Vi hadde vært så sparsommelige hele livet – og så gikk vi rett i luksusfellen

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Det er utrolig at noe slikt kunne skje oss… Min mann Karsten og jeg har alltid vært sparsommelige og nøktern.

Vi hadde gode jobber. Ikke akkurat de best lønnede, men vi var ikke vant til å ha så mye penger, så det tenkte vi ikke over. Det viktigste var å ha en jobb. Vi fikk barn og bygde oss etter hvert hus.

Det var ikke bare enkelt økonomisk. Renten var høy, og noen år strevde vi hardt. Men vi jobbet mye og brukte alt på huset. Ingen ferier eller andre utskeielser, og vi var nøkterne i kosten. Mye av klærne til barna sydde jeg.

Det kunne noen ganger se mørkt ut, men midt oppi alt fikk jeg en liten arv som hjalp oss over en stor kneik. Det var akkurat det som skulle til.

Tross alt slitet, så hadde vi det godt. Vi hadde masse venner som kom innom rett som det var, og som vi kunne besøke når vi ville. Vi trengte ikke gourmetmat eller dyre viner for å ha det moro. Vi gikk sjelden ut for å spise, for vi hadde jo ikke penger, så vi tenkte heller ikke særlig på det.

Så fikk vi bedre råd etter hvert. Huset ble nedbetalt, barna ble voksne og klarte seg selv og lønningene steg. Vi begynte å feriere i utlandet, som alle andre. Vi følte at vi fortjente å dovne oss under Sydens sol og spise godt og drikke vin.

Jeg vet jo at så langt er dette vanlig for de fleste. Etter hvert ble ferievanene med oss hjem, og vi koste oss glugg. Vi gikk ofte ut og spiste god og dyr mat på restaurant, vi hadde jo råd til det. Livet var herlig.

Det ble mer vanlig å møte vennene våre ute, og runde dager ble feiret i innleide selskapslokaler med masse gjester. Pengene våre fikk ben å gå på, uten at vi tenkte så mye over det. For det kom jo også penger inn.

Tidligere hadde vi alltid pleid å spare litt, for å ha en liten buffer i tilfelle noe måtte repareres eller noe nytt måtte kjøpes. Det ble heller ikke så nøye nå lenger.

Les også (+) "Far ukjent" sto det på fødselsattesten min. Sannheten var et sjokk

Nøt vårt otium

Så ble vi pensjonister. Inntekten ble en annen, men ikke verre enn at vi fremdeles kunne unne oss både det ene og det andre. Og det som skjedde nå, var jo at vi fikk mer tid. Mer tid til å kose oss. Reisene ble lengre og kortere imellom. Vi brukte alt vi tjente. Og hvorfor ikke? Vi hadde jo ikke noe gjeld og kunne gjøre hva vi ville med våre egne penger.

Så gikk bilen i stykker lenge før vi hadde beregnet, og vi måtte ha en ny. Da måtte vi faktisk låne penger i banken. Jeg syntes det var litt flaut i vår alder, men bankpersonalet syntes visst det var helt greit. De hadde jo sikkerhet i huset.

Det var da det ble lagt frem for oss et forslag om noe som het fleksilån. Ved å stille huset som sikkerhet kunne vi bruke så mye penger vi ønsket, opp til en viss sum. Vi kunne altså låne penger som vi ville og betale tilbake etter eget ønske.

Vi fikk også innføring i å bruke nettbank. Alt dette hørtes jo bare vel og bra ut. Vi hev oss på og tenkte at det kunne jo være greit å ha den muligheten i bakhånd, skulle det oppstå et nødstilfelle en eller annen gang. Det var jo vårt hus og i grunnen våre penger.

Bilen ble kjøpt, litt dyrere enn vi opprinnelig tenkte, men pytt.

Til å begynne med betalte vi litt tilbake, men oftere og oftere lot vi være, for det var alltids noe å bruke pengene på. Og det var jo våre penger, vi skulle jo leve vi også, ikke bare tenke på arvingene.

Mistet oversikten

Det var ikke akkurat noe nødstilfelle da vi første gang lånte mer penger i stedet for å betale tilbake noe. Det ble brukt til enda en feriereise.

Noen venner av oss skulle på langtur helt til Thailand og spurte om vi ville være med. Vi hadde allerede vært en tur til Gran Canaria tidligere på året, men det hørtes så hyggelig og spennende ut, så vi sa ja. Det var jo ennå en stund til vi skulle reise, så det med penger tenkte vi ikke på.

Da dagen for å betale kom, var vi ikke forberedt. Vi hadde nesten ingenting på brukskontoen, og denne turen var dyr. Fristelsen ble for stor. Det var så utrolig enkelt, bare noen få tastetrykk, så ble pengene overført og turen betalt.

Det var mest Karsten som ordnet med fleksilånet, jeg hadde ikke tallene inne på min egen nettbank. Til å begynne med så jeg på når han var innlogget og fulgte med på lånet og hva vi skyldte og hvor mye som fremdeles var disponibelt. Men det virket jo som et hav av penger.

Vi var alltid enige om å låne mer. Når alt kom til stykket så var det jo bare tall på en konto.

Etter hvert ble det enda enklere. Penger ble overført for den minste ting. Vi var rause med gaver til familien og kjøpte ofte ting som de slett ikke trengte. Luksusting som de selvfølgelig ble glade for, men ikke visste at de ønsket seg. Etter noen år ble det kjøpt enda en bil, uten at vi hadde spart noen ting.

Vi benyttet fleksikontoen til rent forbruk. Det ble aldri betalt tilbake noe.

Da det en dag ble solgt et hus som lignet vårt i nabolaget, merket jeg meg kjøpesummen. Ikke det at vi skulle selge huset på mange år ennå, men likevel. Det var fristende å få seg en leilighet i stedet, så slapp man å stelle hagen og klippe plenen og slike ting. Vi var jo så mye ute på reise, så vi hadde klart oss fint med en liten veranda.

Jeg luftet ideen for Karsten. Han syntes huset ble solgt veldig billig. Vårt eget hus måtte da være mer verdt enn det? Han ble sittende og tenke litt, så skrudde han på PC-en og åpnet nettbanken. Brått ble han så alvorlig at jeg satte meg ned sammen med ham og kikket, jeg også.

Vi var i sjokk, begge to. Vi hadde lånt nesten en million kroner!

Vi hadde brukt nesten hele det disponible lånebeløpet. For det var jo ikke bare pengene vi hadde lånt, men renter også. Det hadde jeg overhodet ikke tenkt på. Banken eide mer enn halve huset vårt. Det ville faktisk ikke være nok penger igjen til noen leilighet, hvis vi hadde solgt huset i dag. Vi var blitt totalt blinde for realitetene.

Les også (+) Underslaget ødela nesten ekteskapet

Ny nøkternhet

Barna våre ante ingenting om vårt elleville, lånefinansierte forbruk. De var bare glade for at vi hadde anledning til å nyte livet litt på våre eldre dager. Vi har ikke fortalt noe om rammelånet.

Det kan jo hende de ville sagt at det var vårt hus og våre penger og at vi fortjente å bruke dem slik vi ville, ikke vet jeg. De har jo klart seg bra alle sammen, både de og våre etter hvert voksne barnebarn. Men likevel: Jeg husker så godt den gangen vi selv ble reddet av den lille arven jeg fikk.

Vi har jo ikke brukt pengene på fornuftige ting. Ikke har vi gjort noe som har hevet verdien på huset, og ikke har vi investert i noe fornuftig. Vi har rett og slett sløst dem bort.

Det er bittert, når jeg tenker på hvordan vi i sin tid strevde for å skaffe oss hus og hjem. Det er rett og slett flaut.

Karsten og jeg har alltid vært ganske enige om hva vi skal gjøre, og det er vi nå også. Etter at realitetene gikk opp for oss, har vi snudd på flisa og lagt om til en mer nøktern livsstil igjen. Vi har bestemt oss for å betale tilbake så mye vi klarer av lånet og håper at vi lever lenge ennå.

Når noen spør om vi vil være med på reiser, sier vi at vi er blitt lei av det og heller vil kose oss hjemme. Og det gjør vi. Vi fyrer på peisen, lager oss god mat hjemme og hygger oss med TV-en.

Av og til inviterer vi venner til enkel, men god servering, og vi går turer og besøker familien. Vi har solgt unna det vi kan av dumme, dyre luksusgjenstander som ingen av ungene vet at vi har, og pengene er satt direkte inn på kontoen for å betale ned på lånet. Og det minker faktisk en del, selv om vi aldri kommer til å klare å betale alt tilbake. Det som blir igjen, får heller tåles.

Det rareste er at livet ikke er blitt forringet uten all denne luksusen, så langt ifra. Jeg synes tvert imot at det var godt å få samlet seg litt og ta det mer med ro.