De blå sidene
Alle sier det er trist for barn når foreldre skilles. Min historie er annerledes
Mine foreldres skilsmisse har lært meg hvor viktig det er å trives sammen som par og ikke bli i et forhold som ikke fungerer.
Jeg har mange lyse minner fra oppvekstårene. Jeg var utadvendt og hadde lett for å få venner. Trivdes på skolen og var opptatt med venner og lek i fritiden.
Når jeg tenker over det i ettertid, ser jeg at det var ute jeg var trygg og glad. Hjemme var jeg trist og redd. Jeg bodde sammen med moren og faren min, som begge var meget opptatt av jobbene sine.
I grunnen hadde jeg ikke noe nært forhold til noen av dem og trivdes best når jeg var alene med hushjelpen.
Mor og far var mye borte, men når de var hjemme samtidig, da kranglet de. Jeg kan ikke huske at de noen gang var enige om noe, og jeg minnes at jeg ofte satt i en krok og holdt meg for ørene. Jeg ble redd av kranglingen deres.
– Dere må ikke slåss. Kan dere ikke være venner sånn som andre mammaer og pappaer? sa jeg da jeg var fem år.
Da hadde jeg vært såpass mye på besøk hjemme hos lekekameratene mine at jeg hadde sett at sånn krangling som hos oss ikke var vanlig mellom foreldre.
– Vi slåss ikke, vi diskuterer, og det må voksne få lov til, svarte mamma skarpt.
Pappa sa ikke noe, han bare dukket ned i en avis. Hva «diskutere» var, visste jeg ikke, men jeg var sikker på at det var en måte å slåss på.
Hvis ikke foreldrene mine kranglet, var det helt stille mellom dem. Jeg vet ikke hva jeg syntes var verst. Den tunge, dystre stillheten eller skrik og kjefting.
Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Stille og innadvendt
Etter hvert som jeg ble større, misunte jeg mer og mer venninnene mine som hadde så koselige foreldre. Jeg likte å være på besøk hos dem og oppleve den hyggelige atmosfæren.
De hadde foreldre som spøkte og fleipet, som ga hverandre klemmer og som lo og pratet sammen. Det var noe jeg aldri hadde opplevd med mine foreldre.
Det var mens jeg gikk på ungdomsskolen jeg innså at jeg ikke lenger holdt ut de utrivelige forholdene hjemme. Jeg forandret meg fra å være en utadvendt og humørfylt jente til å bli stille og innadvendt.
Utryggheten hjemme holdt rett og slett på å ta livsgnisten fra meg. Selv om jeg fortsatt trivdes på skolen og med vennene mine, ble problemene hjemme for vanskelige å takle.
Og plutselig, en helt vanlig dag i klassen, begynte jeg å gråte. Ingen hadde sagt eller gjort noe, tårene bare kom helt av seg selv. Jeg sprang ut, men gråt så mye at jeg måtte sette meg utenfor i trappen. Litt senere kom læreren ut til meg.
– Jeg satte de andre i gang med noen oppgaver, så hvis du trenger å prate, har vi tid nå, sa hun vennlig.
Der og da rant alt ut av meg. Jeg fortalte om all kranglingen, ensomheten hjemme og hvor selvopptatte og urettferdige jeg syntes foreldrene mine var.
Læreren trøstet og lyttet oppmerksomt til alt jeg fortalte. Det var veldig godt å få det ut.
– Nå går du hjem, og i ettermiddag forteller du foreldrene dine akkurat hvordan du har det, sa den snille læreren min.
Hjemme klarte jeg ikke å ta meg til noe som helst. Jeg følte meg helt tom, satt bare og stirret i veggen. Da mor og far omsider kom hjem, var de midt i en politisk diskusjon.
Som alle deres diskusjoner utviklet det seg til en heftig krangel. Jeg brøt ut i en voldsom gråt. De tidde et øyeblikk og så forskrekket på meg.
– Har du vondt noe sted? spurte mamma.
– Jeg har vondt i sjelen, gråt jeg. – Det har jeg hatt fra jeg var et lite barn, på grunn av all uhyggen dere to sprer her hjemme med krangelen og uvennskapet deres. Dere er to store egoister som aldri har tenkt på at det også bodde et barn her i huset, skrek jeg ut.
Jeg gråt og hikstet mens alt jeg hadde villet si i over ti år, endelig kom ut. Etterpå ble det helt stille. Det eneste jeg hørte, var min egen snufsing og kaffetrakteren som surklet.
Plutselig begynte moren min å gråte. Hun la ut om hvor lei seg hun var for alle problemene de hadde skapt.
– Jeg angrer så fælt. Ungen min, kan du tilgi meg, gråt hun.
Pappa sa ikke noe, men virket brydd og forlegen. Han hadde et underlig uttrykk i ansiktet, det så ut som om han også var på gråten.
Det endte med at vi ble sittende og snakke sammen til langt på natt. Jeg fikk høre at de hadde tenkt å gå fra hverandre allerede noen måneder etter de giftet seg.
De hadde innsett at de var for forskjellige, og at ekteskapet hadde vært et feilgrep.
– Men så oppdaget jeg at vi skulle ha deg, og vi bestemte oss for å fortsette likevel. Vi trodde at når vi fikk et barn sammen, ville vi få flere ting felles også, sa mamma.
Men ekteskapet ble aldri bedre, de følte begge at de aldri egentlig hadde hørt sammen. De var nok forelsket i starten, men det ebbet fort ut.
Et forhold bygger jo mye på at to personer trives i hverandres selskap, føler samhørighet og kan småprate sammen.
– Jeg synes dere skal skille dere, sa jeg og ble litt forskrekket over at jeg virkelig mente det.
Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min
Skilsmisse
Nå er det tre år siden mamma og pappa ble skilt. Separasjonen ble ordnet bare noen dager etter at vi hadde den oppklarende samtalen. De solgte huset og fikk en god sum for det.
Pappa flyttet til sjøen, et par mil ut i fjorden. Det hadde han alltid ønsket. Mamma flyttet til en stor, koselig leilighet her i byen, med flott utsikt og stor terrasse. Der stortrives hun.
Mitt forhold til dem begge ble helt forandret i løpet av kort tid. Nå kan jeg sitte og snakke med hver av dem i timevis, noe jeg aldri tidligere hadde gjort. Vi kan le og finne på spennende og morsomme ting sammen.
Og pappa, som alltid var så stille og mutt når han ikke kranglet med mamma, har tødd opp til en livlig fyr med glimt i øyet.
Vi har hatt mange fine fisketurer sammen, og pappa har fått gode, morsomme venner på det lille stedet hvor han bor. Jeg bor fast hos mamma, men besøker pappa ofte og har også mitt eget rom der.
Det aller fineste er at de ikke har kranglet en eneste gang etter de ble skilt. Nå kan de snakke sammen og være venner.
Det er jeg veldig glad for, men jeg vet at de aldri kan fungere som par. Da vil krangelen blusse opp igjen.
Jeg vet at folk flest mener at skilsmisse er det verste en familie, og spesielt barna, kan gjennomgå. Men for oss ble skilsmissen et gode for oss alle tre. Jeg har lært en god ting av ekteskapet til foreldrene mine.
Nemlig hvor viktig det er å trives sammen som par. Sette av tid til hverandre og gjøre ting sammen. Å pleie kjærligheten er det aller viktigste.
Og hvis begge er klar over at de har gjort et galt valg ved å gifte seg, er det bedre å komme seg ut av ekteskapet så fort som mulig. For det finnes bare ett liv for oss alle.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 25/03 2024, og sist oppdatert 26/03 2024.
