DE BLÅ SIDENE
Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Jeg hadde vært utro og skammet meg, derfor innrømmet jeg sidespranget mitt og gjorde alt for å vinne tilbake min manns tillit. Men det viste seg at det var ikke forsoning han var ute etter.
Henrik og jeg hadde vært gift i tre år da jeg begynte å tvile på forholdet vårt. Vi var i full gang med å totalrenovere huset vi hadde kjøpt, og planen var å få barn når alt sto ferdig. Men tvilen naget meg, og dagliglivet var preget av mye småkjekling.
Var Henrik virkelig den rette for meg?
Tvilen og alt tankespinnet som fulgte gjorde at jeg ikke hadde det bra med meg selv, og selvfølelsen dalte. I et slags forsøk på bekreftelse, innledet jeg et forhold til en kollega.
Det ble en kort affære, men min dårlige samvittighet overfor Henrik vedvarte. Jeg skammet meg, og ironisk nok var sidespranget med på å knytte meg sterkere til mitt hanglende ekteskap.
Etter en stund klarte jeg ikke lenger å bære på hemmeligheten og fortalte Henrik alt om sidespranget mitt.
Han ble sint og fortvilet, men ville ikke skilles. Han mente at vi kunne ikke bare gi opp og sa at han fortsatt mente at vi hørte sammen.
Jeg angret på feilgrepet mitt og forsøkte å gjøre alt i min makt for at vi skulle få lagt episoden bak oss.
Først flere år senere innså jeg at jeg ikke ble hos Henrik fordi jeg ønsket det, men fordi han ville det. Skyldfølelsen var så sterk at jeg kun fokuserte på hans vilje.
Hele ekteskapet vårt handlet nå om hvordan jeg kunne gjøre alt bra igjen. Jeg forsøkte å være den perfekte husmor, som skjemte ham bort med deilige middager og frokost på sengen.
Vi var sosiale kun med dem han ønsket å omgås, så kun de filmene han ville se, og jeg sa aldri nei til sex, selv om jeg ikke alltid hadde så lyst.
Etter hvert sluttet både jeg selv og han å ta hensyn til meg, og hvis det var noe jeg en sjelden gang reagerte på, trykket han meg ned med skyldfølelse.
Slik kunne jeg ikke ha det i lengden, men når jeg begynte å reagere, spilte han på skyldfølelsen min og trykket meg ned.
Jeg innbilte meg selv at det var helt på sin plass, siden jeg hadde vært utro og dermed hadde behandlet ham så dårlig.
Sannheten var at Henrik slett ikke var ute etter noen ekte forsoning mellom oss. I de drøyt to årene vi «jobbet med» forholdet vårt, gjorde han ingen ekte innsats for å tilgi meg.
Han ville ikke oppsøke ekteskapsrådgiver, men sa at vi kunne løse problemene våre på egen hånd. Men balansen mellom oss ble bare skjevere, og jeg hadde det forferdelig.
Les også (+) Ektemannen er blant landets rikeste, men han skjuler en hemmelighet
Nok er nok
En dag jeg støtte på en gammel venninne på gaten, beklaget hun seg over at jeg og Henrik aldri var sammen med mine venner lenger.
Da brast det for meg, og hele historien rant ut av meg. Venninnen jeg betrodde meg til, påpekte at Henrik virket mer interessert i å kontrollere meg, enn han var i å løse problemene våre.
Hun hadde rett, og jo mer jeg tenkte på det hun sa, jo tydeligere ble det.
Ikke lenge etter dette møtet, insisterte jeg på at vi måtte oppsøke ekteskapsrådgiver. Da Henrik blankt avviste dette, forsto jeg at han aldri kom til å endre seg.
Han ønsket å ha ting slik de var, med meg som evig nummer to i forholdet.
Da jeg tok konsekvensen av dette og forlot ham, beskyldte han meg for å ha kastet bort flere år av livet hans, men i dag forstår jeg hvorfor jeg var utro den gangen.
Det var et forsøk på å komme meg ut av det som allerede fra starten hadde vært et usunt forhold. Henrik har alltid vært kontrollerende og dominerende, men det var først i kjølvannet av sidespranget mitt at jeg til slutt fikk opp øynene for det og kunne gå videre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
