SAMTALE I NATTEN

– Da jeg skulle ha barn , ble jeg redd for å bli like ond som mam­ma

– Og jeg ble gravid da jeg var 20, sier dat­te­ren.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Som barn ble jeg vek­ket  om nat­ten av at mam­ma slo meg i ho­det med hår­børs­ten. «Ser du hva det­te er?» spur­te hun og gjøv nok en gang løs på meg med den «pig­ge­te» si­den av børs­ten. «Det er børs­ten din», svar­te jeg plikt­skyl­digst. Jeg viss­te hvor­for hun spur­te. Jeg had­de lånt børs­ten hen­nes.

Med hår som nåd­de ned på rum­pa, had­de jeg be­hov for en børs­te. En luk­sus som hos oss kun var mam­ma for­unt. Jeg for­søk­te å fjer­ne et­hvert spor av å ha lånt børs­ten, men det hend­te at ett og an­net mørkt, langt hår ble sit­ten­de fast blant hen­nes lyse hår. Når det skjed­de, ble jeg vek­ket og tvun­get til å vaske hu­set på nattestid, sier Silje (36).

– Hvor gam­mel var du?

– Tja, jeg var kanskje 7–8 el­ler 8–9 år, ten­ker jeg. Da jeg ble eld­re, lær­te jeg å skjule spo­re­ne bedre. Jeg ble ut­spe­ku­lert. Det var nød­ven­dig for å over­le­ve. Min mam­ma skul­le ald­ri ha fått sitt ene barn. Det hø­res fryk­te­lig ut, men hun er ond!

Rø­pet in­gen­ting

Mo­ren hen­nes har også en god side, for­tel­ler Sil­je.

– I star­ten av li­vet holdt jeg fast ved det snil­le bil­det av henne. En mam­ma med myk stem­me, en som svar­te meg med et smil. Men den­ne snil­le si­den hen­nes var – og er – dess­ver­re syn­lig i så alt­for kort tid av gan­gen.

Hun gir et eks­em­pel på hvor­dan stem­nin­gen brått kun­ne skifte.

– Vi kun­ne sit­te ved mid­dags­bor­det, og så kun­ne hun brått hve­se mot meg: «Kom deg vekk! Jeg blir kvalm av se deg.»

– Hvor var fa­ren din når dis­se over­gre­pe­ne skjed­de?

– Pap­pa er snill, men kon­flikt­sky. Job­ben hans in­ne­bar dess­uten at han var bor­treist i leng­re pe­ri­oder, for­sva­rer hun ham.

– Når han var hjem­me, for­svar­te han deg da?

– Sjel­den. Han er tro­lig også ett av mam­mas ofre.

– Var det in­gen å vars­le om hvor­dan du had­de det?

– Min beste ven­nin­ne viss­te at mam­ma var van­ske­lig, men jeg for­tal­te henne ald­ri de­tal­jer. Som at mam­ma spar­ket og slo meg. Jeg skam­met meg. Barn flest har nok en ten­dens til å ville be­skyt­te sine for­eld­re, uan­sett hvor slem­me de er, tror Sil­je.

Ung og gra­vid

Hun de­ler fle­re eks­emp­ler på mo­rens makt­mis­bruk.

– Når høy­ti­der skul­le fei­res på sko­len, for eks­em­pel ved at vi skul­le kle oss ut i nis­se­drakt til jul, gle­det jeg meg vel­dig. Mam­ma lik­te å øde­leg­ge den gle­den. Om mor­ge­nen tok hun mer enn én gang fra meg nis­se­drak­ten, slik at jeg måt­te møte opp i klas­sen uten. Det før­te til at læ­rer­ne ble sure på meg. Jeg for­tal­te dem ald­ri sann­he­ten om hvor­for jeg møt­te opp uten nis­se- el­ler lu­cia­drakt, el­ler at grun­nen til at jeg kom for sent var mam­mas ut­brudd.

Siljes sto­re, blå øyne er al­vor­li­ge, men hun fel­ler in­gen tå­rer un­der sam­ta­len. Or­de­ne renner der­imot ut av henne. Hun har åpen­bart be­hov for å prate, selv om hun hol­der fø­lel­se­ne i sjakk.

– Opp­vokst i et hjem med bare kjøpe­ka­ker, fikk jeg tid­lig lyst til å bake, for­tel­ler hun vi­de­re.

– En gang had­de jeg bakt de mest fris­ten­de ka­nel­bol­ler. «Vil du smake, mam­ma?» spur­te jeg stolt som 10–11-år­ing. Jeg hus­ker ennå hvor­dan det vak­re an­sik­tet hen­nes skar seg i en stygg gri­ma­se. «Æsj», svar­te hun, «tror du jeg vil spi­se noe som skit­ne du har laget?

Slik de­ler Sil­je det ene smer­te­ful­le eks­emp­let et­ter det and­re.

– Jeg be­stem­te meg tid­lig for ikke å bli som mam­ma, sier hun be­stemt.

– Men da jeg bare 20 år gam­mel ble gra­vid, var nett­opp det min stør­ste frykt: Å bli like ond som henne.

Les også (+) Jeg vet ikke om jeg klarer å se på. Det er kameraten min dette her. Men jeg har lyst på ham

Ville dre­pe henne

Sil­je hop­per en del år frem­over i sin for­tel­ling.

– Bar­ne­fa­ren for­svant ut av bil­det før Hannah ble født, de­ler hun.

– Jeg var vel­dig spent på hvor­dan jeg ville bli som mam­ma.

Hun had­de flyt­tet hjem­me­fra al­le­re­de som 17-år­ing.

– Pap­pa hjalp meg å få lån til en hy­bel, sier hun takk­nem­lig. – Han for­sto at jeg ikke len­ger kun­ne bo un­der sam­me tak som mam­ma. Jeg job­bet hardt og tok en kor­te­re ut­dan­nel­se ved si­den av.

Dat­te­ren, som nå er i ten­­å­re­ne, har hun opp­dratt ale­ne.

– Det var me­nin­gen å få henne, sier hun kryp­tisk. – Hun er et fan­tas­tisk, varmt og godt men­nes­ke. Mitt livs sto­re kjær­lig­het.

De før­s­te åre­ne som mam­ma var Sil­je liv­redd for at mo­rens dår­li­ge egen­ska­per skul­le kom­me til over­fla­ten også hos henne selv.

– Også jeg kan jo bli sint og ir­ri­tert, men hel­dig­vis er det in­nen­for «nor­ma­le» ram­mer. Jeg har ald­ri hatt be­hov for å gjø­re et an­net men­nes­ke vondt. Med unn­tak av mam­ma ...

Når hun som li­ten lå sam­men­krøl­let på gul­vet mens mo­ren spar­ket og slo henne, duk­ket mør­ke tan­ker opp.

– Om vi had­de hatt vå­pen hjem­me, had­de jeg skutt henne! Det hø­res fryk­te­lig ut, men jeg både ha­tet og fryk­tet mam­ma.

Hun opp­le­ver at det å få Hannah ble hen­nes red­ning.

– Jeg har all­tid hatt gode ven­nin­ner, men kjær­lig­he­ten mel­lom Hannah og meg er noe eget. Hun be­ri­ker meg. Nok til også å ha kvit­tet meg med ha­tet over­for min egen mam­ma.

– Hvor­dan er for­hol­det mel­lom deg og mo­ren din i dag?

– Hun er den sam­me, både hyg­ge­lig og uhyg­ge­lig om hverand­re. Jeg vel­ger å hol­de meg mest mu­lig unna henne, mens pap­pa hol­der ut.

– Hvor­dan er hun som bes­te­mor?

Først nå smi­ler Sil­je.

– Hun er utro­lig nok snill mot Hannah, men de har ikke noe nært for­hold. Jeg tror ikke det er mu­lig for mam­ma å etab­le­re nær­het til and­re. Hun er opp­tatt av fa­sa­den og hol­der den prikk­fri, mens hun over­for sine nær­mes­te er et ska­de­dyr.

Sil­je har det godt med seg selv i dag, men for­tel­ler at barn­dom­men har satt sine spor.

– Jeg sli­ter med en trett­hets­fø­lel­se. Jeg er kon­stant sli­ten. Psy­ko­lo­gen min sier at det er for­ståe­lig ... På den an­nen side, sky­ter hun inn og ly­ser opp: – For meg tas ikke lyk­ken for gitt. Hver nye dag med Hannah mø­tes med et stort smil. Barn­dom­mens smer­te har gjort meg klo­ke­lig be­visst på å fylle li­vet med mest mu­lig gle­de.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.