Leserne forteller
Mannen min ville fortsette som før. Men dette var for alvorlig
Etter et 20 års barnløst ekteskap skulle mannen min bli far. Jeg fikk sjokk.
Yngve og jeg hadde vært gift i over 20 år, og jeg følte meg trygg på både ekteskapet og på Yngve. Vi hadde gode jobber og god økonomi.
Likevel var det en høyst betydelig brikke som manglet i livet vårt – vi kunne ikke få barn. Eller rettere sagt, jeg kunne ikke få barn. Som 20-åring hadde jeg en alvorlig underlivssykdom som gjorde meg steril.
Dagen da jeg fikk beskjeden, står klart for meg ennå. Det var ett år etter at jeg hadde møtt Yngve på Handelshøyskolen, hvor vi begge studerte.
Det var tungt å ta imot denne nyheten, vi var jo unge og veldig forelsket, Yngve og jeg. Likevel tror jeg ingen av oss var inne på tanken at barnløsheten kunne sette forholdet vårt i fare. Når man er 20, er det så mye annet som er viktigere enn det å få barn.
Etter som årene gikk og vi så hvordan vennene våre etablerte seg med familie, ble barnløsheten tyngre å bære.
Men Yngve og jeg trøstet hverandre etter beste evne. Vi hadde hverandre, og vi hadde friheten som fulgte med barnløshet. Den forsøkte vi å utnytte. Så vi reiste mye, tok fine opplevelsesferier til fjern og nær, og på slike turer koste vi oss virkelig.
Og jeg tør si at ekteskapet vårt virket betydelig mer avslappet og stabilt enn ekteskapet til flere av vennene våre med barn.
Yngve og jeg fungerte ofte som klagemur for vennepar som kom opp i ekteskapelige kriser. Det lot ikke til at barn virket stabiliserende på et ekteskap når krisen først var der.
Vi lærte oss å leve med barnløsheten og snakket sjelden om det. Men savnet etter eget barn ble likevel aldri mindre. Jeg må bare akseptere at jeg alltid vil savne barnet jeg aldri fikk.
Hele tiden var jeg inderlig trygg på at Yngve og jeg hadde et godt ekteskap. Han var min beste venn, og jeg følte at vi kunne snakke sammen om alt.
Derfor var jeg fullstendig uforberedt på det jeg fikk vite denne maidagen. Det kom som en bombe og snudde om på alle mine tanker og forestillinger.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Han slapp bomben uforventet
Samme vinter hadde Yngve fått en mer ansvarsfull jobb som innebar mye overtid, seminarer og reiser.
Vi gledet oss begge over forfremmelsen, men jeg syntes nok den nye jobben tok mye av tiden hans. Han virket sliten og kom ofte ikke hjem før klokken 23.
Slike sene kvelder puslet jeg om ham med god mat og et glass vin.
– Du må ta vare på deg selv, sa jeg bekymret. – Husk, vi to har bare hverandre!
Etter noen måneder i den nye jobben virket ikke Yngve bare trett, men direkte sur også.
Når han kom hjem om kvelden, var han mutt og innadvendt, og det var umulig å føre en ordentlig samtale med ham.
Snart var den snille, blide mannen min nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg forstår nå hvor naiv jeg var som ikke skjønte at det kunne være noe med ekteskapet vårt som plaget ham.
En god venninne, Randi, kom en dag og lurte på om søsteren til Yngve var i byen.
– Yngve har da ingen søster, svarte jeg forbauset og føyde til at Yngves slektninger bodde på en annen kant av landet.
Randi så litt rart på meg, før hun raskt skiftet samtaleemne. Men jeg kjente plutselig en uro inne i meg og ville ikke slippe tråden.
– Hvorfor spør du om Yngve har en søster? sa jeg.
– Jeg vil ikke fare med sladder og gjøre deg engstelig uten grunn, sa Randi og forsøkte nok en gang å snakke om noe annet.
Men nå var jeg blitt både nysgjerrig og urolig og forlangte klar tale.
Så fortalte Randi at hun samme dag hadde sett Yngve nede i byen. Han hadde stått og omfavnet en dame på den andre siden av gaten og hadde ikke sett Randi.
Jeg lo lettet, og uroen forsvant. Det var sikkert helt uskyldig.
Yngve jobbet sammen med mange hyggelige damer, og jeg visste at han hadde et godt og kollegialt forhold både til kvinner og menn på arbeidsplassen.
Tanken på at Yngve kunne være utro mot meg, hans kone i mer enn 20 år, var umulig.
Dagene gikk, og humøret til Yngve bedret seg ikke. Det var lenge siden vi hadde vært på ferie, og jeg tenkte at den krevende jobben og de lange dagene nok var grunnen til at han var i så dårlig humør.
En maidag kom jeg fra jobb og fant mannen min sittende ved kjøkkenbordet. Dette overrasket meg, han pleide så godt som aldri å være tidlig hjemme fra jobb.
– Er du syk? spurte jeg engstelig. Han virket så alvorlig og tankefull.
– Nei, jeg er ikke det, svarte han omsider. Noe mer fikk jeg ikke ut av ham.
Plutselig ble jeg sint. Nå hadde han jobbet sent og tidlig i månedsvis. Og når han en sjelden gang tilbrakte en kveld hjemme, var han taus og sur.
Nå ville jeg ikke finne meg i dette miserable humøret hans lenger. Han fikk ta seg sammen, han som andre. Jeg liret av meg denne salven og stirret avventende på ham.
– Jeg er ikke sur, sa Yngve, og blikket han sendte meg idet han slapp bomben, glemmer jeg aldri.
– Jeg skal bli far, og jeg har gått og gruet for å fortelle deg det, derfor har jeg virket fraværende.
Det var som om ordene hans lammet kroppen min, og jeg bare stirret på ham med åpen munn. Yngve skulle bli far – og jeg var ikke moren!
Hele min verden falt i grus. Det føltes som om jeg ble forvandlet fra en normal kvinne i midten av 40-årene til en gammel dørmatte som ikke lenger var bra nok.
Hvordan jeg kom gjennom de følgende dagene, står ennå for meg som uklart. Jeg flyttet til Randi og gikk hverken ut eller på jobb. Skammen var det verste. Jeg var ikke god nok for mannen min.
Alle ville få vite at han hadde gått bak min rygg og fått barn med en annen. Jeg var sikker på at jeg aldri kunne gå på butikken mer og i alle fall ikke på jobben! Hvordan skulle jeg klare å møte vennene våre og fortelle dem dette?
Aldri har jeg vært så langt nede og vært så deprimert. Heldigvis klarte Randi å få meg med på en tur til Syden, og i løpet av de to ukene fikk jeg noe av pågangsmotet tilbake.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Livet går videre
Å komme hjem igjen var hardt, men det gikk. Skilsmissen var et faktum, selv om Yngve nærmest lå på sine knær og ville ha meg tilbake.
Han mente barnet ikke betydde noe for ham, at det hele hadde vært et uhell i en kort episode. Jeg tok ham aldri tilbake.
Det er snart to år siden Yngve fortalte om utroskap og farskap. Heldigvis har mye vann rent i havet siden den gang. Jeg har vokst på de vonde opplevelsene. Sinnet, skammen og sorgen er borte, og jeg har fått nye venner og nye verdier.
Jeg har flyttet fra det store huset med alle minnene og kjøpt en koselig rekkehusleilighet. Har også trappet ned på jobben og fått meg en trivelig bijobb – som ettermiddagsmamma for den lille nabodatteren.
Slik får jeg også en daglig dose med barn, selv om jeg ikke kan bli mor.
Jeg har gode venninner, og jeg er aktiv i flere foreninger. Savnet etter Yngve er nesten borte. Men jeg innrømmer at tomrommet etter ham var temmelig påtrengende den første tiden.
Jeg skal heller ikke skjule at det tar tid å legge et 20 år langt ekteskap bak seg. Likevel, livet går videre og kan ha mer godt å by på, selv om uventede, vonde ting skjer og de som står deg nærmest, svikter.
Vi har bare det ene livet. Hvis én vei stopper ved en mur, finnes det kanskje en annen vei videre, hvis vi bare ikke gir opp.
Jeg fant veien videre, og er, til tross for det forferdelige jeg opplevde med Yngve, fortsatt en glad kvinne med et innholdsrikt liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 13/06 2024.
