Mannen min var prest, og jeg stolte blindt på ham. Men en kveld fant jeg en lapp i postkassen

Livet mitt var til tider kaotisk da jeg var tidlig i 20-årene. Jeg kom fra et oppløst hjem, faren min giftet seg to ganger etter at han ble skilt fra mor.

Hun var en desillusjonert kvinne som altfor ofte sa at ingen menn er til å stole på. Det endte med at jeg måtte si meg enig med henne.

Min samboer gjennom fire år forlot meg uten å gi meg så mye som en forklaring.

Jeg kom hjem til tom leilighet og forsto ingen ting. Det lå ingen lapp som fortalte meg hvorfor han ikke var hjemme og hvorfor alle tingene hans var borte. Jeg måtte praktisk talt gjette meg til at han hadde reist fra meg. Det var forferdelig vondt.

I to år etter bruddet følte jeg tomhet, savn og fortvilelse. Mitt ønske var å stifte familie. Jeg drømte om å finne den perfekte familiemannen, han som ofret alt for sin kone og sine barn.

– Jeg vil bare ha en snill mann, sa jeg til venninnene mine.

Snille menn er ikke lett å finne, ble min erfaring. Jeg lette, uten hell, mens jeg sørget.

28 år gammel begynte jeg å gå i kirken. Jeg tror det var fordi jeg var et følelsesmessig vrak som hadde mistet troen på vanlige mennesker.

En venninne av meg var kristen og hadde denne milde og gode roen som ingen andre jeg kjente, hadde, og i håp om å bli som henne og ha det like godt med meg selv, bestemte jeg meg for å bli en kristen, jeg også.

Det var min opplevelse at kvinnene og mennene i menigheten var gode mennesker med moralen på plass, og at de alle hadde verdiene som jeg søkte etter.

Unge menn var det imidlertid ikke mange av. De fleste jeg møtte var voksne kvinner. Helt til det kom en ny prest, en ung mann som var både kjekk, sjarmerende og hyggelig.

Jeg falt for ham ved første blikk. Johannes, som kom fra en gård på Østlandet, var omgjengelig og klok. Jeg følte at han likte meg også. Det var håp!

Det oppsto varme følelser mellom Johannes og meg, og vi bestemte oss raskt for å gifte oss. Også han ønsket seg barn, og jeg var så lykkelig at det i grunnen ikke finnes ord som kan beskrive det.

Til og med min mor mente at han var den perfekte mannen.

Selv var jeg overbevist om at det var skjebnen som hadde gjort meg til en kristen, for lykken i livet mitt lå her, i troen og fromheten.

Utfordrende tid

Alt foregikk i riktig rekkefølge. Fire måneder etter bryllupet var jeg gravid.

Johannes og jeg hadde det fint. Han var mild og snill, og han gledet seg til å bli far. Han var en godt likt prest som fikk mye skryt og ble møtt med begeistring, og jeg var veldig stolt av ham.

Johannes fikk tilbud om ny, spennende jobb på et lite sted i Trøndelag hvor vi ikke kjente noen. Fordi jeg elsket ham, og fordi jeg er en lojal sjel, protesterte jeg ikke.

– Dette skal bli bra, sa jeg.

Mannen min viste stor begeistring for den nye menigheten han ble satt til å lede. Selv slet jeg med å føle meg hjemme, men sa ingen ting.

Jeg så på Johannes, som var så blid og fornøyd. Jeg hadde et lite barn å amme og ta vare på, som ikke sov om natten. At pappaen la seg på et annet rom for å være uthvilt neste dag, skuffet meg, men jeg fant meg stilltiende i det.

I mine øyne var Johannes ufeilbarlig. Jeg stolte ett hundre prosent på ham. Også da han begynte å reise bort på samlinger for prester og turer med menigheten og kirkekoret, slappet jeg helt av.

Det gjorde meg aldri mistenksom at han ikke ba meg om å bli med, men i stedet minnet om at det helt sikkert var best for meg å bli hjemme med sønnen vår.

Tiden i Trøndelag ble utfordrende for meg, for jeg hadde ingen familie som kunne avlaste meg med barnepass. Det viste seg at mannen min var altfor travel til å bli en tilstedeværende far.

Hele tiden skulle han noe.

– Jeg er prest og kan ikke bare la være å delta, sa han.

Ofte minnet han også om at det er umulig å planlegge når folk skal dø. Ofte når han brått måtte dra et sted, var det fordi en person hadde gått bort. Da var han sjelesørger.

En dag kom jeg helt tilfeldig over en SMS han hadde fått.

En mann i menigheten, Ivar, hadde skrevet en melding som så merkelig ut. Hilsenen uttrykte lidenskap, riktignok i pene ordelag, men likevel.

En tanke begynte å vokse i hodet mitt: Kunne Johannes være homofil eller bifil? Han hadde ikke vist meg stor interesse på det intime området etter at vi ble foreldre.

Jeg spurte ham forsiktig om forholdet til Ivar, men han snakket det bort, og jeg fortsatte å stole på ham. Var det noe en prest ikke gjorde, var det å gå bak ryggen på sin kone.

En kveld da Johannes var borte, fant jeg en anonym lapp i postkassen vår. «Mannen din har en annen», sto det. Jeg forsto ingen ting. Kunne den være skrevet til meg? Jeg konfronterte min bedre halvdel med lappen, og han ble rar i hele ansiktet.

– Hvem ga deg den? Spurte han.

Jeg sa at jeg ikke visste.

Les også (+): Min hemmelige elsker er sønnen til venninnen min

Ondsinnet løgn?

Uroen hadde satt seg i kroppen min. Hva om det var sant at han hadde en annen?

Jeg ville ikke tro det og sa til meg selv at det var en ondsinnet løgn fra en som var misunnelig på Johannes, men samtidig begynte jeg å se meg mer våkent rundt.

Jeg begynte å oppsøke kirken under korøvelsene, blant annet, og jeg la merke til at min mann og en ung sopran hadde et spesielt blikk for hverandre. Det var umulig å overse det, ingen av dem klarte å skjule det.

I dag vet jeg at prester er som andre mennesker, verken bedre eller verre. De både lyver, dekker over, er feige og bedrar.

Min Johannes hadde hatt et utenomekteskapelig forhold i et helt år da han endelig torde fortelle om det. Elskerinnen var fordekt som «Ivar» i telefonlisten hans.

Ordet skuffelse kommer til kort når jeg skal beskrive mine følelser. Jeg følte meg dobbeltsveket. Han, som forkynte Guds ord, klarte ikke engang å følge budene.

Han ba meg om å tilgi, men jeg klarte det ikke, og i dag er han gift for annen gang, med kvinnen han bedro meg med. Kanskje er hun for ham den store kjærligheten.

Selv er jeg alene med min sønn, som nå er blitt åtte år. Jeg sitter her og tenker at jeg er blitt like skadeskutt som min egen mor.

Når det gjelder troen på Gud, har jeg holdt fast ved den. Faktisk er det han som gir meg trøst når det røyner på.

Det er han som får meg til å se at jeg tross alt har ting å glede meg over, ikke minst den fantastiske gutten jeg er så heldig å være mamma til.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle