Tenk å være så syk som jeg er – og så møter jeg en så fantastisk mann!

Vi er helt i starten av koronatiden da Trude tar kontakt. Ennå har ingen restriksjoner om å holde seg mest mulig hjemme blitt gitt. Hos den syltynne damen foran meg kimer imidlertid alarmklokken.

– Det sies at «vi er oss selv nærmest», starter hun samtalen – som en forklaring på hvorfor akkurat hun er bekymret.

– Jeg har en kronisk sykdom …

Før hun starter neste setning, peker hun med en håndbevegelse til sin uvanlig tynne kropp. Et resultat av sykdommen.

– Så langt har jeg klart meg langt bedre enn ventet, fortsetter hun.

– Mot alle odds har mine dyktige legers spådommer, også til deres glede, blitt motbevist.

Hun smiler – og viser en rad med hvite fortenner – før det pene ansiktet blir alvorlig.

– Om jeg blir smittet av dette viruset kan det bli min dødsdom.

Galskap

Det er noe varmt ved Trude. Selv om tiden er satt av for å høre hennes historie, spør hun omtenksomt: «Hvordan har du det?»

Det er mange år siden hun fikk en sykdom av de sjeldne. Trude vil ikke bli gjenkjent, og spør:– Holder det å si at den rammer hud og organer som hjerte, lunge, tarm og nyrer?

Det er sykdommens skyld at hun er så tynn at folk stirrer. Den gjør det også synlig vanskelig å gå. For ikke å røpe diagnosen, kan hun ikke gå inn på flere detaljer.

– Det følger en god del plager med den, men det hjelper ingenting å klage.

På nytt smiler hun.

– Heldigvis er jeg av natur lys til sinns. Det har hjulpet meg godt. For det har unektelig vært en stor omveltning å få en kronisk, potensiell dødelig sykdom.

Hun skaper ingen dramatikk, men legger heller ikke skjul på alvoret.

– Hvordan merket du at noe var galt?

– Det første som skjedde var at huden ble stram og klødde – over alt.

Allerede plaget av pollen den våren, tippet hun at kløen skyldtes allergi.

– Legen undret seg over mangelen på utslett, men ga meg likevel kortison å smøre på og foreslo å fortsette med allergitabletter. Det hjalp ingenting. Kløen ble bare verre.

På nytt kontaktet hun legen.

– Jeg ble satt på venteliste hos en hudlege. Imens klødde jeg meg til blods – uten å ha utslett. «Holder jeg på å bli gal?» lurte jeg på.

Totalt uventet

Fastlegen forsto heldigvis alvoret. Trude ble innlagt for undersøkelser.

– I starten ble plagene beskrevet som et «hudproblem». Først da jeg fikk problemer med å svelge, ble mistanken om diagnosen vekket. Den rammer ytterst få. Jeg hadde aldri hørt om sykdommen.

– Er det hjelp å få?

– Per i dag finnes det ingen behandling som helbreder tilstanden. Det som gjøres har som mål å bremse utviklingen og lindre symptomene.

– Har det hjulpet deg?

– Ja, men det er en daglig slåsskamp med en kropp som protesterer. Se bare hvor tynn jeg er! Det hjelper ikke hvor mye jeg spiser. Selv med min beste vilje, og en haug av oppmuntrende folk rundt meg, er det umulig å kontrollere sykdommen.

– Hvordan reagerte du på diagnosen?

Hun tenker seg om.

– Det minner meg litt om det som skjer nå for tiden, plutselig å bli rammet av en trussel du ikke ante eksisterte. Der og da var det vanskelig å ta innover seg. Spesielt fordi kløen var umenneskelig. Kroppen nærmest brant innvendig.

Hun synes det første halve året var det verste.

– At du veier under halvparten av den normale vekten, og sliter med å gå på grunn av sårene som ikke vil gro på føttene, er for meg «småting» i forhold. I dag vet jeg hva som er årsaken til problemene. I starten var det et sjokk, et mareritt!

Hun ble aldri i stand til å gå tilbake til arbeidslivet.

– Legenes sa at «din jobb fremover vil bli å ta vare på deg selv».

Hun legger ikke skjul på at omveltningen ble stor.

– Men når du minst venter det, kan faktisk det beste noensinne skje, sier hun lurt. De lyseblå øynene glitrer, da hun lener seg over bordet etter en ny bit sushi.

– Et halvt år etter jeg at fikk diagnosen møtte jeg verdens beste mann – på sykehuset.

Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!

Uventet lykke

Det høres ut som en legeroman.

– Han var riktig nok ikke min lege, understreker hun og forteller at hun delte rom med moren hans på sykehuset.

– Selv om både hun og jeg slet med smerter, fant også vi tonen. Jeg fatter fremdeles ikke at den kjekke sønnen hennes, Atle, kunne bli interessert i syke meg.

Både stemmen og ansiktet røper hvor høyt hun elsker ham.

– Jeg lurer også på hvor jeg fant energien til å flørte og bli forelsket, sier hun og ler.

– Vi bare «hørte sammen» – som et mirakel!

Han var nyskilt og pappa til to små gutter. Hun hadde hverken mann eller barn.

– Han fridde tre måneder etter at vi møttes. «Er det ikke for tidlig?’ spurte foreldrene mine bekymret. De skjønte fort at han var den beste medisinen for meg.

«Det er for godt til å være sant», sa bestevenninnen min. Det samme tenker jeg – fremdeles, smiler Trude.

– Atle vekker meg med et kyss hver morgen. Å leve med ham er en sann lise for sjelen. Jeg er overbevist om at den lykken det gir å leve med ham har gjort det umulige mulig. Tenk, jeg fikk oppleve å bli gravid og på naturlig vis føde vår datter! Jeg er velsignet med kjærlighet, slår hun varmt fast og knuger korset hun har hengende rundt halsen.

– Besteforeldre har vi også blitt. Begge våre eldste har fått to barn hver.

Tydelig rørt sier Trude: – Jeg elsker livet mitt. Det er fylt av langt større gleder enn de plagene sykdommen gir. Nå ber jeg til Gud om å bli skånet for det truende viruset. Heldigvis er jeg under konstant oppsyn av de beste leger, både hjemme og på sykehuset, for en potensiell kamp mot koronaen er jeg svært usikker på om kroppen min vil mestre å vinne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller