Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet

Det er liksom opplest og vedtatt at morskjærligheten er hellig, og at en mor automatisk elsker barnet sitt så fort hun har fått det i armene.

Slik har det ikke vært for meg, og jeg har i 45 år strevd med skam og skyld på grunn av dette. Jeg har også i alle år vært livredd for at Tor skulle merke at jeg var mer glad i lillebroren hans.

Jeg «måtte» gifte meg, som det het den gangen. Jeg var bare 17 år da jeg ble gravid og måtte slutte på videregående.

Den gangen, i den lille bygda jeg bodde i på Vestlandet, var det fremdeles stor skam å få et barn utenfor ekteskap.

Jeg var stiv og sjenert sammen med gutter, men hadde gode venninner, og vi hadde mye moro på hybelhuset hvor det bodde 20 andre unge skolejenter. Hjemstedet mitt lå fem mil unna, så jeg kom hjem bare når vi hadde langhelg, det ville si lørdagsfri, én gang i måneden.

Jeg var fast bestemt på at jeg ville bli sykepleier. Foreldrene mine var stolte av at jeg hadde kommet inn på gymnaset, og pappa hadde sagt at han skulle jobbe og slite for at datteren hans skulle få den utdannelsen hun drømte om.

Så traff jeg Trygve. Han var fem år eldre enn meg og hadde fast jobb, og jeg var smigret over at han ble interessert. Han inviterte meg på kino og ba meg med på tur med motorsykkelen sin. Han var ikke en type jentene snudde seg etter, men han var tiltrukket av meg, og han syntes at jeg var pen. Det var deilig og spennende.

Jeg forsto ikke at jeg var gravid før det hadde gått nesten fire måneder og graviditeten begynte å synes.

Jeg fortalte det ikke til noen, men forsøkte å skjule meg bak noen store jakker. Jeg hadde noen forskrudde tanker om at når det bare ikke ble snakket om, så var det heller ikke virkelig. Men barnet vokste i magen, og alt kom selvsagt for en dag. Jeg fikk et nervøst sammenbrudd, måtte slutte på skolen, og mor og far kom og hentet meg.

Før vi dro hjem, holdt far en tordentale for Trygve.

Han fikk vær så god å ta sitt ansvar og gifte seg med meg!

Han hadde ødelagt fremtiden min, nå fikk han plukke opp restene av det ødelagte livet mitt og forsøke å lappe det sammen som best han kunne! Og Trygve, stakkar, lyttet beskjemmet til fars skjennepreken og sa at han gjerne ville gifte seg med meg.

– Vi er jo glade i hverandre, sa han.

Der og da var jeg ikke det minste glad i ham, men det var ikke noen vei utenom ekteskap. Forresten var det heller ingen som spurte hva jeg ville.

Vi giftet oss i vanlige søndagsklær hos sorenskriveren.

Bryllupsmiddagen ble holdt hjemme hos mor og far. Det var bare foreldrene og søsknene våre til stede, og stemningen var heller trykket.

Pappa klarte ikke å skjule hvor skuffet han var, mens mødrene våre fant hverandre i felles fabuleringer om det kommende barnebarnet.

Trygve jobbet som snekker på tettstedet hvor jeg hadde gått på gymnaset. Vi fikk leilighet i andre etasje hos svigermor og svigerfar. Mor og svigermor sydde gardiner, møblerte for oss, la på duker og hengte opp bilder. Det ble deres lille dukkehjem, mens jeg var helt likegyldig til innredning og hjemmekos.

Jeg var så deprimert at jeg burde hatt hjelp. Venninnene mine fra skolen mistet jeg snart kontakten med. De forsøkte å opprettholde vennskapet, men jeg trakk meg unna. Det ble for vondt å omgås dem. De var fremdeles sorgløse, unge jenter med fremtidsambisjoner, mens jeg følte meg nesten ferdig med livet i en alder av knapt 18 år.

Etter en hard fødsel fikk jeg svangerskapspsykose.

De visste ikke så mye om årsaker og sammenhenger den gang. I stedet for tilbud om samtaleterapi fikk jeg medisiner og beroligende piller. Den lille gutten min hadde jeg ikke noe forhold til i det hele tatt.

Det var svigermor og mamma som tok seg av ham. Jeg hadde nesten ikke melk, så han fikk flaskemelk. Det var jeg glad for, så slapp jeg å sitte med ham på fanget.

Trygve var en entusiastisk pappa. Han kunne ikke få nok av ungen. Navnet Tor var det Trygve som fant på, og for meg var det likegyldig hva de kalte ham. Jeg var ikke i stand til å ta meg av gutten før han var to år gammel.

Etter hvert ble jeg likevel en flink husmor, og jeg sørget for at lille Tor var ren og pen i tøyet. Han var et snilt barn, var flink til å leke med seg selv og krevde ikke så mye.

Han var som snytt ut av nesen på Trygve og var pappas gutt. Heldigvis virket det ikke som om han trengte meg noe særlig.

Han hadde jo to gode «mødre» i mormor og farmor.

Jeg forsøkte å innbille meg selv at jeg var glad i Tor, men jeg likte ikke å ha ham på fanget, og jeg ga ham aldri en klem. Jeg var livredd for at noen skulle merke hvilken avstand jeg egentlig følte til mitt eget barn, og forsøkte krampaktig å være en god mor på det praktiske planet.

Heldigvis lærte jeg også etter hvert å sette stor pris på mannen min. Han var snill, humoristisk og optimistisk og forsøkte på alle måter å oppfylle ønskene mine. Den gangen var det ikke så vanlig at mannen tok seg så mye av barna sine, men Trygve var en svært moderne far i sin samtid. Så snart han hadde anledning til det, var han sammen med Tor.

Da Tor var fire år, tok jeg opp igjen gymnasfagene. I løpet av de neste to årene klarte jeg å ta artium som privatist.

Trygve lot meg få konsentrere meg om lesingen og avlastet meg om mulig enda mer med gutten. Han var stolt som en hane da jeg fikk eksamensresultatene og beste karakter i de fleste av fagene.

Det samme var faren min. Selvtilliten min steg. Jeg kjente at livet fremdeles var godt å leve, og følte at jeg hadde gjort opp for den skuffelsen og skammen jeg en gang hadde påført foreldrene mine.

Når jeg ser tilbake, var Trygve en fantastisk ektemann. Han gjorde alt for at jeg skulle ha det bra. Men jeg var bortskjemt og tok ting som en selvfølge. Jeg ble på en måte aldri ansvarlig når det gjaldt barnet mitt. Jeg kunne overlate ham til faren eller bestemødrene hans når det passet meg ― som en jentunge som slengte fra seg en dukke hun var lei av å leke med.

Jeg visste at Trygve ønsket seg flere barn, men han protesterte ikke da jeg ville skaffe meg en yrkesutdannelse først.

Jeg slo fra meg å bli sykepleier, søkte meg i stedet inn på fysioterapistudiet i Oslo og ble ukependler. Dette kunne jeg aldri ha klart uten Trygves velvilje og store støtte.

Det stakk i hjertet mitt av dårlig samvittighet over Tors glede hver helg når jeg kom hjem. Han klemte meg og dro meg med, så jeg skulle se hva han hadde gjort på skolen. Han fortalte hva læreren hadde sagt, hva han hadde opplevd sammen med kameratene.

Jeg lot som om jeg var interessert, smilte og kalte ham flink gutt, men innerst inne interesserte det meg ikke hva han drev med.

Tor var ni år da jeg var ferdig fysioterapeut. Trygve hadde bygd på huset til foreldrene sine og gjort det om til generasjonsbolig. Når Tor kom fra skolen, løp han inn til farmor og var der til Trygve og jeg kom fra jobb.

Vi fikk Martin da Tor var 15 år gammel og jeg var 33.

Dette barnet elsket jeg allerede lenge før det ble født. Og selv om jeg hadde vært fast bestemt på å fortsette å jobbe etter svangerskapspermisjonen, valgte jeg å være hjemme til Martin begynte på skolen.

Han fikk all den oppmerksomheten og kjærligheten Tor aldri hadde fått. Og i stedet for å glede meg over at Tor var en fantastisk storebror, og at Martin så opp til og elsket ham, ble jeg heller sjalu. Selvsagt anstrengte jeg meg til det ytterste for at ingen skulle merke dette, og jeg slet med skyld og skam. Men følelsene mine var jeg ikke herre over.

Årene har gått. Martin er i dag 30 år gammel og selve lyset i mitt liv, sønnen min, hjertebarnet.

Trygve gikk bort for fire år siden, og jeg savner ham fremdeles sårt. Om jeg ikke var forelsket i ham da jeg giftet meg, så elsket jeg ham etter hvert. Han var et fint menneske, snill, raus og forståelsesfull.

Disse egenskapene har også sønnen vår, Tor. Likevel kan jeg fremdeles ikke si at jeg elsker ham. Han er gift, har en kjekk kone og tre barn. Alle er de hjelpsomme og snille mot meg. Det underlige er at jeg er glad i hans kone og hans barn, og gjennom årene har jeg stilt mye opp som barnevakt.

Men Tor har jeg fremdeles dette likegyldige forholdet til.

Min viktigste oppgave og store rolle her i livet har vært å spille den gode og kjærlige moren hans. Men angsten for ikke å ha spilt rollen godt nok henger over livet mitt som en mørk sky.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.