Leserne forteller
Mannen min aner ingenting. Men jeg kommer til å fortsette fordi jeg liker det
Selv ikke mine beste venninner vet hva jeg holder på med.
Gjennom årene har jeg hatt flere venninner i sofaen min, utrøstelige eller bitre fordi en ektemann eller samboer har vært utro mot dem.
Mennene det har vært snakk om, har ikke ønsket å skille seg, men har gått bak sin kones rygg og «hatt seg» med andre damer.
Hver eneste gang slike ting dukket opp, gjennom mange år, ga jeg uforbeholden støtte til mine venninners følelser. Jeg var tydelig på at noe slikt ikke ville ha vært akseptert i mitt liv.
Hvis min mann hadde gått til en annen kvinne for å leve ut sine fysiske behov, ville jeg ha forlatt ham, sa jeg alltid.
Utroskap var for meg det verste av alt, fordi det handler om å bedra den som skal stå deg nærmest.
I min verden fikk du forlate din nærmeste først, hvis du hadde behov for å ha sex med andre.
«Det er dette som kalles å ta ansvar for egne handlinger», minnet jeg om med bestemt stemme.
Ingar og jeg hadde et forutsigbart og godt ekteskap, slik jeg så det. Vi hadde en fin arbeidsfordeling da vi fikk barn, snakket godt sammen og hadde sex iblant.
Jeg hadde det ok og trivdes i hverdagen. Med jobb, barn, mann og gode venninner var behovene mine dekket.
Les også (+): Mannen min kom hjem dagen etter firmafesten. Innrømmelsen hans kom som lyn fra klar himmel
Mangel på intimitet
For noen år siden flyttet vår yngste sønn ut, og brått ble dagene annerledes. Jeg merket plutselig at Ingar jobbet veldig mye og var sliten når han kom hjem.
Jeg hadde på min side fått frigjort mye tid og begynte å bygge opp et overskudd jeg ikke hadde hatt på mange år.
Jeg begynte å trene mer og ble mer fornøyd med kroppen min. At venninnene mine skrøt av meg og sa at jeg så bedre ut enn på mange år, gjorde meg stolt og glad.
Selvtilfredsheten fikk meg til å ønske en yngre stil, så jeg handlet ofte nye klær og fiffet meg opp.
Bare én unnlot å kommentere at jeg var blitt «ny», og det var Ingar. Jeg gikk forbi ham naken, og han løftet ikke engang på et øyebryn. Da jeg tok initiativ til nærhet, sa han at han var sliten.
«Jeg har så mye å tenke på når det gjelder kontraktene og alt det andre som skjer på jobben», kunne han si, og la seg til å sove i stedet.
Å bli avvist i sengen føltes dramatisk, men fast bestemt på å snu fraværet av sex, forsøkte jeg x antall ganger å lage en romantisk og innbydende ramme rundt samlivet.
«Skal vi ta et bad sammen, som i gamle dager?» spurte jeg.
Han takket nei og lurte på hvorfor jeg plutselig var blitt så opptatt av sex.
«Er jeg ikke bra nok for deg lenger, drømmer du om en annen?» spurte han til og med.
Overfor de nærmeste venninnene mine sa jeg at min vektnedgang hadde gitt fart på sexlivet. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sa noe så usant og tåpelig, men det bare datt ut av meg.
Kanskje var det ønsketanken som kom til uttrykk.
Jeg, som ikke hadde hatt særlig fokus på sex i ekteskapet, begynte å lengte etter det. Jeg var fremdeles i 40-årene og hadde kroppslige behov.
Den manglende interessen fra mannen min var tung å bære.
Jeg elsket ham og ønsket virkelig ikke noe annet enn å leve med ham resten av livet, slik vi hadde lovet hverandre. Å bære på savnet etter et fysisk samliv ble til en slags smerte.
Jeg tenkte på livet vi hadde levd og så at vi gradvis sluttet å ligge sammen. Det skjedde i de årene da barna var tenåringer og jeg løp som en strikkball mellom jobb, hjem, dugnader og idrettslag.
Ingar jobbet mer og mer fordi han fikk en krevende lederstilling, men han tjente mer, og jeg var så sliten at jeg ikke savnet sex.
Med bare ham og meg i huset og ingen barn å følge opp og mase på, fikk jeg mye tid til å gruble over samlivet, og jeg bestemte meg for å være ærlig og blottlegge følelsene mine til ham jeg har delt ekteseng med i nesten 25 år.
«Ta på meg, vær så snill!» «Jeg trenger bare litt nærhet.» Jeg tryglet mannen min, som jeg elsker, om å få mer enn bare ord.
For hele veien sa han at han elsket meg, hele veien sa han at jeg var den eneste kvinnen for ham.
«La det være nok at jeg elsker deg», fikk jeg høre når jeg ville til bunns i den manglende interessen for kroppen min.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Mistet sexlysten
Jeg vet i dag at mange menn i 50-årene mister interessen for sex, det bare snakkes ikke så mye om. Fordi jeg ville eliminere utroskap, impotens eller andre tenkelige årsaker, forsøkte jeg å komme til bunns i det.
Blant annet snakket jeg med en bror, som er åpen om det meste, og han sa at heller ikke han følte store behov. Han var på en måte ferdig med «det».
Selv var jeg ikke ferdig, og da jeg var på det årlige seminaret med kollegene mine, gjorde jeg det jeg var sikker på at jeg ikke var i stand til.
Jeg ble med en mann fra et avdelingskontor til hans hotellrom, og der hadde vi uforpliktende sex.
Morgenen etter følte jeg meg nesten høy på meg selv. Å kjenne at jeg hadde en kropp som evnet å nyte nærhet, som ble opphisset og lot seg rive med, føltes fantastisk.
Litt dårlig samvittighet hadde jeg, men da de tankene kom, tenkte jeg på de siste fire årene med avvisning.
Har du tråkket over en grense én gang, blir det lettere den neste gangen, og til slutt gjør det deg ingen ting å forsere grensen, sies det, og jeg kan bekrefte at dette stemmer.
Jeg ble en dame som sa ja takk hvis det dukket opp en kjekk mann, som ville ta på meg, begjære meg og tilfredsstille kroppen min.
De siste årene har jeg vært utro mange ganger og med flere forskjellige menn, men de siste månedene har jeg jevnlig møtt en mann, som er i samme situasjon som meg.
Det føles fint at han også er gift. Han elsker kona og ønsker å være gift med henne.
Samme hva andre ville ha sagt, mener jeg at utroskapen har vært bra for meg. Da jeg endelig fikk dekket behovene mine, ble jeg roligere og mer tilfreds.
Nattesøvnen ble bedre – det føltes som om jeg fikk en bedre balanse i livet. Til og med Ingar har bemerket at vi har hatt det bedre nå enn vi hadde det en stund.
Etter at jeg sluttet å mase om sex, er han blitt mer avslappet også, og vi har til og med hatt sex et par ganger. Det føles som noe helt spesielt når vi er nær hverandre. Da vet jeg at vi hører sammen, men jeg har sluttet å ta initiativ og lar ham bestemme når det skal skje.
Tilbake i tid ville jeg ha fordømt en kvinne som meg og sagt at hun var uærlig og ikke fortjente å ha en så god mann, men jeg velger nå å se det annerledes.
Ingar og jeg har fått et bedre samliv fordi jeg har hatt andre menn. Han vet ingen ting og tar derfor ikke skade av det.
Egentlig har jeg valgt å se på det som en slags interesse som vi ikke deler. Om jeg vil ut og løpe og han ikke vil være med, så løper jeg fordi det gjør meg godt. Vi trenger ikke å ha de samme interessene for å ha det fint sammen.
Mine utskeielser skjer ikke hver uke, og ikke engang hver måned, så jeg er ikke utro hele tiden, men mannen jeg møter for nærhet, har sagt ja til at vi to kan bruke hverandre litt.
Vi er ikke forelsket i hverandre, men respekterer hverandre.
Møtene våre handler ikke om å ha dype samtaler og utleverende prat. Vi kler av oss og gjør det vi har møttes for å gjøre.
Etter en halv eller en time har vi forlatt hverandre uten å ha avtalt når vi skal ses neste gang. Det er ukomplisert.
Jeg har flere nære venninner, som jeg gjennom årene har delt mange av mine frustrasjoner med, og de har kommet til meg når ting har vært vanskelig.
Det har vært naturlig å dele. Denne gangen har jeg ikke fortalt noen om hvor og hvordan jeg har hentet energi og glede.
Men alle kommenterer at jeg ser så bra ut – at jeg stråler. Inntil videre ser jeg ingen grunn til å endre på noe som helst, og det som skjer er absolutt hemmelig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 11/06 2024, og sist oppdatert 11/06 2024.
