DE BLÅ SIDENE
Min datters venninne var manipulerende og dominerte alle
Det føles så feil å kalle en ni år gammel jente manipulerende. Men det var akkurat sånn jeg opplevde Emma fra første gang jeg møtte henne. Hun var den aller beste venninnen til datteren min.
I alle årene jeg har kjent venninnen til datteren min, har jeg hatt en sterk motvilje mot henne. Jeg har skammet meg over det og forsøkt å fortrenge det. Men motviljen har bare blitt verre med årene.
Alle ville være venn med Emma
Siv ble kjent med Emma da de begynte på skolen, men de ble bestevenninner først i tredje klasse.
De første årene lekte Siv mest med gutter, men etter hvert søkte hun mer mot jentegjengen. Der regjerte Emma.
Ja, jeg sier det sånn, for det var akkurat det hun gjorde.
Emma styrte leken, og ting ble akkurat som hun ville. Emma hadde en væremåte som førte til at jentene flokket seg rundt henne. De ville være sammen med Emma, og de beundret både henne og alle de nye og fine klærne hun fikk hele tiden.
Emma var en flott jente som kunne være veldig søt mot den som var hennes utvalgte venninne. Hun kunne hviske med én, hoppe tau med en annen og være nær en tredje.
Alle ville være venn med Emma, og hun nøt oppmerksomheten. Hvis en annen jente fikk oppmerksomhet, sørget hun straks for å komme tilbake i rampelyset igjen.
Manipulerende
Jeg opplevde Emma som manipulerende. Da jentene etter hvert ble eldre, og Emma og Siv ble tettere, følte jeg ofte at hun hadde altfor mye makt. Makt over jentene i klassen og spesielt over datteren min.
Det var jo ikke Emmas skyld. Hun var bare en jente som hadde fått for lite motstand hjemme, og som hadde lært seg å håndtere tilværelsen til egen fordel.
Emmas mamma var søt og hyggelig, men hun var også veldig ettergivende og konfliktsky. Jeg opplevde aldri at hun sa nei.
Hvis Emma hevet stemmen, fikk hun alltid foreldrenes fulle oppmerksomhet. Hvis hun avbrøt en samtale mellom de voksne, fikk hun alltid svar.
Allikevel var Siv veldig glad i Emma, og Emma var nok også veldig glad for vennskapet med Siv. Emma var dominerende, men også morsom å være sammen med. De to jentene hadde mye felles. Innimellom ble Siv irritert over at Emma plutselig ville leke med noen andre, selv om de to hadde gjort en avtale. Men Siv tilga Emma, og så ble de bestevenninner igjen.
Trang til å dominere
Da de ble eldre, skjedde det oftere og oftere at Emma lagde avtaler med andre. Plutselig gikk hun arm i arm med Liv, Pia eller Josefine i skolegården. Hvis Siv søkte mot andre jenter, kom Emma straks og spurte om de to ikke var bestevenninner lenger?
Dette forvirret Siv. Emma skuffet henne ved å avlyse deres avtaler og være sammen med andre. Men etterpå bebreidet hun Siv for at hun søkte mot andre jenter. Siv ville aller helst være sammen med Emma, siden dette vennskapet betydde så mye for henne. Så vi snakket mye om hvordan hun kunne få satt noen grenser, slik at hun ikke alltid skulle ende opp med å føle seg sviktet.
Jeg ville få datteren min til å skjønne at hun også hadde noe å gi til Emma. Hun oppførte seg nemlig som om hun ikke hadde så mye selvtillit.
Når Emma gjerne ville være sammen med Siv, var alt fint. Men når hun sviktet, ble Siv ulykkelig.
Hun prøvde hver gang å finne ut hva hun hadde gjort galt, mens jeg prøvde å overbevise henne om at det slett ikke handlet om henne. Slik jeg så det, handlet det om Emma og hennes trang til å dominere.
Emma fikk en ny bestevenn
Så skulle jentene begynne i sjette klasse. En av de første dagene etter sommerferien kom Siv hjem og sa at Emma og en annen jente gikk og holdt hverandre i hendene i friminuttene.
Hun fortalte at det var som om Emma ikke enset henne lenger. Emma og Oda hadde blitt bestevenninner. Jeg sukket for meg selv, for det var jo langt fra første gangen Siv var blitt tilsidesatt.
Noen dager senere hadde Siv tatt mot til seg og spurt om de ikke skulle være sammen alle tre. Det ville de to andre tenke litt over. Etter en del hvisking og frem og tilbake, var svaret blitt nei.
Avslaget gjorde vondt. Men nå ønsket Siv å få fortalt Emma at hun var lei av det hele. Jeg syntes det var en god idé. Selv om hun sjelden fikk annet enn unnskyldninger når hun konfronterte Emma med noe, fikk hun i det minste sagt ifra.
De snakket sammen, og Emma var nok en gang lei seg for at hun hadde «glemt» Siv. Emma hadde sagt at hun gjerne ville at alle tre skulle være gode venninner.
Derfor prøvde Siv virkelig å akseptere at både hun og Oda nå var Emmas bestevenninner.
Siv likte Oda godt, men var tydelig såret over at Emma hadde brutt tosomheten deres. Da Emma og Oda en dag kom på skolen i helt like klær, ble hun opprørt. Hvis Oda og Siv hadde gjort noe sånt, ville Emma blitt sint, mente Siv.
Les også (+) – Da jeg møtte min manns bror, slo det gnister
Siv ble ignorert
Jeg kunne ha sagt så mye om den observasjonen, men gjorde det ikke. Jeg tenkte på alle bursdagene da Emma hadde satt seg selv i sentrum.
Hvordan hun alltid hadde grått hvis hun ble stilt til ansvar for noe, og hvordan tårene alltid fikk mammaen og oss andre voksne til å holde igjen irettesettelsene.
Trekanten mellom jentene holdt det meste av den høsten. Men en dag bar det galt av sted igjen. Emma ignorerte Siv fullstendig, og Siv var ulykkelig.
Hun ville snakke med Emma om det igjen. Men jeg tok hånden hennes og sa så vennlig jeg klarte at Emma visste utmerket godt hva hun gjorde. Hun visste så altfor godt at det såret Siv når hun ignorerte henne. Siv nikket, og ukene som fulgte var ikke enkle. Emma var sammen med Oda, og Siv var mer alene enn hun hadde vært noen gang.
Nye venner
For tre år siden dukket Emma plutselig opp hjemme hos oss rundt juletider.
Det var første gang på flere måneder at de hadde vært sammen på tomannshånd. Nå ville Emma være bestevenn med Siv igjen, og nå skulle det bare være de to. Derfor hadde hun med en bluse til Siv som hun også hadde kjøpt til seg selv.
Det var en julegave som beviste at de var bestevenninner igjen. «Best Friends Forever» sto det på den.
I etterkant fant jeg ut at Siv hadde sagt til Emma at hun var glad for blusen, men at hun ikke kunne beholde den. Siv ville nemlig ikke være bestevenninne med Emma lenger, siden hun alltid såret Siv ved å gå til andre.
Da Emma dro av gårde med blusene sine, ble Siv sittende og gråte på rommet sitt.
Jeg strøk henne over håret, for jeg visste hvor vanskelig det hadde vært for henne å si fra om dette. Men jeg var stolt av henne.
Emma fortsatte med spillet sitt, men uten å involvere Siv. Nå har Siv begynt på videregående, og til slutt fikk hun noen riktig gode venninner som hun føler seg trygg og glad sammen med.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 04/11 2020, og sist oppdatert 23/08 2022.
