Han angret ikke ett sekund på at han hadde bestilt dette oppdraget. De sa at «Kobraen» var den beste

Han var umulig å få has på. Ingen kunne spore ham opp uten hans vilje, og ingen kunne stå mellom ham og hans offer.

Pluss ikon
KRIMNOVELLE.
KRIMNOVELLE. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Vincenzo «Kobraen» Ballazio smilte skjevt idet toget endelig var fremme i byen. Sakte, men målrettet, steg han av og blandet seg med folkemengden. Han gjorde aldri noe som fikk ham til å skille seg ut fra den gemene hop.

Derfor kledde han seg alltid nøytralt – i klær som lå i mellomsjiktet prismessig. Alltid med en nøytral hårsveis. Gangen hans var verken for påaktet eller rask, ei heller for treg eller formålsløs.

Dersom han leide bil, valgte han bestandig en modell som lå midt imellom de billigste og de dyreste. Han tok aldri inn på de aller fineste hotellene, ei heller de rimeligste. I det hele passet han på å skille seg minst mulig ut.

I hans yrke var man nødt til å trå varsomt. Hans evne til å ligge på lur og vente, for så å slå til med dødelig kraft når man minst trodde det, hadde tjent ham hans tilnavn.

Han hadde aldri lagt følelser i jobben, sjelden gjort et feiltrinn og hadde alltid kommet seg ubemerket fra et oppdrag. Nettopp disse egenskapene gjorde sitt til at han ble regnet som en av de beste i sitt fag. Dessuten var han umulig å få has på. Ingen kunne spore ham opp uten hans vilje, og ingen kunne stå mellom ham og hans offer.

«Rosen»

Jimmy «Rosen» Santadio satt på kontoret sitt i Brooklyn. Helte seg en ny drink, førte glasset sakte mot munnen, tok et lettelsens sukk idet han merket den bitre, men akk så behagelige smaken treffe ganen.

De sa at med tiden fant man svarene på det meste. Det fantes oppturer, og det fantes nedturer. Til syvende og sist måtte man bare akseptere det som hendte, og gjøre de grep som var nødvendige. Hvilket han nå gjorde.

Det kjentes allerede som om en tung byrde var i ferd med å bli løftet av hans skuldre. Alle timene med sinne og forakt … Vel, hatet skulle ikke få ødelegge ham.

Nei, det var så enkelt som at man fant løsninger på sine problemer. Han angret derfor ikke ett sekund på at han hadde bestilt dette oppdraget. De sa at «Kobraen» var den beste. Vel, det gjensto nå fortsatt å se.

I mens spaserte «Kobraen» rolig rundt i New Yorks gater. Kikket på turistene som myldret rundt, forretningsmennene som pilte av sted nedover gaten, på vei til nok et viktig møte.

Han stoppet ved en passende kafé. Den var akkurat passe stor, og han så seg raskt ut et hjørnebord med dunkel belysning. Han bestilte seg dagens lunsj, et glass vann og en svart kaffe. Han betalte kontant, slik han alltid gjorde. Ingen av de øvrige kafégjestene, eller servitrisen for den saks skyld, ville legge spesielt merke til ham – akkurat på det følte han seg trygg. Nå vel, det var på tide å ta fatt på jobben.

Målet hans, Roland Schwarzer, en europeisk forretningsmann, var etter sigende i byen i bare to dager. Det ville si at han hadde frem til fredagen på å få arbeidet gjort. Men han så naturligvis ingen hensikt i å vente. Årelang erfaring tilsa ham at det var like greit å få oppdraget utført så raskt som mulig.

Selvsagt gjorde han, profesjonell som han var, bestandig sine nitide undersøkelser, men på samme tid hadde han tidlig lært seg at det å rekognosere og avvente i det uendelige ofte kunne virke mot sin hensikt.

Plutselig kunne det tiltenkte offeret endre sine planer, og så sto man der med skjegget i postkassa. Nei, det var utvilsomt like greit bare å få jobben unnagjort.

Egentlig var han ikke så bekymret for utfallet. Uvitende forretningsmenn var ofte blant de enkleste ofrene å få has på. De ante tross alt fred og ingen fare, dessuten var de etter hans erfaring gjerne litt selvgode og ikke tilstrekkelig vare for omgivelsene.

Når det gjaldt dette spesielle oppdraget, kjente dessuten «Kobraen» byen godt etter flere tidligere besøk. Men hans forrige oppdrag her hadde nær feilet.

Et lite øyeblikk ble han dratt tilbake i tid. Det mørke smuget. De to mennene. Den fortvilte stemmen. «Nei, vær så snill, du tar feil. Hør på meg, da! Nei, nei, du må ikke … » Skuddene i natten.

Nei, når han tenkte tilbake på det, var det på ingen måte en graverende tabbe han hadde begått, bare en liten misforståelse. Så å kalle det et mislykket oppdrag, var naturligvis å dra det for langt.

På hotellet

− Så hyggelig å få ta imot Dem, mister Schwarzer. Vi håper naturligvis at Deres opphold hos oss vil svare til Deres forventninger, og at ...

− Takk, gleden er på min side. Om De ikke har noe imot det, vil jeg gjerne like å få vite hvilket rom jeg bor på. Jeg er meget trett etter den lange reisen, og ...

− Naturligvis, sir. Rom 722. Første dør til høyre når De kommer ut av heisen.

− Mange takk.

Han rettet litt på frakken, holdt kofferten stramt i hånden, mens han kjente svetten renne og lage våte ringer under armene på den nye skjorten han hadde kjøpt for anledningen.

Dette var et stort møte, det viktigste i hans liv, men han følte seg godt forberedt. Kanskje det bare var sunt å kjenne seg en smule nervøs? Muligens gikk det til syvende og sist best da?

Vincenzo «Kobraen» Ballazio rettet seg opp, fikserte blikket mot inngangsdøren til hotellet over gaten. Han hadde alt fått vite hvilket hotell Schwarzer bodde på. Nå var det bare å sette i sving, og han hadde skaffet seg en hjelper.

− Unnskyld, jeg ser etter en forretningsforbindelse. Vi skulle i et møte sammen, men han har ikke møtt opp. Det er meg bekjent at han residerer her... Kunne De hjulpet meg med hans romnummer, er De snill?

− Naturligvis, sir. Hva er hans navn?

− Roland Schwarzer.

− Aha. Rom 722. Mr. Schwarzer sjekket nettopp inn.

− Akkurat, det forklarer naturligvis saken. Han ligger vel og døser. Nå vel, jeg får stikke innom igjen siden. Takk skal De ha.

Hotellet var velfylt, det myldret av gjester i salongen, og resepsjonisten hadde straks mistet interessen for mannen som forsvant ut døren. Hun hadde nok alt glemt hvordan han så ut.

Vincenzo «Kobraen» Ballazio krysset gaten og ga mannen som kom ut fra hotellet en liten bunke med sedler, bare nikket da mannen sa «722», ofret ham intet tilsvar utover det.

Mannen takket nok en gang, men hans velgjører hadde alt forsvunnet i folkemengden. Nå vel, han hadde aldri tjent to hundre dollar på en så lettvint måte før, så årsaken til den fremmede mannens forespørsel var ham likegyldig.

Kvelden falt på, og tiden var omsider inne. Han hadde sittet i kafeen rett over gaten. Bildene av Roland Schwarzer hadde han sett på så mange ganger at han kunne gjenkjent ham hvor som helst og når som helst.

Schwarzer hadde ikke forlatt hotellet. Men samtidig var det ingen garanti for at han ville bli der hele kvelden, naturligvis.

Selvfølgelig kunne han bare ha ventet til han kom ut av hotellet, fulgt etter ham og så knertet ham i en mørk bakgate, men offeret kunne like gjerne praiet en taxi så fort han kom ut døra og forsvunnet av sted. Og da var han jo tross alt like langt.

Dessuten var hotellet et like bra sted for attentatet som noe annet.

Han spaserte bort til inngangsdøren og åpnet den med en galant bevegelse, akkurat slik en dannet forretningsmann ville gjort. Så raskt etter om resepsjonisten var opptatt. Det var hun definitivt; hun hadde sin fulle hyre med å ekspedere et kranglende ektepar.

Han smilte for seg selv. Ingen kom til å legge merke til ham, ingen ville huske ham i ettertid. Han var bare en helt vanlig forretningsmann med sin stresskoffert, klar for å innta hotellrommet etter en lang og slitsom dag.

Schwarzer hørte det banke på døra utenfor. Merkelig, han ventet da ingen.

− Roomservice.

Det tok noen sekunder, så reiste han seg opp fra skrivebordet. Rettet seg opp i ryggen, fikserte blikket rett frem og gikk mot døra. Han kunne ikke noe for det, han kjente svetten sile. Hvorfor var han så nervøs?

Han tok forsiktig i håndtaket, åpnet døra så vidt på gløtt. Utenfor sto en galant antrukket portier og smilte sitt bredeste, mest kunstige smil.

Mannen slappet av, kjente hvordan alt føltes bedre nå.

Vincenzo «Kobraen» Ballazio så hvordan Schwarzer målte ham opp og ned med blikket et lite øyeblikk, men så fikk han straks øye på trallen, trallen med en flaske dyr champagne akkompagnert av et bugnende måltid fra hotellets restaurant.

− En kompliment fra Deres forretningspartner, Stockton & Norton.

«Kobraen» Ballazio hadde selvsagt gjort hjemmeleksen sin. Det fantes vel ingen grunn til at ikke Schwarzer ville akseptere en slik gave fra sin forretningsforbindelse?

Schwarzer smilte bredt. Det var intet Hollywood-aktig over smilet hans, det var tydelig at han ble genuint takknemlig for denne gaven.

Han om det.

− Kom inn, er De snill. Tenke seg til!

Vel inne hadde ikke Vincenzo «Kobraen» Ballazio til hensikt å bruke mer tid enn absolutt nødvendig. Nå var det bare å vente til Schwarzer kikket vekk et lite øyeblikk.

Bare et lite sekund eller to, det var alt han behøvde før han med rutinerte bevegelser kunne fiske frem pistolen og gjøre det av med sitt offer. Det var da han plutselig kjente følelsen av kaldt metall presse mot nakken.

− Ser man her. Jeg har ventet Dem.

«Kobraen» snudde seg lynraskt rundt, parat til angrep. I hans yrke måtte man ha mange kvaliteter − ikke bare var han en dyktig skytter, men også en mester i nærkamp.

Hvem det enn var som sto bak ham, var han sikker på at han ville greie å avvæpne vedkommende uten større problemer. Men i samme øyeblikk forsto han at det ikke tjente noen hensikt å forsøke. For foran ham hadde nå også Roland Schwarzer trukket våpen.

− Snu Dem rundt.

Ballazio gjorde som han fikk beskjed om. Han var bold og vågal, ja, men han var samtidig ikke dum. Han forsto når slaget var tapt. Han dreide derfor sakte om. Og skvatt til da han så hvem som sto foran ham: Det var ingen ringere enn hans oppdragsgiver, Jimmy «Rosen» Santadio.

− Sett Dem ned på sengekanten, vil De?

«Kobraen» var for første gang i sitt liv fullstendig utspilt. Han vurderte naturligvis et lite øyeblikk nok en gang muligheten for å kaste seg mot mennene, forsøke å sette dem ut av spill med et par velrettede spark, før han fant frem pistolen og fikk en slutt på dette.

Men til syvende og sist innså han igjen at det var nytteløst og satte seg bare ned på sengekanten.

− Hva ønsker De?

«Kobraen»s stemme var liketil og følelsesløs, slik den alltid var. Følelsesmessige svingninger eksisterte ikke for ham. Det var bare to utfall av enhver situasjon: Suksess eller tap.

− Husker De Deres oppdrag her i fjor?

«Kobraen» brukte tydelig noen sekunder på å forsøke å erindre. Så sukket han, nesten litt irritert.

− Det var et oppdrag som alle andre. Jeg utførte jobben til fulle. Mannen som skulle likvideres, ble terminert.

− Jeg prater ikke om mannen De skulle likvidere. Jeg prater om den andre mannen.

− Den andre mannen?

I samme øyeblikk skjønte «Kobraen» sammenhengen.

Han gjenlevde hendelsen. Ved en misforståelse hadde han tatt livet av feil mann først.

Den lille tabben han raskt hadde ordnet opp i.

Han hadde ikke dårlig samvittighet. Mannen hadde vært minst like kriminell som vedkommende han skulle likvidere, men i mørket hadde det vært vanskelig å skille de to ad. Allikevel så han ikke problemet, han fikk da rett mann til sist.

− Et hendelig uhell. Slikt skjer, hva mer kan jeg si.

Han slo ut med hendene, akkurat som om dette bare var en bagatell man ikke behøvde hefte seg nevneverdig med. Men Santadio stirret på ham med øyne som lyste av hat.

− Mannen De drepte ved en feil, var Lorenzo, min nevø og gudsønn. Han sto klar til å overta bedriften en dag. Han hadde intet uoppgjort med noen. De er vel enig med meg i at jeg står i min rett til å opprettholde familiens ære?

Santadio stirret ut i rommet noen øyeblikk, akkurat som for å vinne Ballazios aksept.

− For å hevne ham var jeg naturligvis nødt til å få fatt på mannen som utførte likvideringen.

Santadio tok en liten pause, og ansiktsuttrykket gikk fra sorg og hevnlyst til ren triumf.

− Det sies at De er en umulig mann å få tak i, Ballazio. At ingen kan få has på Dem, at ingen kan spore Dem opp uten Deres vilje. At De kan sno og bukte Dem unna enhver situasjon, lik en slange. Men jeg fant tydeligvis måten å gjøre det på.

Vincenzo «Kobraen» Ballazio kjente det snøre seg i halsen. Merket at han følte seg uvel.

− Jeg får la dere to bli bedre kjent. Hils på Roland Schwarzer, eller min andre nevø, Roberto. Dette skal bli hans første store oppdrag, hans ilddåp. Vi får se om han klarer å leve opp til navnet jeg har tenkt å gi ham. Men siden det er snakk om å hevne sin fetter, tror jeg han vil klare jobben uten problemer. Ser ut som, når alt kommer til alt, at det er jeg og min familie som får det siste stikk. Farvel til Dem, Ballazio.

Uten å fortrekke en mine forlot Jimmy «Rosen» Santadio rommet, lukket stille døren bak seg, mens han lot «Kobraen» få sitt første og siste møte med Roberto «Esset» Santadio.

Idet han hørte det svake smellet, godt kamuflert av lyddemperen, smilte han tilfreds. Nei, det var definitivt ingen tvil om hvem som fikk siste stikk.

Denne saken ble første gang publisert 01/04 2020, og sist oppdatert 23/03 2021.

Les også