DE BLÅ SIDENE
Én dag skal jeg fortelle datteren min sannheten
Jeg skylder datteren min å fortelle henne sannheten. Dette er min sterke historie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Menn som svikter, menn som lyver og bedrar. Det finnes uhorvelig mange slike historier, og det er like leit å lese dem hver eneste gang.
Selv blir jeg nedtrykt når jeg blir minnet om hvor ansvarsløse noen mennesker er. Jeg vil nå dele min sterke historie.
Sjarmerende sjef
For syv år siden var jeg en ung og naiv kvinne på 26 år. Jeg hadde akkurat flyttet fra et lite sted nord i landet, til Trondheim, der jeg hadde fått en spennende jobb i et stort firma som drev med dagligvarer.
Et mangeårig kjæresteforhold var avsluttet, og jeg så frem til å begynne på nytt. Jeg drømte om å finne en mann å dele resten av livet med, en å stifte familie med.
Det som skjedde, var at jeg ble sjekket opp av en 12 år eldre sjef. Han var barsk og sjarmerende, og det hjalp ikke at han var gift og hadde to små barn. Jeg ble betatt og bergtatt. Da han inviterte meg på hotelltur, sa jeg ja, og det kriblet i hele meg.
Jeg ble en familiemanns elskerinne i de neste månedene, og jeg skammer meg når jeg sier at jeg ikke ofret kona hans en tanke.
Han sa at han var forelsket i meg, og blåøyd og dum som jeg var, trodde jeg at det gikk mot en skilsmisse for hans del. Da skulle det bli ham og meg.
Å tenke tilbake på denne tiden er flaut. Jeg skammer meg når jeg ser hvor tankeløs og dum jeg var. Men når du står midt oppi ting og er ny på et sted, er det lett å bli besnæret og urealistisk.
Ble rasende
Etter å ha hatt et intenst forhold i fire måneder, oppdaget jeg at jeg var gravid. Jeg har alltid vært motstander av abort og fikk sjokk, for jeg hadde brukt prevensjon.
Hva kom til å skje nå? Kanskje forsto jeg intuitivt at min hemmelige kjæreste ikke ville bli særlig glad.
Han ble rasende på meg og sa at jeg hadde lurt ham med hensikt. Han ba meg om øyeblikkelig å si opp stillingen min og komme meg bort, for han ville ikke se meg for sine øyne mer. Jeg sto der og hørte ham beskylde meg for å være manipulerende og ond, og bena mine skalv.
– Du tar abort, hvis ikke kan jeg ikke stå for mine handlinger, truet han.
Jeg bestemte meg for å bære frem barnet, rett og slett fordi jeg innså at jeg ikke ville klare å ta abort. For å redde meg selv, sa jeg opp stillingen min og fikk jobb i en annen by. Jeg bestemte meg for å oppgi far som ukjent den dagen barnet mitt kom til verden. Jeg hadde ikke noe valg, tenkte jeg.
Bare de som har gått gravid alene, uten en partner å støtte seg til, vet hvor ensomt det er. Jeg følte at min tilstand var en skam.
– Ingen far? sa moren min, og jeg forsto at hun bebreidet meg.
– Skal du virkelig la ham slippe unna? sa venninnen min, og siktet til barnefaren.
Jeg måtte forsvare mitt valg overalt, hele tiden, og derfor ville jeg ikke snakke om det. Når jeg kom hjem fra jobb, låste jeg meg inne i den lille leiligheten min.
Ny kjæreste
Jeg var fire-fem måneder gravid da noen gamle venninner insisterte på at jeg måtte bli med på en kunstutstilling en søndag. Motvillig lot jeg meg overtale. Magen var begynt å bli litt stor, men var lett å skjule under en romslig genser.
Jeg så på meg selv i speilet og sukket. Helt ærlig så hadde jeg litt blandede følelser om det som skulle skje noen måneder frem i tid. Frykten for at jeg ikke skulle bli noen god mor, uroet meg veldig.
Hvordan kom vi i snakk, egentlig? Jeg klarer ikke å huske øyeblikket, men det som skjedde, var at en fremmed mann på min alder henvendte seg til meg da jeg sto og betraktet et bilde av en kvinne som ventet barn.
– Er det ikke vakkert? Jeg kan ikke forestille meg noe flottere enn en gravid dame, sa han.
Jeg følte at han hadde avslørt meg, at han så hvordan det var fatt med meg. Men i dag vet jeg at det bare var innbilning. Den dagen ble jeg kjent med Thomas, en frilansskribent og fotograf som akkurat hadde avsluttet et samboerforhold, og som savnet sin bonusdatter.
Han ba om å få telefonnummeret mitt da jeg skulle dra hjem med venninnene mine. Jeg ga ham det og sa:
– Men jeg er gravid, så på en måte er jeg ikke tilgjengelig.
Jeg regnet helt ærlig ikke med å høre fra ham. Hvilken mann ville fatte interesse for en som bar på en annen manns barn?
Allerede dagen etter fikk jeg en tekstmelding fra mannen jeg hadde snakket så hyggelig med. Han lurte på om vi skulle gå ut og ta en kopp kaffe sammen. Jeg var i tvil, men sa ja.
Jeg satt på en stol, flere måneder på vei, og hørte en mann si at han var fascinert av meg.
– Kan vi ikke bli bedre kjent? foreslo han.
Jeg minnet ham igjen på at jeg skulle bli mor, og at han helt sikkert ville få det bedre om han fant en kvinne som kunne bære frem hans eget barn.
– Det er deg jeg vil bli kjent med, svarte han.
Så ble vi kjærester, og jeg fikk en mann som strøk meg over magen og sa at jeg var vakker. Jeg fikk en kjæreste som sa at han så på mitt barn som sitt også. Han ville at vi skulle være sammen om ansvaret. Det var for godt til å være sant. Iblant ble jeg rammet av en akutt frykt for at han bare drev en grotesk lek med meg.
Men kjærligheten var ekte og varm. Da jeg fødte Elise, hadde jeg Thomas ved min side. Han holdt meg i hånden. Han tok jenta mi i armene sine og var så stolt som bare en pappa kan bli. Hun ble oppkalt etter hans mormor, som han var så glad i.
Les også (+) Ingen ville være venner med meg på skolen. Så kom Malene
Tok aldri kontakt
I år er det syv år siden jeg fant min drømmemann, og vi har fått to barn til sammen. Vi er en lykkelig småbarnsfamilie og har tre døtre som alle forguder faren sin.
Han gjør ingen forskjell på dem, men elsker dem like høyt, og vi har det så utrolig fint sammen.
Mannen jeg hadde et forhold til, har aldri tatt kontakt med meg. Jeg tror han vet at jeg fødte barnet vårt, men han har ingen rettigheter. Hans navn står ikke i noen papirer.
For Elise er det bare én pappa i verden, og det er Thomas.
En dag skal jeg fortelle henne sannheten, det skylder jeg henne. Men hun kommer ikke til å være i tvil om hvem som endret tilværelsen min fra den dypeste fortvilelse til den største glede.
Vår historie er en påminnelse om at det finnes gode og flotte menn. Menn som går utover sine oppgaver og roller og gir av seg selv. Jeg elsker min Thomas høyere enn meg selv. Resten av livet skal jeg fylles av takknemlighet når hans navn blir nevnt.