DE BLÅ SIDENE
Når noe gikk Jakob imot, straffet han meg med en vegg av taushet
Det tok altfor lang tid før jeg innså at jeg ble manipulert og var i en giftig relasjon. Én ting er at vi flyttet sammen altfor tidlig, men det stoppet ikke der.
Da vi traff hverandre, var Jakob både sosial og utadvendt, og det falt ham lett å både få i gang og holde liv i en samtale. Det var nok en av grunnene til at jeg falt for ham så kjapt. Han var en god samtalepartner, og jeg følte at jeg kunne snakke med ham om alt.
Nettopp derfor ble det et aldri så lite sjokk for meg da han begynte å straffe meg med taushet hvis noe ikke var helt slik som han ønsket det. Da dette skjedde første gangen, var jeg allerede alvorlig forelsket i ham og var overbevist om at vi hadde noe seriøst og bra på gang.
Det var imidlertid én ting vi var litt uenige om. Jakob ville at vi skulle flytte sammen, men jeg syntes at det var altfor tidlig å ta det skrittet. Tross alt hadde vi bare vært sammen i noen få måneder. Det reagerte han svært negativt på og tok det personlig.
Reaksjonen hans var altså taushet. Brått følte jeg meg totalt utestengt. Det kunne gå flere dager uten at han tok telefonen når jeg ringte, eller hvis han først tok den, så var han mutt og kort i tonen og svarte med enstavelsesord. Denne reaksjonen hans var sårende og forvirrende. Jeg forsto rett og slett ikke hvorfor han behandlet meg på denne måten, for vi var jo glad i hverandre, eller?
Fikk det som han ville
Til slutt fikk jeg overtalt ham til å komme hjem til meg, slik at vi fikk prate ut. Jeg forklarte at jeg så absolutt så for meg at vi kunne bli samboere en gang i fremtiden, men at jeg syntes vi kunne ta oss litt tid til å lære å kjenne hverandre ordentlig først. Vi hadde vel ikke hastverk?
Han overnattet hos meg den natten, og etter at vi hadde elsket, begynte han å snakke om at det føltes som om mine følelser for ham ikke var så sterke som han hadde trodd. Han sa at han var en romantiker som syntes at man burde gi seg hen og våge å stole på følelsene sine, om man traff noen som man hadde det så bra sammen med som det vi hadde.
Han hørtes så moden og åpenhjertig ut at jeg selv begynte å skjemmes og tvile på meg selv. Kanskje hadde jeg vært overdrevent forsiktig? At han tydeligvis så på meg som mindre romantisk av den grunn, ga meg også et lite stikk i hjertet. Det var vondt å tenke på at jeg hadde skuffet ham.
Det endte med at jeg ga etter og sa at jeg ville flytte sammen med ham. Det jeg ikke innså der og da, var at jeg med den beslutningen hadde belønnet Jakobs taktikk. For han fikk det jo akkurat som han ville, og nå visste han hvordan han skulle gå frem for å få viljen sin …
Et usunt mønster
De neste årene fremsto forholdet vårt som en emosjonell berg-og-dalbane. De gangene vi var enige om alt, så var livet helt topp. Da var Jakob tilgjengelig, varm og full av kjærlighet. Men når noe gikk ham imot, for eksempel hvis jeg hadde til hensikt å gjøre noe som han vegret seg for, da gjentok mønsteret av taushet og kjølighet seg.
Jeg opplevde det som svært vanskelig når han oppførte seg på den måten. Det var som å ha en helt fremmed person rundt seg, og jeg fikk bare lyst til å riste ham, helt til «min» Jakob kom tilbake. I etterpåklokskapens lys burde jeg ha gjennomskuet det han holdt på med, og jeg burde slett ikke ha funnet meg i det, men det er lettere sagt enn gjort.
Da jeg var liten, vokste jeg opp med en far som ofte var fraværende, både fysisk og følelsesmessig, så for meg var akkurat dette et ømt punkt. Akkurat dette hadde jeg delt med Jakob, så uansett om han brukte denne kunnskapen mot meg bevisst eller ikke, så får det oppførselen hans til å fremstå enda verre i mine øyne.
Les også (+) Jeg trodde aldri at jeg skulle få oppleve kjærligheten igjen
Måtte si stopp
Så kom kravet om å få barn. Vi hadde pratet om temaet flere ganger, og vi hadde vært enige om å vente. Men nå hadde Jakob kommet frem til at vi hadde ventet lenge nok. Han mente at tiden var inne for å stifte familie, og at det var det naturlige neste skritt for oss.
Selv følte jeg det stikk motsatte. Jeg var ikke engang lenger sikker på om jeg virkelig elsket ham. Jeg forsøkte å forklare ham hvordan jeg følte det: «Hvordan skal vi kunne oppdra et barn sammen, når du møter meg med en vegg av taushet hver gang det er noe vi er uenige om? Hvordan skal det kunne fungere?»
Innspillet mitt falt slett ikke i god jord. Istedenfor å diskutere det med meg, reagerte han med sinne. Og denne gangen stengte han meg ute mye lenger enn tidligere. Og for første gang orket jeg ikke forsøke å bryte igjennom den mur av taushet som han omga seg med, men lot ham bare være.
Dette var han ikke vant til, og etter en stund førte det til at han byttet taktikk og finne en annen måte å få meg til å tvile på mitt eget standpunkt. Han sa at vi hadde jo lagt felles planer, eller hadde jeg bare lurt ham hele tiden? Hadde han kastet bort flere år av sitt liv på noen som bare hadde lekt med følelsene hans? Alle andre så jo tydelig hvor godt vi passet sammen. Var det min far som hadde ødelagt meg, slik at jeg ikke våget å stole på noen som virkelig elsket meg?
Det var vanskelig å forsvare seg mot en slik tirade. Var det kanskje jeg som tok feil, likevel?
Den gryende tvilen til tross: Denne gangen var temaet så alvorlig at protestene som bygde seg opp inni meg, ikke lot seg stilne. Jeg foreslo at vi skulle forsøke å gå i parterapi for å få hjelp til å nøste opp i problemene våre, men det avfeide han kontant og sa at jeg forsøkte å gi ham skylden for mine egne problemer.
Kanskje ville han til slutt ha gitt seg, om jeg satte hardt mot hardt og stilte ham et ultimatum, men på dette tidspunktet hadde mine følelser for ham kjølnet såpass at jeg ikke ønsket å legge mer tid og energi i ham. Jeg kjente at nok fikk være nok og gjorde slutt på forholdet.
Etter at jeg fikk litt tid for meg selv og fikk se hele situasjonen litt utenfra, var det ikke vanskelig å se mønsteret i Jakobs adferd. Og jeg så også tydelig hvordan jeg selv helt siden barndommen hadde hatt en dragning mot menn som ikke var følelsesmessig pålitelige.
For Jakobs del hadde det nok ikke bare handlet om å få viljen sin igjennom. Målet hans hadde nok vært å få mer kontroll over forholdet vårt, noe jeg antar har å gjøre med hans egen indre usikkerhet.
Nå føler jeg meg endelig fri til å søke en ny og sunn relasjon som kan fungere på ordentlig, og jeg unner virkelig Jakob at han en dag gjør det samme.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 12/08 2020, og sist oppdatert 19/08 2022.
