Frank at jeg ikke orket å være der. Jeg klarte ikke å ta fatt på all denne skitten og rotet.

Synet av leiligheten slapp ikke taket i meg, og jeg forsto at barna ikke kunne vokse opp under slike forhold.

Les også (+): Svigerfar var alene, men det er grenser for hvor mye andre skal stille opp!

Barnevernet

Min første tanke var å ringe Line og be henne hente ungene. Men det slo jeg fra meg. Hun var ikke interessert likevel. Hun hadde lukket den døren for godt og startet et nytt liv.

Det ble til at jeg kontaktet barnevernet og forklarte saken. Jeg måtte snakke med noen, selv om jeg vegret meg for å gjøre det uten at Frank visste om det. Frank var sint på meg i begynnelsen. Han følte seg sviktet og forrådt av sin egen mor, sa han.

Heldigvis gjorde jeg det rette.

Barnevernet tok grep og satte i gang ulike tiltak for å bedre hele livssituasjonen for både Frank og barna.

Frank ble kurset i å sette grenser og holde orden i hjemmet. De fikk tilbud om hjemmehjelp, og ungene har fått en avlastningsfamilie som de elsker å være hos.

Annenhver helg er de på en liten gård utenfor byen. Der er det katter, høner, hester og griser. De har lært seg til å spise sunnere mat, og manerene deres er betraktelig forbedret.

Jeg ser at Frank har det mye bedre nå. Han takler papparollen, og det er fin balanse mellom ham og barna. Men det tok litt tid før han klarte å takke meg og innrømme at jeg hadde gjort et riktig valg da jeg søkte hjelp utenfra.

En dag jeg kom på besøk, hadde han og barna bakt boller og dekket et hyggelig kaffebord. Ungene leste hvert sitt dikt som de hadde laget, om hvilken snill bestemor jeg var og hvor glad de var i meg.

– Og det skal du vite, mor, at det er jeg også, sa sønnen min høytidelig. – Jeg var sint på deg for at du kontaktet barnevernet. Men i dag vil jeg takke deg for at du tok en så klok avgjørelse, sa Frank og ga meg en god klem.

Dette øyeblikket, da jeg fikk anerkjennelse både fra sønnen min og fra barna, er en av de fineste stunder i mitt liv.

Det er en myte at barnevernet bare er ute etter å ta barna fra foreldrene. Tvert imot, de er en ressurs som kan brukes for å bedre barnas hverdag. Det er i alle fall vår erfaring.

Det har falt en byrde fra skuldrene mine, og jeg kan puste ut. Nå har Frank fått en kontaktperson innen barne­vernet, en han kan ringe til og få veiledning av.

Og jeg kan bake brød og kaker de kan ha i fryseren, slik jeg gjorde før, for av og til hjelper jeg dem i hverdagen – som alle bestemødre gjør.

I dag er jeg bare farmor og slipper rollen som hushjelp og mamma ved siden av. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen barnevernet har gitt Frank og barna.

Nå håper jeg Frank snart finner seg en kjæreste, for det synes jeg han fortjener.

Han har forandret seg mye det siste året, og jeg vil tro at utgangspunktet for å bygge opp et nytt forhold også er mye bedre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Svigermor foraktet meg fra dag én. En dag kalte hun meg inn til en prat på tomannshånd

Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen