De var ikke kunder – dette var et ran! Han måtte komme opp med en plan. Fort som f...
Rett før Tønnessen Smykker var i ferd med å stenge for dagen, dukket det opp to menn i butikken. Han kjente et hardt slag mot bakhodet sitt. Alt ble svart. Det eneste han merket var at han falt.
– Jeg liker virkelig den her, men den er dessverre litt over min prisklasse.
Den lyshårede unge mannen i grønn regnjakke betraktet gullringen med et så forelsket blikk at kjæresten hans nok ville blitt sjalu hvis hun hadde sett det, tenkte Sigurd.
I mer enn tjue minutter hadde Sigurd Tønnessen, tredje generasjons smykkehandler og butikkens eier, etter å ha overtatt den fra sin far tre år tidligere, vist den unge mannen den ene gullringen etter den andre.
Hver gang hadde mannen svart at han ikke var helt fornøyd, og gjerne ville se noen flere før han bestemte seg.
Han hadde stolt fortalt Sigurd at han hadde tenkt å fri til en viss ung kvinne han hadde kjent i mange år. Problemet var visstnok bare at den unge mannen ikke hadde et budsjett som var på samme størrelse som hans kjærlighet til kvinnen.
Med sin sedvanlige tålmodighet hadde Sigurd vist den unge mannen alle ringene som han selv syntes ville være passende, både for en kresen ung kvinne, men også for en litt mindre velbeslått ung mann.
Ringen mannen i regnjakken nå sto og betraktet med store, begeistrede øyne, var Sigurds aller siste forslag. Men den var visstnok også over den unge mannens prisklasse.
Under normale omstendigheter ville dette ha satt Sigurds berømte tålmodighet på prøve, men ettersom det ikke var noen andre kunder i smykkebutikken, tok han det ikke så tungt. Snarere nøt han å oppvarte den forelskede, unge mannen, og spesielt det å betrakte uttrykket i ansiktet hans mens han så på Sigurds kostbare varer.
– Hvis jeg bare hadde hatt pengene …
Sigurd kikket diskrét på klokken sin. Den var tre minutter på halv seks. Tønnessen Smykker stengte klokken halv seks, og det hadde de gjort stort sett hver eneste dag siden de åpnet for aller første gang, for nesten hundre år siden.
Hvis det fortsatt var kunder i butikken når klokken slo halv seks, låste ikke Sigurd døren, men bare snudde skiltet som hadde hengt i døren så lenge han kunne huske, der det sto «Åpent» på den ene siden og «Stengt» på den andre.
Selv var han egentlig ikke så opptatt av tradisjoner, noe som hadde irritert faren hans en del, blant annet det at han hadde nektet å ha slips på når han jobbet i butikken.
Sigurd hadde også litt lengre hår enn hva faren hans hadde syntes passet seg, men Sigurd hadde aldri forstått hvordan påkledningen eller lengden på håret hans kunne påvirke kundenes interesse for butikkens varer.
I dag, som 45-åring, hadde han fortsatt et uendret syn på den saken. Han gikk dermed avslappet kledd i olabukser og skjorte, og med et hår som selv ifølge de to barna hans trengte en stuss.
– Ja, vi er mange som har det sånn, svarte Sigurd tørt.
– Jeg må nesten få tenke litt over det.
Den unge mannen smilte unnskyldende til Sigurd, og etter et høflig nikk og farvel, gikk han ut av døren.
Sigurd kikket over på Anna, kona og assistenten hans, som sto bak skranken med armene foldet over brystet og kikket tilbake på ham med et litt skeptisk uttrykk i ansiktet.
– En dårlig dag, sukket hun.
– Ja, det kan man si, svarte Sigurd og vendte blikket mot det store vinduet som vendte ut mot gågaten.
Regnet pisket mot ruten, noe det hadde gjort hele dagen. Utenfor, der det pleide å være et hav av mennesker som gikk langs gågaten og kikket inn vinduene i rolig tempo, var det nå kun noen få mennesker å se, og de skyndte seg alle sammen for å slippe vekk fra regnet.
I løpet av hele dagen hadde det kun vært elleve eller tolv besøkende hos Tønnessens Smykker, og det var desidert det laveste antallet på mange måneder.
– I morgen blir det nok bedre. I hvert fall ifølge værmeldingen.
Sigurd kikket igjen på klokken sin, som nå viste at klokken var ett minutt på halv seks.
Han skulle akkurat til å gå bort til døren for å snu skiltet, da han fikk øye på et par skikkelser gå forbi det store vinduet i retning mot døren.
Det var to personer, begge iført regntøy fra topp til tå, den ene i grønt og den andre i gult. Kanskje de vil inn her? tenkte Sigurd og stanset noen meter foran døren.
Den gamle bjellen, som hadde hengt over døren i like lang tid som åpent/stengt-skiltet, ringte da døren ble åpnet, og de to skikkelsene i regntøy kom inn.
Det var to menn. Mer enn det kunne han ikke se, da begge to var så tildekket av regntøyet sitt at kun ansiktene var synlige. Egentlig kun delvis synlige, da begge også hadde solbriller på. At det var snakk om menn kunne Sigurd bare konstatere fordi begge hadde skjegg. Tykt, svart skjegg.
Solbriller på en dag som denne?, tenkte Sigurd.
– God dag, sa Sigurd på sin vanlige friske og joviale måte, som han alltid pleide da han ønsket kunder velkomne i smykkebutikken sin.
Med det samme fikk han en følelse av at det var noe veldig galt med de to mennene.
– God dag, svarte den grønnkledde av dem, og gikk forbi Sigurd og direkte over mot skranken der Anna sto.
Sigurds følelse av at det var noe galt, ble straks bekreftet da den andre mannen, han i den gule regnjakken, vendte seg mot døren han akkurat hadde kommet inn gjennom, og snudde skiltet.
«Åpent» sto det på den siden som nå vendte inn mot butikken. Deretter låste mannen døren.
– Hva er det som foregår? spurte Sigurd med en stemme som avslørte forvirringen, og ikke minst forskrekkelsen hans.
Situasjonen var så uvirkelig at hjernen hans ikke klarte å gripe fatt i den. Blir jeg ranet nå …? Eller kanskje er det her bare en spøk? lurte Sigurd. I samme øyeblikk registrerte han at begge mennene hadde en bag over skuldrene sine.
Mannen i den gule jakken, med hetten trukket helt over hodet på samme måte som den grønnkledde, vendte seg rundt mot Sigurd. Det var absolutt ingenting i ansiktsuttrykket hans som antydet at han var ute etter morsomheter av noen art. Han så alvorlig på Sigurd i noen få sekunder.
– Ikke prøv på noe, sa han med rolig stemme.
– Åh nei! utbrøt Anna.
Sigurd kikket over på kona si og så at hun betraktet noe mannen i den grønne regnjakken viste henne.
Han kunne vedde på at det var et slags skytevåpen. Anna så på Sigurd med redsel i øynene. Hun var ellers et av de roligste og mest fattede menneskene han noensinne hadde møtt.
– Hva i all verden er det som foregår? ropte Sigurd over til mannen som sto ved skranken.
Han skulle akkurat til å løpe over til ham for å redde kona si, da han kjente et hardt slag mot bakhodet sitt. Alt ble svart. Det eneste han merket var at han falt. Og litt etter kjente han kinnet sitt mot det kalde tregulvet.
– Ta det rolig, for faen! ropte en stemme langt borte.
– Sigurd! ropte en annen.
Lyden av regnet som øste ned utenfor føltes beroligende og fikk ham nærmest til å glemme smerten i bakhodet. Hvis det ikke var for stemmene som utvekslet strenge kommandoer mellom seg, ville Sigurd bare ha gitt opp og sovnet − latt seg falle inn i søvnen som hele tiden lokket ham.
Stemmene var uvennlige, og det var det som ødela tilstanden av total avslapning han egentlig befant seg i. Hvor var han? Hvem var det som snakket så høyt, og med en så ubehagelig tone?
– Har dere drept ham? hørte Sigurd en kvinnestemme si.
Kvinnen lød skremt og som om hun gråt. Det var Anna, kona hans. Hva var det som skjedde?
– Hold kjeft! svarte en stemme, igjen i en veldig uvennlig tone.
– Bare ta det dere vil ha og kom dere ut herfra! Jeg må ringe en ambulanse, skrek Anna desperat.
– Jeg sa at du skulle holde kjeft. Eller skal jeg slå deg også?
Sigurd tenkte han kanskje var syk med feber og derfor hadde en merkelig drøm. Han forsøkte å bevege seg, men klarte det ikke. Han anstrengte seg og fikk til slutt åpnet øynene. Det var nesten helt mørkt rundt ham.
Litt etter litt vendte øynene hans seg til mørket, og han kunne se et par sko, skinnstøvler, kun noen få centimeter fra ansiktet sitt.
– Anna? sa han med svak stemme.
– For faen, ropte mannen som sto ved siden av ham.
– Ligg helt stille!
Og så fikk Sigurd et hardt spark inn i siden. Smerten var så voldsom at hjernen hans nesten ble helt klar. Plutselig kunne han huske hvor han var, og hva som hadde skjedd like før han hadde havnet på gulvet. To ranere hadde kommet inn i smykkebutikken hans, forkledd i regntøy, solbriller og falske skjegg, og den ene hadde slått ham i bakhodet. De var der fortsatt.
Den voldsomme smerten ble erstattet av et enda mer voldsomt sinne, da han forsto hva som foregikk. Bare tonen han hadde hørt dem bruke mot Anna fylte ham med raseri. De skulle ikke komme godt ut av det her, lovet han seg selv.
Ranerne hadde slukket lyset i butikken, sikkert for ikke å bli lagt merke til av forbipasserende på gågaten. Og av samme grunn bevegde de seg sakte, mens de tømte den ene monteren etter den andre for de kostbare smykkene.
Grunnen til at han ikke klarte å bevege seg var at hendene var bundet bak på ryggen hans, med noe som føltes som plastikk. Han så for seg den typen plasthåndjern som han visste politiet ofte brukte.
At de også hadde bundet kona hans, var han ikke i tvil om. Men beina hans var fri. Kanskje han kunne utnytte det?
Selv om det var flere overvåkningskameraer i butikken, visste han at det ikke ville hjelpe politiet så mye, da de to ranerne var altfor godt forkledd. Han var nødt til å finne på en plan, og det raskt.
Selv om butikken var ganske stor, ville det ikke ta lange tiden før de to mennene var ferdige, og kunne forsvinne ut av døren. Og så videre langs gågaten i det pøsende regnet, uten at noen la merke til dem.
Fra der han lå kunne han se folk gå forbi butikkens vinduer. Men de kunne ikke se ham, og heller ikke at noe virket unormalt med smykkebutikken hans. Hvis han bare kunne få dem til å kikke litt nærmere …
Han fikk en idé. Den var veldig usikker, men som situasjonen var, hadde han ikke så mye å miste. Hvis han klarte å distrahere en av ranerne, ville han kanskje klare å reise seg for å løpe over til døren.
– Anna, ropte han med usikker stemme.
– Anna, rop om hjelp! Høyt. Jeg orker ikke.
Han ble sparket igjen. Denne gangen på låret, men ikke så hardt som første gang.
– Jeg sa du skulle ligge stille. Er dere tunghørte, begge to?
Anna reagerte ikke med en gang. Sigurd visste at hun tenkte over hva han nå prøvde på. De visste, begge to, at selv et høyt skrik neppe ville kunne høres ute på gågaten, gjennom butikkens tykke ruter, men han håpet at hun stolte nok på ham til å gjøre det likevel.
– Hjelp! ropte Anna.
– Hjelp!
Sigurd løftet hodet og så hvordan den ene raneren, han i grønn regnjakke, med raske skritt gikk over mot skranken.
Anna satt nok bakbundet på den andre siden av den, tenkte Sigurd, og nå vil den jævelen slå henne for å stoppe skrikene hennes. De ville jo ikke ha bråk. Det kunne ødelegge alt, trodde de.
– Rop om hjelp, Anna!
Sigurd forsøkte å høres desperat ut. Hvis planen hans skulle lykkes, måtte også skuespillet hans være overbevisende.
Han hørte et slag. Stakkars Anna! Men de svinene skal nok betale for det. Anna ropte igjen. Denne gangen med skjelvende, gråtkvalt stemme.
– Hjelp!
– Få henne til å holde kjeft! ropte den andre raneren.
Sigurd vurderte at han var langt nok vekk fra ham til at han kunne reise seg. Med en kraftig anstrengelse, som i manges øyne ville virket mirakuløs, med tanke på alderen og den litt for store magen hans, løftet han først overkroppen opp fra gulvet og sprang så opp på føttene. Og løp over mot døren.
– Hei, hørte han den ene raneren rope.
Raske føtter var straks rett bak ham. Han nådde over til døren, men det var ingen mennesker å se på den andre siden av ruten. Det hadde vel vært litt for heldig, tenkte han.
Han hadde akkurat rukket å vende ryggen mot døren, da raneren i den gule regnjakken sto rett foran ham og slo ham hardt i ansiktet med knyttneven. Deretter grep mannen med solbrillene og det falske skjegget tak i ham og kastet ham ned på gulvet igjen.
Sigurd kikket opp og så hvordan raneren så nervøst ut gjennom glassruten i døren. Men han så åpenbart heller ikke noen utenfor. Raneren tok tak i Sigurds ben og dro ham helt over til den motsatte siden av butikken.
– Hvis du prøver på noe igjen, dreper jeg både deg og assistenten din. Det lover jeg.
Mannen i den gule regnjakken pekte ned på Sigurd og så virkelig ut til å mene det han sa.
– Ta det med ro. Jeg prøver ikke på noe mer.
Sigurd hadde satt planen sin ut i live og kunne nå bare håpe på at den ville virke.
– Skynd deg, ropte den andre raneren, og den gule mannen sprang over til skapene igjen og fortsatte med å tømme ting ned i bagen sin.
Da Sigurd kikket over mot døren igjen, så han at det sto en mann utenfor og så på døren!
Sigurd gjenkjente mannen. Det var eieren av en av nabobutikkene i gågaten. Han så litt forvirret ut, og det var nettopp det Sigurd hadde håpet på. Mannen skulle akkurat til å gå videre, og Sigurd kunne føle hjertet sitt synke.
Men plutselig stoppet mannen og kikket igjen på døren. Han lente seg mot ruten og presset ansiktet mot den, mens han holdt begge hendene rundt øynene for å kunne se bedre.
Sigurd løftet det ene benet sitt litt opp og viftet med det. Mannen fikk straks et alvorlig uttrykk i ansiktet sitt. Han hadde sett ham! Mannen tok i dørhåndtaket, men døren var selvfølgelig låst og gikk ikke opp. Han tok så mobiltelefonen sin opp og ringte.
Sigurd hadde lyst til å gråte av glede.
De to ranerne fortsatte med å tømme skapene, mens de av og til utvekslet bemerkninger om hvor flotte Sigurds smykker var. De er overbevist om at de har masser av tid til å komme seg vekk, tenkte Sigurd. Men nå var det allerede for sent.
Gjennom vinduet kunne han se et blinkende blått lys som nærmet seg. Planen hans hadde fungert. Han hadde snudd skiltet i døra, så det sto «Åpent» på yttersiden med store bokstaver.
Denne saken ble første gang publisert 25/03 2020, og sist oppdatert 23/03 2021.
