Jeg var livredd stefaren min. Mamma skjønte ingenting

Ingen som så meg sent i tenårene, ville ha trodd det var samme menneske om de så meg i dag. Jeg er blitt en vanlig person.

Den gangen var jeg så full av narkotika og alkohol at jeg enkelte ganger ikke evnet å hilse på folk jeg kjente når jeg møtte dem. Nå har jeg fått det mange med misnøye kaller et A4-liv. Jeg vet ikke om noe bedre enn å leve helt alminnelig, og for meg er det ingen selvfølge at det er slik.

Misbrukt

Historien begynner med barndommen. Jeg vokste opp med en mor og en stefar. Min egentlige pappa husker jeg ikke, og det skyldes at han aldri var inne i bildet som far. Jeg tror ikke engang at han og mamma hadde et ordentlig forhold.

Stefar kunne være verdens morsomste, men også farligste og slemmeste mann. Med det påstår jeg ikke at han var i stand til å drepe, men jeg trodde at han var det.

Fra jeg var fire-fem år gammel var jeg sikker på at han bestemte over alle. Ville han komme inn på rommet mitt og legge seg ved siden av meg med godhet og latter, eller ville han stå med en pisk over meg og si at jeg måtte gjøre som han sa?

Jeg visste aldri. Det eneste jeg visste var at jeg måtte følge hans ordrer og ønsker.

Misbruket foregikk i flere år, og moren min merket det ikke. Hun var så neddopet av beroligende tabletter at alt passerte i en slags tåkedis. Hun hadde nerver og «gikk i frø» for den minste ting. Hjemme hos oss var det stefar som ordnet opp og bestemte. Han kjørte mamma til butikken, legen og apoteket, og hun gjorde sine ærend, kom hjem og la seg på sofaen med et pledd over seg.

Havnet i et dårlig miljø

Men mamma var snill. Hun ga meg gode klemmer og sa at jeg var pen. Hun stakk til meg litt penger, så jeg kunne kjøpe sjokolade.

Jeg har i grunnen ingen ting vondt å si om henne, for hun var psykisk syk og dessuten så godtroende at hun ikke i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg hva som foregikk.

Stefaren min døde. Heldigvis, tør jeg si nå. Jeg var 14 år, og mine verste redsler ble med ett borte. Man skulle tro at jeg derfra kunne gå inn i et normalt ungdomsliv fordi det ikke lenger var noe å være redd for. Men nei. Jeg søkte mot feil personer og havnet i et dårlig miljø, der alle brukte rusmidler. De fleste var mange år eldre enn meg.

Hvorfor tok jeg et så dumt valg når jeg endelig kunne få det godt? Det er ubegripelig, men også begripelig.

Følte meg fri

I dag ser jeg at det var alt det vonde jeg bar på, som drev meg ut på skråplanet. Det var så mye vondt som hadde skjedd, og som jeg ikke kunne snakke med noen om.

I et forsøk på å løpe fra skammen, fortvilelsen og smerten, sa jeg ja takk til det jeg ble tilbudt. Hasj, tabletter, hjemmebrent – det spilte ingen rolle. Når jeg ble ruset, følte jeg meg befridd fra alle de vonde tankene og minnene.

Jeg deler historien min for å få sagt at den ikke er unik. De aller fleste som ruset seg i mitt miljø, hadde triste historier. De kom ikke fra bra hjem. De løp fra sorgene sine, de også, og endte med å løpe fra seg selv.

Det rare er at vi aldri snakket om hva sorgene var. «Jeg orket ikke mer», var en setning som gikk igjen. På en måte er jeg glad jeg fikk erfaring i å være langt nede. For når du har ligget i rennesteinen, vet du virkelig å sette pris på det alminnelige.

Det må legges til at jeg aldri bodde på gaten. Moren min forsto ikke engang hva jeg drev med da jeg sa ja takk til å ta imot behandling. Det sier mye om henne, men skyldtes også at jeg hadde en offisiell og god forklaring på hvorfor jeg måtte fortsette å bo hjemme. Jeg tok opp fag fra videregående skole.

Selvfølgelig var det en bløff. Jeg søkte opptak, kom inn, søkte studielån og fikk penger. Jeg jobbet aldri med skole. Når jeg ikke var hjemme, sa jeg til moren min at jeg sov hos venninner eller hos kjæresten min. Hun trodde alltid på meg.

Fikk hjelp

Da jeg var 20 år gammel, var det moren til en tidligere venninne av meg som tok affære. Hun sa at hun ikke ville la meg leve livet på den måten.

Fordi hun var vennlig og myndig samtidig, klarte jeg ikke å protestere. Jeg ble dratt med hjem til henne, fikk dusje, ble servert middag og ble pakket inn i et stort og varmt teppe. Dagen etter kom en venninne av henne, som jobbet i rusomsorgen, og vi ble enige om at jeg skulle reise til et rehabiliteringssted.

At hun torde bry seg, betydde alt. Jeg hadde brukt rusmidler i flere år, men var innstilt på å komme meg ut av det dårlige miljøet.

Fortalte om stefaren min

Underveis i rehabiliteringen kom det magiske spørsmålet, nemlig hvorfor jeg begynte å ruse meg. Vi satt i en samtalegruppe, og en jente hadde fortalt at hun ble utsatt for overgrep. At hun gråt gjorde et voldsomt inntrykk på meg.

Hun ble spurt hvordan hun følte seg etter at hun hadde fortalt gruppen om overgrepene. Hun svarte at hun følte seg lettet.

For første gang klarte jeg også å sette ord på hva jeg gikk gjennom som liten jente. Jeg fortalte om stefaren min som kom til meg om natten, og om en mamma som hverken så eller hørte det som skjedde.

Jeg forklarte hvor vondt det var å bære på de vonde følelsene og ikke kunne snakke med noen om dem. De andre satt helt stille og lyttet. Jeg ble også spurt hvordan jeg følte meg etter å ha fortalt gruppen om overgrepene. Jeg hørte min egen stemme svare at jeg var lettet.

Min livredder

Siden da har jeg fokusert på hvordan jeg skal klare å bære på det vonde, uten at det ødelegger meg. Å flykte er ikke lenger et alternativ. For den eneste jeg rømmer fra, er meg selv. Ingen kan rømme fra det man har erfart og opplevd. Å fortrenge det er heller ikke bra.

Sannheten er at jeg både som barn, ungdom og ung voksen lengtet etter det normale livet. Jeg ønsket meg en sånn tilværelse som venninnen min hadde. Hjemme hos dem var det trygghet, harmoni, latter og ro. Der følte jeg meg trygg og tatt vare på.

Det var mammaen til venninnen min som ble min livredder. Hun så meg og tok tak i meg. I dag ser jeg på henne som min reservemor. Det er henne jeg ringer hvis jeg trenger trøst eller støtte – eller bare en moden og klok person å snakke med.

Les også (+) Hvor­for vi all­tid møt­tes hjem­me hos meg, skjøn­te jeg ikke før for­hol­det var over

Et helt gjennomsnittlig liv

Den gamle venninnen og jeg er nå blitt bestevenninner. Vi er blitt mødre, og vi treffes med jevne mellomrom. Jeg er en vanlig mamma i et gjennomsnittlig hjem. Vi har en gammel bil, og jeg har en helt ordinær jobb i en butikk.

Tryggheten min nå er at alle rundt meg kjenner min historie og vet hva jeg gikk igjennom. Samtlige hjelper meg å bære det som ikke er til å bære.

Jeg håper at historien min kan være til hjelp for andre. Har du opplevd noe forferdelig, snakk om det! Har du en sorg, del den!

Verden er full av gode mennesker. Bare ved å snakke om det som onde og syke mennesker har gjort, kan vi bekjempe dem. Den dagen ofrene bryter den pålagte tausheten med en gang forferdelige ting har skjedd, har vi vunnet. For da tør de ikke mer, overgriperne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller