DE BLÅ SIDENE
Mamma ville bestemme alt. Det ødela søsteren min og meg
Søsteren min gjorde tidlig opprør mot vår dominerende mor, mens jeg altfor lenge forble den søte og lydige drømmedatteren. Det skulle jeg så til de grader få svi for senere.
Som barn var jeg mammas jente. Jeg var yngst av tre, og ifølge mamma var jeg den søteste. Hun la ikke skjul på at jeg var favoritten hennes, og hun kledde meg opp i flotte klær.
Storesøsteren min, Nina, orket ikke alt det der. Hun protesterte og var ustyrlig på alle måter. Mamma skjente på henne og fremhevet meg som det perfekte motstykket. Pappa bare trakk på skuldrene. Han hadde det travelt som overlege og mente hjemmet var mammas domene.
Storebroren min gikk litt mer fri fra mammas mas. Han var gutt, og i hennes verden betød det at det var i orden om han var litt rufsete og gjorde som han ville.
Det var ikke så rart at søsteren min hatet meg. Jeg var mammas kjæledegge, mens hun fikk skjenn nesten hver eneste dag.
Tøffe år
Først da jeg kom i puberteten, begynte jeg å se mønsteret. Jeg ville ikke være mammas lille kjæledegge lenger. Jeg begynte å bruke Ninas klær. Hun syntes det var deilig at jeg endelig ble litt mer «normal».
Mamma var imidlertid rasende. Hun beskyldte Nina for å påvirke meg til å bli som henne. Men jeg ville være med på fester, prøve å drikke og røyke, og jeg begynte å se etter gutter.
Nina flyttet hjemmefra allerede som 17-åring. Jeg savnet henne umiddelbart. For hun hadde støttet meg i å være meg selv.
Det ble noen tøffe år. Mamma og jeg kranglet nesten hver dag. Hun begynte å ta nervepiller som pappa skrev ut til henne, og hun mente at jeg var årsaken til at hun fikk dårlige nerver.
Jeg forsto ikke hvordan det kunne være verre at jeg fikk mitt eget liv enn at mine eldre søsken fikk det. Nina og Kåre hadde tatt med kjærester hjem uten at det hadde bydd på problemer.
Men da jeg tok med min første kjæreste, Geir, ble det annerledes. Mamma spurte hva slags karakterer han hadde og hva faren hans jobbet som.
Geir var kanskje ikke spesielt skoleflink, han ville starte på tømrerlinja etter ungdomsskolen. Foreldrene var skilt, og moren hadde fått en ny samboer. De hadde ikke høy utdanning, men de hadde arbeid og var veldig hyggelige.
Det var ikke godt nok for mamma. Hun forbød meg ikke å være sammen med Geir, men hun lot det hele tiden skinne igjennom at han ikke var bra nok.
Hjemme hos hans familie ble jeg derimot mottatt med åpne armer. Så det ble raskt til at vi nesten alltid var hjemme hos dem. For ingen av oss trivdes med mammas syrlige bemerkninger.
Dermed begynte mamma å beskylde meg for å svikte henne. Hun ville at vi skulle være mer hjemme hos oss.
Men det var ikke særlig fristende. Vi fikk bare være i fred på rommet hvis vi ikke låste døra. Og det kom ikke på tale at Geir kunne ligge over.
Hun hadde riktig nok sørget for at jeg fikk p-piller. Men hva ville naboene si hvis Geir kom spradende ut av huset vår om morgenen?
Reiste til Paris
Da jeg ble student, var forholdet til Geir over. Jeg ville gjerne dra til Frankrike som au pair. Det syntes familien min var en utmerket idé. Det var sikre på at et slik opphold ville gi med den dannelsen jeg trengte.
Det de ikke visste, var at jeg stort sett bare passet på meg selv da jeg kom til Paris.
Jeg måtte bare ta meg av familiens barn om morgenen og ettermiddagen. Jeg hadde masse fritid og fikk mange nye venner.
Jeg ble forelsket i en fyr flott fra Marokko. Men jeg skjønte at det neppe var noen god idé å ta ham med hjem til jul.
Da jeg kom hjem, spurte mamma meg ut om hva jeg gjorde i Paris. Da hun fikk høre om kjæresten min, holdt hun på å besvime.
Hun ba familien min i Paris om å sende alle tingene mine hjem med det samme. Jeg skulle ikke tilbake dit. Jeg forbannet meg selv for at jeg hadde fortalt dem om kjæresten min.
Flyttet hjemmefra
Året etter flyttet jeg hjemmefra for godt. Jeg var blitt 19 år, begynte på lærerstudiet og fikk meg egen leilighet.
Jeg traff foreldrene mine bare ved høytider, og det var i grunnen mer enn nok. For hver gang jeg kom hjem, tok det ikke lang tid før mamma begynte å gråte og beskylde meg for å ha sviktet henne.
Det var åpenbart at hun kjedet seg. Hun hadde begynt å drikke, så hun mistet raskt selvkontrollen og ble urimelig. Pappa hadde åpenbart nok med å holde ut hverdagen med henne. Eller så var han bare konfliktsky. Jeg fikk i hvert fall aldri noe støtte fra ham.
Jeg gråt ofte hele veien tilbake på toget. En gang var det ekstra ille. Jeg hadde tatt med Jens, den nye kjæresten min, hjem. Mamma hadde fremprovosert en heftig politisk diskusjon over middagen.
Hun raste og beskyldte oss for å være noen venstreradikale dovenpeiser, som trengte å komme oss ut i den virkelige verden for å lære hvordan det var å tjene våre egne penger.
Vi tok begge opp studielån og jobbet ved siden av studiene. Men jeg fikk også et tilskudd på 1000 kroner i måneden av foreldrene mine. Nå bestemte jeg meg for at jeg ikke lenger ville ta imot disse pengene lenger.
Hvis det ikke hadde vært for Jens, tror jeg at jeg hadde innbilt meg at alt sammen faktisk var min skyld. Selv om jeg ble sint når mamma kom med beskyldninger, var jeg jo glad i henne.
Jens støttet meg da jeg bestemte meg for å slutte å treffe mamma. Han sa rett ut at det ville være det beste for meg.
Les også (+) Det startet som noe helt uskyldig. Men snart sto jeg i bunnløs gjeld
Normalisert
Venninnene mine ble forskrekket da de fikk vite det. Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt? Selv søsknene mine, som visste hvordan ting forholdt seg der hjemme, antydet at det kanskje var i overkant dramatisk. Men jeg hold fast på mitt. Jeg var rett og slett nødt til å få avstand til henne – for å finne meg selv.
Etter to år prøvde jeg å dra hjem til foreldrene mine på besøk igjen. Men alt var bare enda verre. Mamma var blitt temmelig alkoholisert, og det var umulig å føre en normal samtale med henne. Pappa gjorde ingen ting, han bare satt og trakk på skuldrene.
Jeg reiste gråtende hjem nok en gang. Hun var tross alt mammaen min, som jeg så gjerne ville ha et godt forhold til.
Først da jeg selv fikk barn, begynte forholdet vårt å normaliseres igjen. Jeg ville jo at hun skulle får treffe barnebarna, og at barna våre skulle bli kjent med mormor.
Mamma er ikke blitt enklere å være sammen med selv om hun har vært på alkoholavvenning flere ganger. Men jeg har blitt flinkere til å takle henne. Jeg har lært å arrangere møtene våre sånn at de blir forholdsvis korte og uten alkohol.
I dag kan søsteren min og jeg snakke om forholdet til mamma. Vi har fått en forståelse av hvor forskjellig vi er kommet ut av barndommen, fordi vi hele tiden har hatt så vidt forskjellige roller i familien. Hun fikk unnagjort sitt opprør tidlig, mens mitt kom svært sent.
Men det kom til slutt. Heldigvis.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 21/04 2021.
