Leserne forteller
Mamma var så sjarmerende og hyggelig. Ingen trodde på det jeg sa
Flere ganger som barn forsøkte jeg å varsle andre om at jeg hadde det tøft hjemme, men mamma lurte dem alle.
Hadde jeg bare fått hjelp. Hadde bare barnevernet avslørt moren min og gjort mer for å se hvordan det var hjemme hos oss. Hvis bare.
Når jeg skal dele livet mitt, er det med mye sorg. Jeg er en kvinne midt i livet, som aldri har klart å komme meg ut i arbeid, og som har slitt med både sorg, angst og traumer.
Diagnosene kom på løpende bånd da jeg endelig fikk hjelp som ung voksen, og posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en av dem.
Jeg vil poengtere at jeg ikke deler opplevelsene og erfaringene mine for at andre skal synes synd på meg. Til tross for alt jeg opplevde og ble utsatt for, har jeg fått et liv med mann og barn, og fordi jeg har mennesker rundt meg som jeg er glad i, og som er glad i meg, ser jeg på voksenlivet mitt som ok.
Men da jeg var barn, skjedde det mye som aldri skulle ha skjedd.
Kort fortalt var moren min alene da hun fikk meg, og vi bodde i et gammelt hus, eid av kommunen, med fire leiligheter som ble leid ut.
Mamma mottok sosial stønad i lange perioder om gangen, hun var bare sporadisk i jobb. Det meste ved henne var i grunnen sporadisk og forgjengelig. Kjærester ble byttet ut, og hvem hun var på talefot med i familien varierte hele tiden.
Det rare er at mamma selv vokste opp i en ok og velfungerende familie, men jeg er blitt fortalt at hun allerede som ung var i opposisjon til alt som var konvensjonelt og vanlig.
Sannheten er vel at mamma likte å feste og ruse seg, men hun var flink til å prate for seg og visste hva som skulle til for at andre skulle se på henne som bra nok.
Jeg glemmer aldri da hun fikk telefon fra barnevernet om at de ville avlegge oss et besøk. Mamma ryddet, vasket gulv, tørket støv, handlet inn, tente på lys, la frem skolebøkene mine på bordet, til og med bakte en kake.
Da to damer fra barnevernet kom, ble de servert kaffe, og mamma, som vanligvis var stygg i munnen og veldig utagerende, var bare søt og sjarmerende.
Jeg oppførte meg høflig og gjorde det jeg var blitt fortalt av mamma i forkant mens besøket varte.
Jeg husker at det føltes rart at mamma sa «lille venn» til meg før hun spurte om jeg kunne være så snill å vise damene rommet mitt.
Rommet mitt pleide å være et kaos, men den dagen var det fint der. Hun hadde hentet en duk hos bestemoren sin, min oldemor, som var strukket pent over sengen som et sengeteppe.
Mens vi var der, pekte mamma på sprekker i veggen, og hun klaget på at kommunen ikke fulgte opp vedlikeholdet.
Hun pleide aldri å være så hyggelig mot noen som hun var denne dagen.
Les også: (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Bekymringsmelding
Jeg var åtte-ni år da de var hos oss første gang, og alt sammen er som spikret i hukommelsen min. Jeg husker hvordan vi pleide å ha det og hvordan det var den dagen – kontrasten var så stor, både på hvordan mamma var og hvordan det så ut hjemme hos oss.
Da besøket var dratt, ble mamma seg selv igjen. Hun sendte meg ut døren mens hun sa: «Og dette er siste gang du sladrer på meg!»
For det var jeg som hadde åpnet meg om at mamma var syk og ikke klarte å lage matpakke, og det var sikkert på bakgrunn av sånne episoder at læreren hadde sendt inn en bekymringsmelding.
Ingen ting ble endret, og mitt liv fortsatte som det hadde vært. Jeg visste aldri om mamma var i dårlig humør, sint eller lei seg. Noen ganger var hun glad, men mest var hun likegyldig.
Jeg visste at jeg trengte hjelp og prøvde flere ganger å få sagt fra, og i årene som fulgte, kom barnevernet på besøk tre-fire ganger, men det førte ikke til noen ting, for hver gang møtte mamma dem på den samme, gode måten.
De eneste gangene jeg så henne som en velfungerende mor, var når barnevernet var på hjemmebesøk for å sjekke forholdene.
At mamma hadde kontakt med dem utover det, gjennom møter på kontor og i telefonen, går jeg ut fra, men dette hørte jeg aldri om. Sannsynligvis snakket hun dem rundt da også.
For hos oss var det ikke bra. Ofte var det bare øl og gammel mat i kjøleskapet, og ofte hadde mamma kjærester hos seg, eller hun dro ut for å feste og jeg var helt alene hjemme.
Jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk fortelle til noen at hun forlot meg. «Gjør du det, kommer politiet og henter deg, og jeg vet hva som skjer med barn da», skremte hun meg.
Hun kunne gi meg en cola og en pose med potetskruer, og så ble hun borte til neste dag.
Når jeg våknet opp helt alene lørdager eller søndager, føltes det som om kroppen gråt og var tom, men jeg hadde ikke definert ordet ensomhet og klarte ikke å sortere ut hva jeg følte.
Det eneste jeg visste, var at jeg var på vakt og følte meg redd.
Les også: (+): Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Angst
På skolen utviklet jeg angst og gjemte meg inne på do, og lærerne måtte hente meg inn til timen.
Da dette ble et tema med mamma, sa hun at jeg ofte var redd, og at det måtte være noe jeg hadde arvet fra faren min, for han var psykisk syk og var ufør på grunn av angst.
«Jeg gjør alt jeg kan for at Lene skal tørre mer», kunne hun si.
Faren min, ja. Han var jeg aldri sammen med, for han var ofte innlagt på sykehus med depresjoner og hadde et stort rusproblem. Jeg hadde møtt ham, men savnet ham ikke. Han hadde ikke noe å tilby meg, ikke engang en naturlig samtale.
Da jeg ble ungdom, ble jeg henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk, og også i denne sammenhengen forsøkte jeg å fortelle om mamma, men heller ikke dette førte til noe. Ikke før mamma ble så sint på meg at hun kastet meg ut hjemmefra. Da var jeg 16 år gammel.
For meg ble dette redningen, for endelig kom jeg i et fosterhjem og fikk normale voksenpersoner rundt meg.
I begynnelsen var jeg en utfordring, men paret som åpnet døren og ønsket meg velkommen inn, var fantastiske. I dag ser jeg at de var de første voksne som virkelig så meg og forsto meg.
Men sårene fra barndommen bar jeg med meg. I perioder slet jeg med mye uro, angst og «nerver». Jeg hadde havnet utenfor det sosiale fellesskapet på skolen på grunn av angstreaksjoner, og jeg hadde ingen venner.
Mammas historie var at jeg var et krevende barn, som «hun hadde gjort alt for».
For meg ble det mer og mer tydelig at oppveksten hadde vært mangelfull, og jeg begynte å tenke selv at barnevernet sviktet meg. Skulle ikke de sørge for at barn fikk det trygt og godt?
Jeg ble voksen og ung ufør fordi jeg ikke klarte å stå i jobb, men det var ingen lettelse å få trygd og kunne leve uten å måtte prestere.
Heller føltes det som et nederlag. Jeg fikk leie en hybel hos besteforeldre som bodde i en annen by, men følte meg likevel veldig ensom.
Da jeg skaffet meg en hund, ble hverdagen litt bedre, og på trening på et hundejorde en dag møtte jeg en ung mann som begynte å snakke med meg. Han var så hyggelig, og jeg tror at jeg forelsket meg der og da.
Nå er det mange år siden, i dag er vi gift og har barn, og livet mitt er ikke så verst. Mine to barn har fått en fin oppvekst, og det er jeg stolt av.
De har en vanlig pappa som jobber og som elsker dem. Selv er jeg avholdsmenneske, og jeg har lagt min sjel i å være den mammaen moren min aldri var.
Å klandre noen er ikke til nytte for noe, men jeg vil si at barnevernet sviktet meg. Når et barn forsøker å si fra, må fagpersoner forstå at det er reelt, for barn lyver ikke om omsorgssvikt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
