Det begynte med at jeg opererte nesen. Så mistet jeg helt kontrollen

Hva er det med jenter som vokser opp i dag?

De blir selvopptatte og fiksert på eget utseende allerede som barn. Jeg ble også det, og det holdt på å ødelegge livet mitt.

Når jeg nå, som 30 år og godt voksen, er trygg på meg selv, så er det fordi jeg har fått en klok og fantastisk kjæreste som har fått meg til å forstå hva som virkelig betyr noe.

Jeg tror jeg var 12–13 år gammel da jeg fikk en ny type «hobby». Den gikk ut på å betrakte ansiktet mitt nøye i speilet inne på badet.

Fremdeles er det som om jeg kan høre min fars irriterte rop. Han lurte på hvor lenge jeg hadde tenkt å være der inne. Jeg okkuperte familiens eneste bad og tok ingen hensyn der jeg sto bak en låst dør og lette etter ting å være misfornøyd med.

Ville være perfekt

Alle jenter visste hvordan man skulle se ut for å være perfekt. Et perfekt ansikt hadde først og fremst en liten nese. Jeg hadde stor nese, syntes jeg selv. Sannsynligvis tenkte noen andre det også, for en gang falt den kommentaren som vokste seg diger inni hodet mitt, i form av en strofe fra Øystein Sundes sang:

– Og hvis nesa di er lang, kan du bruke'n til fiskestang.

Jeg gråt inni meg, men viste aldri til noen hva jeg følte. Fra det øyeblikket hatet jeg min egen nese. Jeg visste at jeg måtte få den operert for å bli regnet som pen.

Mamma og pappa fikk vite hva jeg tenkte om ansiktet mitt. Jeg spurte hvorfor jeg hadde så stor nese og så tynt og pistret hår.

De sa at vi var skapt forskjellig. Jeg kan på ingen måte beskylde dem for å gi fart til min selvopptatthet. De var som foreldre flest og sa at jeg var nydelig som jeg var, og at det var de indre verdiene som talte mest.

Men etter hvert som jeg ble eldre, ga jeg mer og mer blaffen i de indre verdiene og ble mer og mer opptatt av hvordan jeg så ut. Når jeg var sammen med venninner, ble jeg opphengt i hvordan de så ut. Det slo meg at alle hadde finere neser og tykkere hår enn meg.

Speilet ble min beste venn i denne tiden, vel å merke hvis jeg regner ut fra tiden jeg brukte foran det. For egentlig ble det min fiende, men det så jeg ikke selv.

Jeg gikk inn på badet, stilte meg foran speilet og gransket speilbildet. Jeg ble aldri lei av det. Selv om jeg endte opp med samme konklusjon hver gang, om at plastisk operasjon var nødvendig, ble jeg ikke ferdig med seansen.

Jeg tryglet foreldrene mine om å få penger til å operere nesen mindre, og de nektet meg selvfølgelig å gjøre noe så dumt.

De sa at når jeg ble voksen, kunne jeg gjøre som jeg ville. I ettertid har jeg fått vite at de satset alt på ett kort, nemlig at jeg skulle vokse av meg misnøyen, og at det sykelige fokuset på nesen og håret ville forsvinne av seg selv.

Brukte sparepenger

18 år gammel flyttet jeg hjemmefra og hadde planen klar. Bursdagspenger gjennom mange år var spart opp. Jeg oppsøkte en plastikkirurg og ba ham om å se på nesen min.

For første gang i livet mitt var det en som tok meg på alvor, slik jeg følte det. Han løftet ikke noen moralsk pekefinger, han sa ikke at jeg tok feil og at jeg egentlig var pen.

I stedet begynte han å måle og tegne på ansiktet mitt og fotograferte meg forfra og i profil. Han sa at vi kunne gjøre sånn og sånn.

I dag skulle jeg ønske at han i stedet hadde gitt meg en lekse og sendt meg hjem igjen. Men jeg endte med å svi av alle sparepengene mine på å gjøre nesen min mindre.

Det ble begynnelsen på en reise som jeg i dag føler stor sorg over.

Trolig var det bare jeg selv som merket at nesen min var forandret. Men i stedet for å bli fornøyd med meg selv, begynte jeg å lete etter andre feil og mangler. Jeg hadde fått bekreftelse på at det var mulig å få endret på ting, og bestemte meg for å bli perfekt. Perfekt– for et latterlig ord!

Det ballet på seg

Jeg syntes at ørene sto litt ut. Fastlegen min mente at det var tull og ville ikke henvise meg til plastikkirurgi.

Så jeg oppsøkte den samme privatklinikken som hadde hjulpet meg med nesen.

På det tidspunktet var jeg 21 år gammel og hadde spart opp penger fra butikkjobben jeg hadde skaffet meg.

Det stoppet ikke med nesen og ørene. Jeg gikk til frisør og fikk satt på mer hår. Denne «behandlingen» krevde oppfølging hver sjette uke og kostet en formue.

Drevet av et intenst ønske om å bli pen, jaget jeg etter skjønnhet. Jeg ble aldri fornøyd og fant hele tiden noe nytt å hate ved meg selv.

Mamma spurte om jeg ikke kunne ta meg en utdannelse. Hun var lei seg fordi jeg var så overfladisk. Men jeg lyttet ikke til henne, og hun ga opp.

Sett fra utsiden må det ha sett grotesk ut. Brystene mine ble forstørret og fett på innsiden av lårene sugd bort. Det er utrolig hva leger gjør for penger! Hadde kirurgene vært kloke, hadde de sendt meg videre til en psykolog. For de må ha forstått at det hadde gått galt av sted med meg. I stedet «hjalp» de meg hver gang.

Måtte i terapi

For hver ting som ble rettet på, dukket det opp en ny ting å være misfornøyd med. Tennene, ikke minst. Så jeg gikk en runde hos tannlegen også.

I to år turte jeg ikke å smile på grunn av en regulering. Det gikk så langt at jeg tok et plastisk inngrep på kreditt. 27 år gammel var jeg ennå ikke tilfreds foran speilet.

Jeg hadde noen kjærester gjennom årene, men forholdene varte ikke lenge. Det var ikke plass til noen i livet mitt. En som ikke liker seg selv, kan ikke elske en annen. Slik er det bare. Jeg ble min egen verste fiende.

Så fikk jeg en kollaps. Takk og pris for det! Det som burde ha skjedd mens jeg fremdeles var tenåring, skjedde for to og et halvt år siden: Jeg fikk tilbud om psykiatrisk hjelp på grunn av tvangstanker.

Da var jeg så sliten at jeg ikke orket å protestere. Faktisk føltes det deilig å legge seg ned og bare være syk.

Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham

Ristet på hodet

Terapi og samtalegrupper ble min hverdag i året som fulgte. Jeg møtte Andreas, kjæresten min, som hadde mistet moren og søsteren i en ulykke.

Han sa at jeg var så pen. Av en eller annen grunn fortalte jeg ham hele historien min. Han lyttet, for så å riste på hodet. Han sa at det jeg hadde drevet med, var galskap.

Ja, det var galskap, og det ser jeg nå. Nå håper jeg at min historie kan være til skrekk og advarsel for andre unge jenter som er villig til å legge seg under kniven for å få den skjønnheten de tror at de ikke har.

Når jeg ser bilder av meg selv som tenåring, ser jeg en flott jente som ikke hadde behøvd å gjøre noen ting. Jeg var søt som jeg var.

Nå i høst begynner jeg på sykepleierutdanningen. Jeg har fått fjernet silikonet i brystene og har endelig begynt på min voksne reise.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle